tirsdag 13. november 2012

Lær meg å kjenne dine veie

Lær meg å kjenne dine veie
Og gå dem trøstig skritt for skritt!
Jeg vet at hva jeg her fikk eie,
Er borget gods, og alt er ditt.
Men vil din sterke hånd meg lede,
Jeg aldri feil på målet ser,
Og for hvert håp som dør her nede,
Får jeg et håp i himlen mer.

Lær meg å kjenne dine tanker
Og øves i å tenke dem!
Og når i angst mitt hjerte banker,
Så må du kalle motet frem!
Når jeg har tenkt meg trett til døden,
Si så hva du har tenkt, o Gud!
Da kan jeg se at morgenrøden
Bak tvil og vånde veller ut.

Men lær meg fremfor alt å kjenne
Din grenseløse kjærlighet,
Den som kan tusen stjerner tenne
Når lykkens sol for meg går ned.
Den tørrer tåren som den skapte,
Og leger såret som den slo.
Dens vei går gjennom det vi tapte,
Den gir oss mere enn den tok!



Denne sangen av Jacob Paulli er en av de som jeg ofte får for meg. Den ligger i tankene tidlig og sent. I dag da jeg våknet var den der igjen. Jeg går og nynner den for meg selv, og blir ikke ferdig med den. Jeg ønsker å kjenne Guds veier for meg og mitt liv. Det er det jeg ber om. Men er JEG villig til å gå den vei HAN vil? Det er DET som er spørsmålet. Kanskje det ikke passer inn i MINE planer. Men det står i Guds Ord:

 Jes 55:8  For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren;
Jes 55:9  som himmelen er høiere enn jorden, således er mine veier høiere enn deres veier, og mine tanker høiere enn deres tanker.

Og sant er det. Vi vet ikke hvilke veier Gud har for oss. Men hvis vi er villig til å gå dit Herren vil, og gjøre det Herren vil, og si det Herren vil, da er vi evig trygge og på vår vei hjem til hans evige Paradis.
Jacob Paulli var ingen hvem som helst. Faren var prost i København, og der ble sønnen født 24 mars i 1844. Han var københavner, og ble kapellan og senere sogneprest i Vår Frue kirke. Sin lengste tjenestetid fikk han likevel i Domkirken, hvor han var åndelig leder i 39 år som kapellan og domprost. I denne tiden ble han omtalt som «hovedstadens ypperste predikant»! Og Jacob Paulli var ikke prest bare for hoffet og overklassen, men for ungdommen og hele folket. «Vi gikk aldri forgjeves for å høre ham,» sier en av  de vanlige kirkegjengerne om ham. Forkynnelsen var preget av kjærlighet og alvor. Som teologisk meget konservativ deltog han aktivt i den kirkelige indremisjon. Han var også kongelig konfessionarius, storkorsridder og medlem av en rekke komiteer og styrer.
Jeg har ofte hørt folk fortelle om at Jacob Paulli skrev denne sangen etter at han hadde vært på sykebesøk og fant prestegården nedbrent og med hustru og barn i asken. Men det er feil. Det var han selv som ble funnet i brannruinene den morgenen. Om morgenen den 4. september i 1915 ble han funnet brent i hjel i asken på sitt eget soverom i stiftsprestegården i København, vel sytti år gammel.


http://www.youtube.com/watch?v=ZbMD_zAqSr0

søndag 18. mars 2012

Et hjerte fullt av uro

  For om lag 150 år siden vandret en mann gjennom gatene i den kanadiske byen Ontario. Han hadde en vedsag og en hest som trakk vognen med sagen. En rik mann fikk øye på ham og sa til en venn: «Han ser ut til å være en edruelig mann. Jeg vil leie ham til å sage ved for meg.» Vennen sa: «Han der heter Joseph Scriven. Han vil nok ikke sage ved for deg. Han hjelper bare slike som trenger ved og ikke kan betale for den.» Denne replikkvekslingen ga et godt bilde av Joseph Medlicott Scriven, et ivrig medlem av den kristne retningen Plymouth Brethren, som tok Jesu bergpreken bokstavelig.
  Scriven ble født i Dublin i Irland i 1819. Han ble forelsket i en vakker, ung kvinne, men på selve bryllupskvelden druknet hun ved en ulykke.
  Scriven kom aldri over dette sjokket. Han la ut på vandring og håpte at han skulle glemme sin sorg. Da han var 25 år gammel, slo han seg ned i Canada.
  Han ville gjerne hjelpe mennesker rent praktisk, spesielt fattige enker og syke. Han arbeidet ofte uten å ta imot lønn, og de som kjente ham, vurderte ham som en vennlig mann, men samtidig noe original.
  Senere ble han forslsket igjen og la planer for å gifte seg med en godhjertet kanadisk kvinne. Men igjen ble han rammet av tragedie. Forloveden døde av lungebetennelse.

  Sangen blir sunget på mange språk. Her er et utdrag av 7 forskjellige språk:

   http://www.youtube.com/watch?v=ovDZGneacMo&feature=related
  I 1855 kom en venn på besøk til Scriven mens han var syk, og vennen oppdaget et dikt som den syke hadde skrevet til sin gamle mor i Irland, landet som lå så langt borte. Scriven hadde ikke penger til å besøke henne, men han hadde planer om å sende diktet som en oppmuntring. Han kalte det: «Be uavlatelig.» Da vennen spurte om hvordan diktet var blitt til, svarte vistnok Scriven : «Herren og jeg samarbeidet om å skrive det.»
  Scriven hadde aldri tenkt at diktet skulle offentliggjøres, men det ble kjent og spredt omkring. I 1868 satte Charles Converse melodi til, og ga diktet tittelen: «Hvilken venn vi har i Jesus.» Det er blitt en av de kristne sangene som synges mest i hele verden.

  Hvilken venn vi har i Jesus! Alt han vet og alt formår.
  Tyngste byrde han oss letter når i bønn til ham vi går.
  Akk, men titt vår fred forstyrres, sorg og uro blir vår lønn,
  alt fordi vi ikke bringer alle ting til ham i bønn.

  Og siste vers lyder slik:

  Er ditt hjerte fullt av uro? Tror du trengsler forestår?
  Jesus er den beste tilflukt når til ham i bønn du går.
  Bedre venn kan ingen finne enn Guds egen kjære Sønn.
  Bær i gleden som i sorgen alle ting til ham i bønn.

