søndag 9. oktober 2011
torsdag 29. september 2011
En sang som hjalp i døden
En sang som hjalp i døden
For en stund siden fikk jeg høre denne historien. Den er fortalt av Jørgen Høgetveit.
Det var året 2004 og førjulsvinter. Vi hadde møteuke på det lokale bedehus, og Kjetil Fredriksen talte og sang for oss. Samtidig lå en ung kvinne - kone og mor - for døden. Hun var svært musikalsk og dirigerte flere kor i bygda, så det berørte mange at hun nå var alvorlig syk. Vi ble oppfordret til å be for henne under møtet, og det ble gjort av en av møtelederne. For første gang hørte jeg sangen som Kjetil sang for oss:
Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.
Koret lyder med Jobs ord slik:
Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.
Tekst og melodi er av Jorunn Dubland Tendeland og grep oss sterkt. Kjetil ble bedt om å synge den mange ganger den møteuka.
Så døde den unge kvinna fra mann og barn, og mange fra bygdene møtte til begravelsen og minnestunda etterpå. Den ene av møtelederne ble bedt hjem til foreldrene som forestod begravelsen, og da fortalte mor hennes følgende:
Hun satt ved sykeleiet dag og natt, og den syke var urolig. Hun visste at hun var glad i sang og musikk. Hun fant fram noen kassetter, bl.a. med denne sangen. Da de ble spilt falt jenta til ro.
Møtelederen fra bedehuset som fikk høre dette under den forberedende samlingen i hjemmet, tenkte med en gang på møteuka og ble sterkt beveget. Da minnestunden kom, fortalte moren det for den tallrike forsamlingen, og da fikk jeg høre denne mektige og underlige minnelsen om noe som skjedde i åndens verden: En kveld med forbønn og sangen Jesus så alltid på synderen først. Det er to steder Herren vil bo: I det høye - og i det sønderbrudte hjerte, sier Skriften.
Så fikk vi alle synge sammen med en sjel på vei til himmelen. På tross av hvor vond og tragisk døden og atskillelsen her på jord var og er, — så var dødens brodd brutt. I og med at sangens betydning for kvinna i dødsskyggens dal ble fortalt offentlig, fikk troens barn være med å vitne for sambygdingene: Jeg vet min gjenløser lever!
Jeg vet min gjenløser lever
Tekst/mel.: Jorunn Dubland Tendeland
Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.
Men iblant tårer rant.
Jeg så forsakelsens drømmer forsvant,
Men ett fikk jeg møte det med:
Kor:
Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.
Dagen vil komme da alt svinner bort,
og ingen kan følge meg mer.
Alt blir til støv, det som før syntes stort,
vil smuldre og så falle ned.
Alt jeg fant, er et navn,
klynger meg til det og hvisker det fram,
og da vil han komme hit ned.
En gang skal gåtene finne sitt svar,
hver tåre skal Gud tørre bort.
Lovsang vil stige forunderlig klar
i takk for det Jesus har gjort.
Jeg ser ham, ser Guds Lam.
Jeg er i Sion og elsket an ham,
Fullkomment er det Han har gjort.
Kor:
Jeg ser min gjenløser lever,
merket av nagler og tornekrans,
ser Ham i seierens stråleglans
og vet at jeg skuer min Gud.
Jesus så alltid på synderen først
For en stund siden fikk jeg høre denne historien. Den er fortalt av Jørgen Høgetveit.
Det var året 2004 og førjulsvinter. Vi hadde møteuke på det lokale bedehus, og Kjetil Fredriksen talte og sang for oss. Samtidig lå en ung kvinne - kone og mor - for døden. Hun var svært musikalsk og dirigerte flere kor i bygda, så det berørte mange at hun nå var alvorlig syk. Vi ble oppfordret til å be for henne under møtet, og det ble gjort av en av møtelederne. For første gang hørte jeg sangen som Kjetil sang for oss:
Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.
Koret lyder med Jobs ord slik:
Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.
Tekst og melodi er av Jorunn Dubland Tendeland og grep oss sterkt. Kjetil ble bedt om å synge den mange ganger den møteuka.
Så døde den unge kvinna fra mann og barn, og mange fra bygdene møtte til begravelsen og minnestunda etterpå. Den ene av møtelederne ble bedt hjem til foreldrene som forestod begravelsen, og da fortalte mor hennes følgende:
Hun satt ved sykeleiet dag og natt, og den syke var urolig. Hun visste at hun var glad i sang og musikk. Hun fant fram noen kassetter, bl.a. med denne sangen. Da de ble spilt falt jenta til ro.
Møtelederen fra bedehuset som fikk høre dette under den forberedende samlingen i hjemmet, tenkte med en gang på møteuka og ble sterkt beveget. Da minnestunden kom, fortalte moren det for den tallrike forsamlingen, og da fikk jeg høre denne mektige og underlige minnelsen om noe som skjedde i åndens verden: En kveld med forbønn og sangen Jesus så alltid på synderen først. Det er to steder Herren vil bo: I det høye - og i det sønderbrudte hjerte, sier Skriften.
Så fikk vi alle synge sammen med en sjel på vei til himmelen. På tross av hvor vond og tragisk døden og atskillelsen her på jord var og er, — så var dødens brodd brutt. I og med at sangens betydning for kvinna i dødsskyggens dal ble fortalt offentlig, fikk troens barn være med å vitne for sambygdingene: Jeg vet min gjenløser lever!