  Historien om Joseph Scriven er fortalt av Lindsey Terry, og han forteller at Scriven døde i 1886. På minnesmerket over ham står teksten: «Han kan hjelpe, han kan trøste, tal til ham om alt i bønn.»

mandag 16. januar 2012

Den forferdelige dagen ingen ønsker å snakke om

Av David Wilkerson
5. februar, 2007

”Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.

”Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte.

”Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Fordi dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.” (2 Pet 3,10-14).

En kjent TV-evangelist forskrekket nylig vår nasjon med en profetisk advarsel. Han sa at Gud har åpenbart for ham at et plutselig terroristangrep snart kommer til USA, og at masser av mennesker vil bli drept. En liknende profeti ble gitt til nasjonen av en annen respektert TV-evangelist.

I de seneste ukene har jeg mottatt profetier fra ukjente, men gudfryktige pastorer som roper ut det samme budskapet. Disse hyrdene advarer om at: ”en stor katastrofe kommer snart og plutselig. Den vil være så ødeleggende at verden kommer til å grøsse. Ting vil aldri bli det samme etterpå.”

Nyhetskommentatorer har nå slått seg sammen med dette koret.
Jeg hører stadig at nyhetsformidlere forutsier det samme: en forferdelig verdenskrise kommer til å skje. Jeg tror at disse forvarslene fra den sekulære verden er Guds Ånds måte å advare de ikke-troende på. Nå føler selv de ondeste mennesker på jorden en indre gnaging i sin sjel om at en forferdelig, fryktelig dag nærmer seg raskt og uunngåelig.

Akkurat nå er verden i en fryktelig uorden. Jeg tenker på den forferdelige grusomhet som skjer i Darfur i Sudan. Over 300.000 mennesker har dødd der, og 2 millioner andre har blitt flyktninger. Mens verden ser på i skrekk, ute av stand til å stoppe slakteriene, sitter et korrupt FN lammet og ser på. Mye av matvarehjelpen går til å støtte militære opprørsstyrker.

Terrorismen trappes opp, og verdens makter er forvirret. FN blir kalt ”Mission Impossible” (”det umulige oppdraget”), da Sikkerhetsrådet er håpløst splittet. I mellomtiden haster Nord-Korea og Iran med å bygge seg opp atomarsenaler, og Iran truer med å slette Israel av kartet. For disse frafalne nasjonene er en hvilken som helst trussel om sanksjoner fra FN er spøk. De spotter åpenlyst rådets høytidelige resolusjoner.

Imens stiger Kina raskt opp som en global stormakt, fast besluttet på å erstatte Amerika som verdens eneste supermakt. Den kinesiske regjering øser milliarder av dollar inn i Afrika, Sør-Amerika, det Fjerne Østen og Latin Amerika for å kjøpe seg innflytelse fra nasjonene. Nå ser det ut som om alt er laget i eller av Kina.

Hvem er det som lytter til disse profetiske advarslene og gir akt på dem?
Verdens nasjoner og deres ledere lytter ikke til alle alarmklokkene som ringer. Men de fleste vil sannsynligvis ikke engang høre advarslene. Lik de stivnakkede kongene i Bibelen som rev profetenes advarsler i stykker, og spottet alt som ble profetert til dem.

Det er sant at alle som hater Kristus spotter. Den sekulære verden spotter de predikantene som kommer med disse dystre advarslene, kaller dem dommedagsprofeter og sier at de er gått fra forstanden. Akkurat slik Skriften forutsier så hevder dagens spottere: ”Alt fortsetter slik det har vært fra tidenes begynnelse. Ingenting kommer til å stoppe utviklingen av verdens velstand. Alt er bare vel.”

Faktum er at alle som elsker denne verdens ting kommer til å trekke på skuldrene over alle slike advarsler og profetier. Dette er også sant om mange kristne. Dersom en troende overgir seg til velstand og suksess – dersom han ønsker en billig religion, billig nåde – så vil han vende øret bort fra et slikt hardt budskap.

Personlig er jeg sjokkert over de mange Guds tjenere som åpenlyst forakter dem som advarer om at det ligger vanskelige tider foran oss. Jeg forstår ikke hvordan de kan avvise ethvert profetisk budskap som lyder. Tenk over dette:

Akkurat nå sender våre nasjonale sikkerhetsleder ut advarsler i USA – gule, oransje og røde varsler, inkludert advarsler som gjelder luftfarten.
Fremstående sikkerhetsfolk advarer om at en mulig skitten bombe kan bli sprengt av terrorister, og mange menneskeliv vil være i fare.
I New York City har alle sikkerhetsfolk vært gjennom øvelser for å være rede når et angrep skjer. Nyhetsrapporter gjentar stadig at dette angrepet ikke er et spørsmål om ”hvis”, men om ”når”. Det er bare et spørsmål om tid før det skjer.
Eksperter på helse advarer om en verdensvid epidemi og forutsier at millioner vil dø. HIV/AIDS herjer allerede i verden, og har oppslukt nesten hele Afrika.
Hvordan reagerer Kristi legeme på disse advarslene? I mange kirker hører man ikke om uhyrlighetene, om terrorismen, om tragiske epidemier. I stedet består budskapene som fremføres fra disse talerstolene av motivasjonstaler, spøk og underholdning. Alt dette er åndelig babymat, uten at noen ord om den kommende dommen blir talt.

Men skriften er på veggen, erklært av Skriften og med ekko fra verden: en forferdelig dag står foran oss.

Hva er det for noe religiøse mennesker får høre i denne viktige advarslenes tid?
Flere og flere predikanter fremholder for sine tilhørere: ”Gud ønsker at du skal bli rik. Han vil at du skal reise på første klasse. Så kast deg på toget nå.” De faller i det samme pengedrevne evangelium som Jesus drev ut av tempelet på sin tid.

Jeg tror at Gud elsker å velsigne sitt folk, og det finnes løfter om økonomiske velsignelser til de som dekker behovene til de fattige, enkene og de farløse. Det er ingen synd å være velstående. Mange økonomisk velsignede troende støtter misjon og velgjørende arbeid rundt om i verden.

Men allikevel kaller den Hellige Ånd på verden, gjennom mange profetiske røster i tillegg til verdens egne røster. En forferdelig oppgjørets dag står for døren, men de fleste mennesker – inkludert de fleste kristne – ønsker ikke å snakke om eller tenke på den.

Dersom det er så få som lytter, hvem er så disse profetiene myntet på? Hvorfor vil Herren gi dem, dersom det er så få som gir akt på dem? Hvem i all verden er det som kommer til å høre disse advarslene?

Jeg tenker på Jeremia, Esekiel og andre gammeltestamentlige profeter som advarte om Babylons fall, den tidens verdensmakt. Profetene talte også om kommende ødeleggelser over kaldeerne, medeerne, perserne og over Tyrus. Men disse profetiene nådde aldri disse hedenske nasjonene eller deres ledere.

Selv det frafalne Israel spottet de røstene som ropte i ødemarken. Så hvorfor kom Gud med disse advarslene i det hele tatt? Hvem ville tro på et slikt budskap? Og hvem er det Gud taler til?

Gud taler alltid til sin trofaste rest.
Opp gjennom historien har Gud alltid sendt profeter med advarsler for å vekke opp den sovende bruden. Han åpenbarer hvor langt på natt vi er kommet i slike advarsler for å vekke opp en sovende tjeneste eller menighet.

Mens Gud taler til menn som har prekestoler som når hele nasjonen, må Herren mange ganger finne ydmyke, ukjente, skjulte vaktmenn for å gi sine advarsler. Han har plukket predikanter som ikke har noen egne ambisjoner, menn som er innelukket med Gud i bønn. Disse pastorene er foraktet og latterliggjort og blir kalt uvitende og ulærde. Men de er ikke redde for å bære en slik skam. De er sannelig de ”svake” som blir sendt av Gud for å konfrontere de vise.

Og bare de som lytter og ikke er forelsket i verden vil høre de profetiske advarslene disse profetene kommer med. Bare de som lengter etter Herrens komme vil oppleve at dette budskapet virkelig ringer i deres hjerter.

Her er grunnen til at Gud advarer disse trofaste: det er slik at når den plutselige katastrofen rammer, så blir de ikke slått overende av frykt. Når denne forferdelig begivenheten skjer, så må Guds folk vite at det som har skjedd ikke er et uhell eller en tilfeldig handling fra hensynsløse nasjoner. De skal bevare Kristi fred i sine hjerter i full visshet om at Gud fremdeles er universets Herre.

På denne måten vil Herrens folk ha blitt advart. Og de får ikke panikk når andre menneskers hjerter svikter dem av frykt for alle de forferdelige ting de ser komme over verden.

Apostelen Peter forteller oss at ”Herrens dag skal komme som en tyv.” Med andre ord plutselig. (2 Pet 3,10).
Peter sier at Herrens dag ikke vil være en gledens dag, men en skrekkens dag. Den lover at plutselig og uventet ”skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte.”

I følge Peter skal denne dagen komme plutselig, ”som en tyv om natten.” Og den vil være ledsaget av en veldig støy. Forestill deg det: selveste elementene vil smelte og brenne med fortærende ild, som en stor brann som fortærer og oppløser alt i sin vei.

Hvordan skal vi utlede en slik begivenhet? En respektert teolog har skrevet: ”Dette høres ut som et kjernefysisk ragnarok.” Uansett om denne mannen har rett eller ikke så er det tydelig at Peter taler om en voldsom, global begivenhet.

Så hvem er det apostelen adresserer disse ordene til? Hvem profeterer han til? Peter har skrevet dette brevet til ”de kjære,” en trofast rest av troende: ”Mine kjære! Dette er nå det andre brevet jeg skriver til dere. Med disse brevene ville jeg vekke dere opp …” (2 Pet 3,1).

Kort fortalt så sier Peter til sine lesere at han skal profetere et budskap som ingen ønsker å høre – ingen, det vil si, ingen unntatt den kjære rest. Og, igjen ifølge Peter, så vil det være et ord som er så voldsomt at det i stor utstrekning vil bli spottet og ledd av. Han forteller kort og godt disse troende: ”Spottere vil komme. Og de vil spotte både profetiene fra de gammeltestamentlige profetene og våre dagers apostler.”

Legg så merke til hva Peter sier videre: ”Men de himler og den jord som nå er, har dette Guds ord spart til ilden; de holdes oppe inntil dommens dag da de ugudelige skal gå fortapt.” (2 Pet 3,7).

Her ser vi det samme ordet som Gud ga til Noas generasjon, som han dømte ved å sende en flom. Det er også det samme ordet Gud ga om Sodoma og Gomorra, et samfunn som ble dømt med ild. Nå, sier Peter, kommer det samme ordet fra Gud, som holder tilbake ”en stor altoppslukende ild for denne tid.” (3,7 min omskrivning).

Når vi hører et slikt budskap er det noe som reiser seg i oss og sier: ”Dette er for mye å tåle.”
Når vi hører ord som det fra Peter, så er vår første reaksjon å skyve det fra oss. Vi tenker: ”det er så mange dårlige nyheter i dag, så mye som fører stress inn i våre liv. Så mange tragedier som kommer mot oss fra hele verden. Hvorfor må vi høre dette budskapet nå?”

Det er helt sikker mange kristne som krymper seg over det budskapet Peter fremfører her. I sine tanker kan de undre seg: ”Hvorfor må vi bli minnet på dette? Hvorfor ikke bare la det skje?”

Men Peter gir oss grunnen til at dette budskapet må bli hørt: ”Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve.” (2 Pet 3,11).

Her er kjernen i Peters profeti. I lys av at alle ting plutselig går i oppløsning så bør Guds elskede undersøke sin egen fremferd. De som ser etter oppfyllelsen av Bibelens profetier burde bli forvandlet til Kristi bilde, i oppførsel, i tale og i tanker.

Peter sier at Herren ikke er sen med sitt løfte som noen holder det for senhet. Med andre ord så har ikke Gud sluppet løs ilden han har på lager, av en eneste grunn. Det er ikke bare for at syndens beger skal fylles opp. Nei, Herren holder dommen tilbake på grunn av sin evige tålmodighet mot syndige mennesker, ”for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.” (2 Pet 3,9).

Men ta ikke feil: ilden kommer. Og av den grunn skal vi ”legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.” (2 Pet 3,14).

Tragisk nok så er det mange som blir forvandlet til denne verdens bilde i stedet for til Kristus. Mange kirker ser mer og mer ut som den sekulære verden, og forkynner ingenting annet enn et budskap om ”hjelp deg selv”. Du kan ikke se forskjellen på slike kirker og de fleste sekulære motivasjonskurser.

Hvilken tragedie å gå feil vei i en tid som denne. Men på tross av alle disse tingene kaller Kristus sine kjære til å trekke seg nærmere ham, og til å granske sin vandring i lyset av Guds Ord.

Da Kristus vandret på jorden advarte også han om en stor katastrofe som ville komme over Jerusalem og Israel. Det var faktisk slik under aposteltiden – spesielt på Paulus’ tid – at det var mye forfølgelse på grunn av Jesu harde advarsler.

Da Paulus dukket opp på scenen feide kjødelige lærer fra djevelen gjennom kirken. Falske profeter hadde stått frem og fått tilhengere i de tidlige ”Pinse” kirkene. Ugudelige predikanter sto frem som lysets engler og forkynte læresetninger som var fra demoner.

Imens florerte homoseksualitet i verden utenfor. Gjennom det romerske keiserriket var seksuelle perversjoner og jakt på sensuelle opplevelser mer regelen enn unntaket. Jeg’et ble opphøyd, kjødet ble tilbedt og stoltheten satt i høysetet. Selv tempelet i Jerusalem hadde blitt en røverhule hvor hyrdene bare fokuserte på penger.

Paulus sa om dette samfunnet: ”Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, pengejag og ondskap, av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud og bruker vold, er overmodige og skryter og finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige.” (Rom 1,28-31).

Det høres ut for meg som om Paulus beskrev vår tid. Han var klar over Herrens profeti om at det ville komme en total ødeleggelse. Dagen skulle komme da Jerusalem ville stå i brann. Tempelet og byen ville bli jevnet med jorden.

Dette marerittet rammet dem i år 70 e.Kr., akkurat slik Paulus og Jesus hadde profetert. Det var en scene som var så forferdelig, en tragedie av slike episke dimensjoner, at ingen kunne ha forestilt seg det på forhånd.

Hva var apostlenes budskap på randen av den kommende forferdelige dagen som lå foran dem.
Her er budskapet Peter forkynte:

”Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, så dere ikke faller ut av deres faste stand. La dere ikke rive med og bli ført vill av mennesker uten noe holdepunkt. Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.” (2 Pet 3,17-18).

Her er budskapet Paulus forkynte:

”Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som fullt ut er etter hans gode vilje. Da bærer dere frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud.” (Kol 1,10).

Når vi betrakter apostlenes budskap, hvilket ord skulle vi forvente å få til dagens samfunn på randen av dommen?

Vi finner at dette ordet kommer fra Paulus, og det er rettet mot dem som er elsket av Kristus: ”Mine bønner for dere er at dere jager etter felleskap med, vokser i åndelig kjennskap til og vandrer verdig for Kristus.” (Kol 1,9-10, min omskrivning).

Så hva er det som kreves for å vandre til Herrens behag? Paulus forteller oss: ”Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.” (Kol 3,12-13).

Paulus forteller oss rett ut: ”Her er mitt ord til dere i disse kritiske tider. I lys av de vanskelige tider dere vet vil komme, så skal dere prøve deres vandring med Herren.”

Med andre ord skal vi spørre oss selv: ”Blir jeg mer lik Kristus? Blir jeg mer og mer tålmodig, eller mer og mer hissig? Mer snill og mild, eller mer slem og kranglete? Mer mild og tilgivende, eller mer bitter og full av nag? Bærer jeg over med andre? Holder jeg ut med svakheter og feil hos dem som står meg nær, eller må jeg alltid ha rett?”

Paulus antyder at, i lys av en slik kommende dag, så spiller det ingen rolle hvilke oppgaver du fullfører eller hvilke barmhjertige gjerninger du gjør. Uansett hvor snill du er mot fremmede, uansett hvor mange sjeler du frelser, så gjenstår dette spørsmålet: Blir du mer kjærlig, tålmodig, tilgivende og overbærende?

Å granske din vandring med Kristus består ikke så mye i å se hva du gjør, som å se på hva du blir.

Hvordan kan vi tillempe oss denne Kristus-like vandringen?
En slik vanding kan ikke oppnås ene og alene ved menneskelige anstrengelser. Det skjer ikke gjennom egne beslutninger, ved å si: ”Jeg vil bli en slik kristen.” Tvert om skjer det gjennom den Hellige Ånds verk, gjennom troen på hans Ord.”

Først leser vi disse ordene og tror at de er Guds kall til oss, til å granske oss selv. Så ber vi Ånden vise oss hvem vi i sannhet er, og måle våre liv opp mot hans Ord. Så ber vi den Hellige Ånd om å hjelpe oss å til å forvandle oss.

Du skjønner, vi blir alle forvandlet, enten det er til Kristus eller det er til verden. Og jo eldre en kristen blir, jo mer skulle han og hun bli lik Kristus. Våre ekteskap skulle ikke være helvete på jord. Vi trenger å ta på oss våre ektefelles lidelser og sår, og bli tjenere for hverandre. Barn i kristne familier skulle se sine foreldre forvandle seg, bli mer forståelsesfull, kjærlig og mild. Det er dette som karakteriserer modenhet i Kristus.

Nå forstår jeg hva Peter og Paulus sier, som er:

”Ikke frykt det som ligger foran. Kom alltid i hu Guds Ord, gjennom alle ting. Og i mellomtiden kan du la den Hellige Ånd gjøre deg til en annerledes, mer Kristus-lik person.”

Gud har bestemt at alle våre lidelser, alle våre plager, alle våre alvorlige prøvelser skal dra oss nærmere til ham. Det er slik at smerte og lidelse vil enten forherde deg eller føre deg til en total avhengighet av Faderens kjærlighet. Du vil enten slutte med å be og stole på ham, eller du vil kaste alle dine bekymringer og din fremtid på ham.

mandag 9. januar 2012

Selvmordsterrorismens kronologi

Her er en liste over selvmordsangrepene mot Israel fra 1994 til 2002:

19. september 2002: Minst fem mennesker mister livet og over 50 skades når en selvmordsbombe utløses i Allenby Street i Tel Aviv. Både Islamsk Jihad og Hamas påtar seg skylden

18. september 2002: En politimann blir drept og tre andre skadet i en selvmordsaksjon ved knutepunktet Umm al-Fahm i Wadi Ara-regionen. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

4. august 2002: En selvmordsterrorist slår til mot buss nr. 361 fra Haifa til Safed og dreper ni mennesker. Om lag 50 blir skadet. Hamas påtar seg skylden.

31. juli 2002: Ni personer blir drept og 84 skadet, 14 av dem alvorlig, når en bombe går av i kantinen i på Hebrew University i Jerusalem. Hamas påtar seg ansvaret for bomben.

30. juli 2002:En selvmordsbomber blir drept og fem mennesker lettere skadd når en bombe smalt like ved en falaffel-kiosk på Hanevi'im Street i sentrum av Jerusalem.

17. juli 2002: Fem mennesker, i tillegg til to selvmordsbombere, blir drept i Tel Aviv i et dobbelt selvmordsangrep på Neve Shaanan Street nær den sentrale busstasjonen i Tel Aviv. Islamsk Jihad påtar seg ansvaret.

16. juli 2002: Ni mennesker blir drept og 20 skadet i når en bombe detoneres ved siden av buss nr. 189 på vei fra Bnei Berak til Emmanuel på Vestbredden. Etter eksplosjonen åpner menn kledd i den israleske hærens uniform ild mot bussen. Fire organisasjoner påtar seg skylden. Trolig står Hamas bak.

19. juni 2002: Åtte mennesker, inkludert bombemannen, blir drept og 35 ble skadd i en selvmordsaksjon på et busstopp i French Hill-området i Øst-Jerusalem. Al Aqsa-brigadene påtar seg skylden for angrepet.

18. juni 2002: 19 mennesker blir drept og 74 skadd når selvmordterrorist sprengte seg selv i luften om bord en buss i en forstad sør for Jerusalem. Hamas påtar seg ansvaret.

17. juni 2002: En palestinsk unggutt sprenger seg selv i luften når politiet forsøker å stoppe ham på grensen mellom Israel og Vestbredden nær Tulkarem. Ingen andre blir skadet.

11. juni 2002: En selvmordsbomber tar livet av en 14 år gammel jente og skader 15 andre når han sprenger en rørbombe i en shwarma-restaurant i Herzliya i Tel Aviv.

27. mai 2002:To personer blir drept, hvorav et lite barn, og 37 mennesker skadd når en selvmordsbomber sprenger seg i luften utenfor et handlesenter i Petah Tikva i Tel Aviv. Al Aqsa-brigadene påtar seg skylden.

24. mai 2002: En sikkerhetsvakt åpner ild og forhindrer en selvmordsaksjonist i å kjøre en bil fylt med eksplosiver inn i diskoteket Studio 49 i Tel Aviv. Selvmordsaksjonisten blir drept og fem mennesker lettere skadd.

22. mai 2002: To mennesker blir drept og rundt 40 skadd når en selvmordsterrorist sprenger seg selv i luften i et handlesenter i Rothschild Street i Tel Aviv.

20. mai 2002: En selvmordsbomber utløser en bombe når politiet vil kontrollere ham på et busstopp live ved grensen mellom Vestbredden og Israel. Ingen andre blir skadet.

7. mai 2002: 16 mennesker blir drept og 55 skadet når en selvmordsbomber detonerer en kraftig sprengladning i en full spillehall i Rishon Lezion, sørøst for Tel Aviv. Hamas påtar seg skylden for angrepet.

19. mai 2002: Tre personer blir drept og 59 skadd, ti av dem alvorlig, når en selvmordsbomber kledd i den israelske hærens uniform sprenger seg i luften på markedet i Netanya. Både Hamas og Palestinsk frigjøringsfront (PFLP) påtar seg skylden.

5. juni 2002: 17 mennesker dør og 38 blir skadet når en selvmordsaksjonist smeller en bil fylt med sprengstoff inn i bussen fra Tel Aviv til Tiberias. Terroraksjonen finner sted i nærheten av Afula. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

12. april 2002: En kvinnelig selvmordsbomber slår til mot Mahane Yehuda-markedet, Jerusalems største utendørsmarked. Seks mennesker blir drept og nesten 90 skadd. Al Aqsa-brigadene påtar seg skylden.

10. april 2002: Åtte mennesker blir drept og 22 skadet i en selvmordsaksjon ombord buss nr. 960 på ruten mellom Haifa og Jerusalem. Bomben detoneres nær Kibbutz Yagur, øst for Haifa. Hamas tar på seg skylden.

10. april 2002: En selvmordsbomber sprenger seg selv i luften om bord i en buss nær Haifa. Han tar med seg åtte andre i døden og skader tolv.

1. april 2002: Politiet stopper en bil på vei mot sentrum av Jerusalem. Bilføreren detonerer en bombe og dreper seg selv og en politimann. Al Aqsa-brigadene tar på seg skylden.

31. mars 2002: En person blir alvorlig skadet og tre andre påføres lettere skader i en selvmordsaksjon nær et medisinsk krisesenter i Efrat på Vestbredden.

31. mars 2002: En selvmordsaksjon koster 15 mennesker livet og skader 40 når en bombe går av i en restaurant i Haifa. Hamas påtar seg skylden.

30. mars 2002: 30 mennesker blir skadd og selvmordsbomberen drept når han sprenger seg i luften i en kafé i Tel Aviv. Al Aqsa-brigadene påtar seg skylden.

29. mars 2002:To personer blir drept og 28 skadd når en kvinnelig selvmordsbomber slår til mot supermarkedet Kiryat Yovel I Jerusalem. Al Aqsa-brigadene tar på seg skylden.

27. mars 2002: En selvmordsterrorist tar livet av 29 mennesker og skader 140 andre, hvorav 20 alvorlig, når han detonerer en bombe inne i Park Hotel i kystbyen Netanya. Hamas påtar seg skylden.

26. mars 2002: Tre mennesker blir skadd når en bilbombe sprenges nær et handlesenter i Jerusalem.

22. mars 2002: En selvmordbomber sprenger seg selv i luften ved en israelsk kontrollpost ved Salem på grensen mellom Israel og Vestbredden. En soldat blir skadet.

21. mars 2002: En selvmordsbomber tar livet av seg selv og tre andre i et terrorangrep på King George Street i sentrum av Jerusalem. 86 mennesker blir skadd. Al Aqsa-brigadene tar på seg skylden.

20. mars 2002: Syv mennesker blir drept og 27 skadet i et selvmordsangrep på en buss ved knutepunktet Musmus i nærheten av Umm el-Fahem i Wadi Ara-området. Islams Jihad påtar seg skylden.

17. mars 2002: Bare selvmordsbomberen mister livet i en aksjon i en buss på French Hill nord i Jerusalem. 25 mennesker blir lettere skadd.

9. mars 2002: Elleve mennesker blir drept og 54 skadet, ti av dem alvorlig, når en selvmordsterrorist setter av en bombe inne i en kafé i Rehavia-området i Jerusalem. Hamas tar på seg skylden.

7. mars 2002: En selvmordsbomber detonerer en bombe i en hotellobby i Ariel på Vestbredden. Ingen andre mister livet, men 15 mennesker blir skadet. Palestinsk frigjøringsfront tar på seg skylden.

5. mars 2002: En person blir drept og flere andre skadet i en selvmordsaksjon om bord i en buss på den sentral rutebilstasjonen i Afula. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

2. mars 2002: En selvmordsbomber tar med seg ni mennesker i døden og skader 57 andre i en aksjon i det ultraortodokse Beit Yisrael-områdte i Jerusalem. Al Aqsa-brigadene påtar seg skylden.

27. februar 2002: En kvinnelig selvmordsbomber skader tre politimenn når hun detonerer en bombe ved en veisperring i Maccabim ved Modi'in.

18. februar 2002: En selvmordsbomber dreper en politimann når han sprenger seg i luften under en kontroll på strekningen Ma'ale Adumim - Jerusalem. Al Aqsa-brigaden tar på seg skylden.

16. februar 2002: Tre mennesker mister livet og rundt 30 blir skadet når en selvmordsaksjonist utløser en bombe inne på en pizzaria i Karnei Shomron på Vestbredden. Palestinsk frigjøringsfront tar på seg skylden.

30. januar 2002: En selvmordsbomber tar livet av seg selv og skader to sikkerhetsvakter nær Taibeh.

27. januar 2002: 28 år gamle Wafa Idrees fra flyktningeleiren Al-Amari nær Ramallah detonerer sprengladningene hun har på kroppen på Jaffa Road i Jerusalem. Wafa Idrees blir den første kvinnelige selvmordsbomberen. Hun dreper to mennesker og skader 111 andre.

25. januar 2002: Selvmordsbomberen er den eneste som mister livet i en aksjon utenfor en kafé i nærheten av den gamle hovedbusstasjonen i Tel Aviv. 25 mennesker blir skadet.

12. desember 2001: Fire Mennesker blir lettere skadet i to selvmordsbombere ved bosetningen Neve Dekalim nær Gazastripen.

9. desember 2001: En selvmordsbomber sprenger seg selv i luften ved et busstopp i Haifa. Rundt 30 mennesker blir skadet. Ikke lenge etter finner politiet en annen sprengladning like ved.

5. desember 2001: En selvmordsbomber utløser en kraftig bombe på King David Street i Jerusalem. Flere mennesker som sto på et busstopp i nærheten blir skadet. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

2. desember 2201: 15 personer blir drept og 40 skadet i et selvmordsangrep på en buss i Haifa. Hamas påtar seg skylden.

1. desember 2001: Tolv mennesker ble drept og opp mot 180 skadet når to selvmordsaksjonister detonerer sprengladninger inne I et handlesenter i Ben Yehuda Street i Jerusalem. En bilbombe eksploderer like ved om lag 20 minutter senere. Hamas tar på seg skylden.

29. november 2001: Tre mennesker blir drept og ni skadet i et selvmordsangrep mot buss nr. 823 fra Nazereth til Tel Aviv i nærheten av Hadera. Både Islamsk Jihad og Fata påtar seg skylden.

26. november 2001: En selvmordsbomber utløser en bombe og tar livet av seg selv når politiet vil kontrollere ham ved Erez på Gazastripen. To politimenn blir skadet. Hamas påtar seg skylden.

7. oktober 2001: En selvmordsbomber tar livet av seg selv og én til når han sprenger seg selv i luften ved inngangen til kibbutzen Sheluhot i Beit She'an-dalen.

1. oktober 2001:En stor bilbombe detoneres i Talpiot-områdte i Jerusalem. Flere mennesker blir lettere skadet.

9. september 2001: En bilbombe eksploderer i trafikknutepunktet Beit Lid nær Netanya. 17 mennesker blir skadet og en person drept. Trolig var det et selvmordsangrep. Samme dag slår en selvmordsterrorist til like ved jernbanestasjonen i Netanya. Tre mennesker mister livet og rundt 90 personer blir skadet. Hamas påtar seg skylden.

4. september 2001: 20 mennesker blir skadet når en selvmordsbomber, forkledt som ultraortodoks jøde, sprenger seg selv i luften på Hanevi'im Street nær Bikur Holim-sykehuset i Jerusalem. Hamas tar på seg skylden.

21. august 2001: En bombe plassert under en bil eksploderer i nærheten av det russiske området i Jerusalem. Ingen drept eller skadet. En annen stor udetonert bombe finnes inne i bilen. Samme dag sprenger en selvmordsbomber seg selv i luften inne i en kafé i Kiryat Motzkin ved Haifa. 21 mennesker skades. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

12. august 2001: Et selvmordsangrep i en restaurant i Kiryat Motzkin nord I Israel, skader 15 mennesker.

9. august 2001: 15 mennesker blir drept og rundt 90 skadet i en selvmordsaksjon i en pizzaria i sentrum av Jerusalem. Både Hamas og Islamsk Jihad påtar seg skylden.

8. august 2001: En selvmordsbomber er den eneste som mister livet når han utløser en bilbombe ved en veisperring nær Moshav B'kaot i det nordlige Israel. En israelsk soldat blir lettere skadet.

16. juli 2001: To israelske offiserer blir drept og elleve andre skadet når en selvmordsbomber detonerer sin bombe på et busstopp i Binyamina. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

9. juli 2001: En selvmordsbomber utløser en bilbombe ved Kissufim sør på Gazastripen. Ingen andre blir drept eller skadet. Hamas påtar seg skylden.

2. juli 2002: To bilbomber utløses omlag samtidig i Yehud, en forstad til Tel Aviv. Seks mennesker påføres lettere skader. Palestinsk frigjøringsfront påtar seg ansvaret.

1. juni 2001: 21 mennesker blir drept og 120 skadet når en selvmordsterrorist sprenger seg selv i luften i køen utenfor et diskotek i Tel Aviv. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

30. mai 2001: En bilbombe eksploderer utenfor en skole i Netanya. Åtte mennesker skades. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

27. mai 2001: En bilbombe utløses i Jerusalem sentrum. Ingen skades. Palestinsk frigjrøingsfront påtar seg skylden. En annen bombe detoneres i Jerusalem i krysset mellom Jaffa Road og Heshin Street. 30 mennesker skades. Islamsk hellig krig påtar seg skylden.

25. mai 2001: 65 mennesker blir skadet når en bilbombe utløses på bussentralen i Hadera. To mennesker omkommer, trolig selvmordsaksjonister. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

18. mai 2001: En selvmordsbomber sprenger seg selv i luften utenfor et handlesenter i Netanya. Fem mennesker blir drept og 100 skadet. Hamas påtar seg skylden.

29. april 2001: I en selvmordsaksjon sprenges en bilbombe like ved en skolebuss som kjører i retning Nablus på Vestbredden. Selvmordsaksjonisten mister lviet. Ingen andre skades.

23. april 2001: Åtte mennesker ble letter skadet når en bilbombe sprenges i Or Yehuda, ikke langt fra Ben-Gurion-flyplassen.

22. april 2001: En selvmordsbomber tar sitt eget liv med en bombe som utløses i Kfar Saba. Ytterligere én person blir drept og rundt 60 skadet. Hamas påtar seg skylden.

28. mars 2001: Tre mennesker blir drept og en rekke andre alvorlig skadet når en bombe utløses ved en bensinstasjon nær Kfar Saba. Hamas påtar seg skylden. Samme dag slår en selvmordsbomber til i Neve Yamin, også det nær Kfar Saba. Han tar sitt eget liv og dreper to andre.

27. mars 2001: 28 mennesker blir skadet i en selvmordsaksjon i en buss i French Hill i Jerusalem. Hamas påtar seg skylden. Samme dag går en bilbombe i luften i industriområdet Talpiot i Jerusalem. Sju mennesker blir skadet. Islamsk hellig krig tar på seg skylden.

4. mars 2001: Tre mennesker blir drept og minst 60 skadet i en selvmordsaksjon i sentrum av Netanya.

1. mars 2001: Én person blir drept og ni skadet når en bombe detoneres i en taxi ved knutepunktet Mei Ami i Wadi Ara.

14. februar 2001: Åtte mennesker blir drept og 25 skadet når en palestinsk busssjåfør pløyer bussen inn i den ventende køen på holdeplassen nær Holon, sør for Tel Aviv.

8. februar 2001: To bilbomber detoneres i hjertet av det ultraortodokse området av Jerusalem. Ingen mister livet. Dette var det første bombeangrepet siden valget av Likuds Ariel Sharon som statsminister i Israel.

1. januar 2001: En bilbombe eksploderer i et ultraortodokst området i det vestlige Jerusalem. Én person skades. Samme dag detoneres en bilbombe like ved et busstopp i et shoppingområde i Netanya sentrum. Rundt 60 mennesker blir skadet, de fleste lettere. Én person, trolig selvmordsaksjonisten, dør av brannskader. Hamas tar på seg skylden.

28. desember 2000: Minst en bombe eksploderer på en buss I nærheten av Tel Aviv. 13 mennesker skades.

22. desember 2000: En selvmordsbomber sprenger seg selv i luften i på en veikro ved Mehola nord Jordan-dalen. Ingen andre mister livet i eksplosjonen, men tre soldater blir skadet.

22. november 2000: En bilbombe som utløses ved siden av en buss i Hadera, dreper to og skader 55. Samme dag eksploderer en bombe like ved en buss som frakter barn fra Kfar Darom til skolen i Gush Katif. To mennesker blir drept og ni skadet, inkludert fem barn.

2. november 2000: To personer blir drept og ti skadet når en kraftig bilbombe detoneres ved Mahane Yehuda-markedet i Jerusalem. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

26. oktober 2000: En israelsk soldat blir såret i et selvmordsangrep mot en militærpost på Gazastripen.

6. november 1998: To selvmordsaksjonister fra Islamsk Jihad blir drept når de utløser en bilbombe på Mahane Yehuda-markedet i Jerusalem. 21 andre mennesker blir skadet.

29. oktober 1998: En selvmordsaktivist kjører en bil lastet med sprengstoff inn i en militær-jeep som eskorterer en skolebuss fra bosetningen Kfar Darom på Gazastripen. En soldat blir drept.

4. september 1997: Tre selvmordsbombere tar livet av seg selv og dreper ytterligere fem i en aksjon i shoppingområdet Ben-Yehuda i Jerusalem. 181 mennesker blir skadet.

30. juli 1997: To selvmordsterrorister tar livet av 16 mennesker og skader 178 når de utløser sine sprengladninger på Mahane Yehuda-markedet i Jerusalem.

31. mars 1997: En selvmordsbomber tar livet av seg selv og tre andre når bomben detoneres inne på en kafé i Tel Aviv.

21. mars 1997: Tre mennesker blir drept når en selvmordsbomber sprenger seg selv i luften på en kafé i Tel Aviv. 48 mennesker skades.

4. mars 1996: En 20 kilos sprengladning detoneres utenfor Dizengoff Center i Tel Aviv. 13 mennesker mister livet.

3. mars 1996: Nitten mennesker blir drept når en selvmordsbomber slår til mot buss nr, 18 på Jaffa Road i Jerusalem.

25. februar 1996: Buss nr. 18 rammes igjen. Denne gang i nærheten av den sentrale bussterminalen i Jerusalem. 26 mennesker mister livet. Hamas påtar seg skylden. Samme dag blir en person drept utenfor Ashkelon. Hamas påtar seg skylden.

24. juli 1995: En selvmordsbomber sprenger seg selv I luften og dreper seks passasjerer ombord i en buss i Ramat, utenfor Tel Aviv.

21. september 1995: Fire mennesker blir drept og 69 andre blir skadet når en selvmordsbombe utløses om bord i en buss i Jerusalem.

9. april 1995: Åtte personer mister livet når en bil full av eksplosiver kjører inn i en buss nær Kfar Darom på Gazastripen. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

22. januar 1995: To påfølgende bomber utløses ved Beit Lid nær Netanya. 19 mennesker mister livet, hvorav 18 var soldater. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

11. november 1994: En selvmordsaksjonist dreper seg selv og tre israelske soldater ved Netzarim Gazastripen. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

19. oktober 1994: En bombe dreper 22 mennesker på en buss I Dizengoff Street I Tel Aviv. Hamas tar på seg skylden.

13. april 1994:En bombe utløses i Hadera. Fem mennesker blir drept og 30 skadet. Hamas påtar seg skylden.

torsdag 29. september 2011

En sang som hjalp i døden

En sang som hjalp i døden

For en stund siden fikk jeg høre denne historien. Den er fortalt av Jørgen Høgetveit.

Det var året 2004 og førjulsvinter. Vi hadde møteuke på det lokale bedehus, og Kjetil Fredriksen talte og sang for oss. Samtidig lå en ung kvinne - kone og mor - for døden. Hun var svært musikalsk og dirigerte flere kor i bygda, så det berørte mange at hun nå var alvorlig syk. Vi ble oppfordret til å be for henne under møtet, og det ble gjort av en av møtelederne. For første gang hørte jeg sangen som Kjetil sang for oss:

Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.

Koret lyder med Jobs ord slik:

Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.

Tekst og melodi er av Jorunn Dubland Tendeland og grep oss sterkt. Kjetil ble bedt om å synge den mange ganger den møteuka.
Så døde den unge kvinna fra mann og barn, og mange fra bygdene møtte til begravelsen og minnestunda etterpå. Den ene av møtelederne ble bedt hjem til foreldrene som forestod begravelsen, og da fortalte mor hennes følgende:

Hun satt ved sykeleiet dag og natt, og den syke var urolig. Hun visste at hun var glad i sang og musikk. Hun fant fram noen kassetter, bl.a. med denne sangen. Da de ble spilt falt jenta til ro.
Møtelederen fra bedehuset som fikk høre dette under den forberedende samlingen i hjemmet, tenkte med en gang på møteuka og ble sterkt beveget. Da minnestunden kom, fortalte moren det for den tallrike forsamlingen, og da fikk jeg høre denne mektige og underlige minnelsen om noe som skjedde i åndens verden: En kveld med forbønn og sangen Jesus så alltid på synderen først. Det er to steder Herren vil bo: I det høye - og i det sønderbrudte hjerte, sier Skriften.
Så fikk vi alle synge sammen med en sjel på vei til himmelen. På tross av hvor vond og tragisk døden og atskillelsen her på jord var og er, — så var dødens brodd brutt. I og med at sangens betydning for kvinna i dødsskyggens dal ble fortalt offentlig, fikk troens barn være med å vitne for sambygdingene: Jeg vet min gjenløser lever!

Jeg vet min gjenløser lever
Tekst/mel.: Jorunn Dubland Tendeland

Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.
Men iblant tårer rant.
Jeg så forsakelsens drømmer forsvant,
Men ett fikk jeg møte det med:

Kor:
Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.

Dagen vil komme da alt svinner bort,
og ingen kan følge meg mer.
Alt blir til støv, det som før syntes stort,
vil smuldre og så falle ned.
Alt jeg fant, er et navn,
klynger meg til det og hvisker det fram,
og da vil han komme hit ned.

En gang skal gåtene finne sitt svar,
hver tåre skal Gud tørre bort.
Lovsang vil stige forunderlig klar
i takk for det Jesus har gjort.
Jeg ser ham, ser Guds Lam.
Jeg er i Sion og elsket an ham,
Fullkomment er det Han har gjort.

Kor:
Jeg ser min gjenløser lever,
merket av nagler og tornekrans,
ser Ham i seierens stråleglans
og vet at jeg skuer min Gud.

Jesus så alltid på synderen først

mandag 26. september 2011

Ateistisk professor og kristen student: Gud er ond?

En universitets professor på en velkjent skole for høyere læring utfordra sine studenter med dette spørsmålet: “Skapte Gud alt som eksisterer?”

En student svarte modig, “Ja, det gjorde Han!”

“Gud skapte alt?” spurte professoren.

“Ja sir, det gjorde Han virkelig”, svarte studenten.

Professoren svarte, “Hvis Gud skapte alt; så skapte Gud ondskapen. Og, siden ondskap eksisterer, og ifølge prinsippene om at arbeidet definerer hvem vi er, så kan vi anta at Gud er ond.”

Studenten ble stille og svarte ikke på professorens hypotetiske definisjon. Professoren, ganske fornøyd med seg selv, skrøt til studentene at han nok en gang hadde bevist at den kristne troa var en myte.

En annen student rakk opp handa og sa, “Kan jeg spørre deg et spørsmål, professor?”

“Selvfølgelig”, svarte professoren.

Studenten reiste seg og spurte, “Professor, eksisterer kulde?”

“Hva slags spørsmål er det? Selvfølgelig eksisterer det. Har du aldri frysi?”

De andre elevene kniste av den unge mannens spørsmål.

Han svarte så, “Vel faktisk sir, kulde eksisterer ikke. I henhold til fysikkens lover, det vi ser på som kulde er i virkeligheten fraværet av varme. Hver kropp og objekt kan studeres når det har eller sender energi, og varme er det som en kropp eller materie har og sender energi. Det absolutte nullpunkt (-273 grader celsius) er det totale fraværet av varme; og all materie blir kraftløst og ute av stand til å reagere ved denne temperaturen. Kulde eksisterer ikke. Vi har skapt dette ordet til å beskrive hvordan vi føler det når det ikke er varme.”

Studenten fortsatte, “Professor, eksisterer mørke?”

Professoren responderte, “Selvfølgelig gjør det det”

Den unge mannen svarte, “Nok en gang tar du feil sir, for mørke eksisterer heller ikke. Mørke er i virkeligheten fraværet av lys. Lys kan vi studere, men ikke mørket. Faktisk kan vi bruke Newtons prisme til å skille hvitt lys inn i mange farger og studere de varierende bølgelengdene av hver farge.

Du kan ikke måle mørke. En enkel lysstråle kan bryte gjennom en verden av mørke og lyse den opp. Hvordan kan du vite hvor mørkt et spesielt område er? Du måler mengden av lys tilstede, gjør du ikke? Mørke er et begrep mennesket har laget for å beskrive hva som skjer når det ikke er noe lys til stede.”

Til slutt spurte den unge mannen, “Sir, eksisterer ondskap?”

Nå svarer professoren, “Selvfølgelig, som jeg allerede har sagt. Vi ser det hver eneste dag. Det er daglige eksempler av menneskers grusomhet mot hverandre. Den finnes i utallige kriminelle handlinger og vold overalt i verden. Disse manifestasjonene er ikke noe annet enn ondskap!”

Til dette svarte studenten, “Ondskap eksisterer ikke, sir, eller det eksisterer ihvertfall ikke i seg selv. Ondskap er ganske enkelt fraværet av Gud. Det er akkurat som mørke eller kulde, et ord som mennesker har laget for å beskrive Guds fravær. Gud skapte ikke ondskap. Ondskap er resultatet av hva som skjer når mennesker ikke har Guds kjærlighet til stede i hjertet. Det er som kulde som kommer når det ikke er varme, eller mørke som kommer når det ikke er lys.”