Jeg vet min gjenløser lever
Tekst/mel.: Jorunn Dubland Tendeland
Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.
Men iblant tårer rant.
Jeg så forsakelsens drømmer forsvant,
Men ett fikk jeg møte det med:
Kor:
Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.
Dagen vil komme da alt svinner bort,
og ingen kan følge meg mer.
Alt blir til støv, det som før syntes stort,
vil smuldre og så falle ned.
Alt jeg fant, er et navn,
klynger meg til det og hvisker det fram,
og da vil han komme hit ned.
En gang skal gåtene finne sitt svar,
hver tåre skal Gud tørre bort.
Lovsang vil stige forunderlig klar
i takk for det Jesus har gjort.
Jeg ser ham, ser Guds Lam.
Jeg er i Sion og elsket an ham,
Fullkomment er det Han har gjort.
Kor:
Jeg ser min gjenløser lever,
merket av nagler og tornekrans,
ser Ham i seierens stråleglans
og vet at jeg skuer min Gud.
Jesus så alltid på synderen først
mandag 26. september 2011
Netanyahus tale til FN
Her er Netanyahus tale til FN-forsamlingen den 23.09.2011:
http://www.youtube.com/watch?v=imJFnqi5rEs
Her er den skrevne talen:
http://www.pmo.gov.il/PMOEng/Communication/PMSpeaks/speechUm230911.htm
http://www.youtube.com/watch?v=imJFnqi5rEs
Her er den skrevne talen:
http://www.pmo.gov.il/PMOEng/Communication/PMSpeaks/speechUm230911.htm
tirsdag 13. september 2011
Palestinerne må se selvkritisk på sitt nakba
Denne artikkelen fant jeg på Porten til Midtøsten. Meget interessant.
Publisert: Torsdag 25. august 2011
Av Conrad Myrland
Shlomo Avineri håper den arabiske våren fører til frigjøring, ikke bare fra undertrykkende regimer, men fra arabernes manglende evne til å se seg nøye i speilet. Skal det bli fred i Midtøsten, må palestinerne lære seg å være selvkritiske. Det var ikke etableringen av staten Israel som skapte flyktningproblemet, men det faktum at araberne gikk til krig mot etableringen av en jødisk stat i en del av Palestina, påpeker Avineri.
Shlomo Avineri er professor i statsvitenskap ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. 11. mai kommenterte han striden om Nabka-dagen i en artikkel i Ha'aretz.
Palestinerne, og deler av den arabiske befolkningen i Israel, markerer Israels opprettelse som en katastrofe, "nabka" på arabisk. På vårparten hvert år, oppstår det en debatt i Israel hvordan den jødiske majoritetsbefolkningen i Israel skal forholde seg til dette. Ytre høyre har prøvd å innføre forbud mot Nabka-markeringer. Ytre venstre har prøvd å gjøre det til en felles minnedag for alle innbyggere. Begge forslag er like dumme og feilslåtte, mener Avineri.
- Israel er ikke en binasjonal stat, og selv med stor dose liberalisme og humanisme, er det vanskelig å behandle seier og nederlag på samme måte, skriver Avineri. Jødene vant krigen i 1947-1948, og araberne tapte. Noen felles minnemarkering er utopisk, men det jødiske flertallet bør i det minste vise respekt for palestinernes sorg, mener Avineri.
Falsk historie
Men måten palestinerne forteller historien om sitt Nabka gjør det ikke lett å vise respekt.
For det første nevner Avineri selve ordvalget. Nabka betyr katastrofe eller ulykke, som om det som skjedde i 1948 var en naturkatastrofe i stedet for resultat av menneskelig handling. Nabka var ikke en naturkatastrofe, men resultatet av et militært og politisk nederlag for araberne. Nederlaget kom på bakgrunn av politiske valg som noen konkrete mennesker var ansvarlige for.
For det andre kan man noen ganger høre at palestinerne gjør sammenligninger mellom Holocaust og Nabka. Men sammenligningen i seg selv er moralsk forkastelig: Det som skjedde med palestinerne fra 1947 til 1948 var resultatet av en krig hvor de ble beseiret, mens Holocaust var et planlagt, metodisk massemord av sivile. De seks millioner europeiske jøder som ble drept under Holocaust hadde ikke gått til krig mot Tyskland. Tyske jøder var faktisk gode tyske patrioter, og mange av jødene i Øst-Europa så på tysk kultur som toppen på europeisk sivilisasjon.
Det tredje punktet mener Avineri er det viktigste. Den palestinske framstillingen av Nabka berører ikke det faktum at det var politiske beslutninger blant araberne som brakte den forferdelige ulykken over palestinerne. Det er skrevet hundrevis, kanskje tusenvis, av artikler og bøker på arabisk om krigen i 1948, og det er gitt mange ekspertforslag på hva som var årsaken til arabernes militære nederlag. Men til denne dag er det ikke vist vilje til å erkjenne at beslutningen om å gå til krig mot FNs delingsvedtak av mandatområdet Palestina var en forferdelig politisk og moralsk feil fra arabernes side.
Krigen skapte flyktningene
Dersom palestinerne og de arabiske land hadde godtatt delingsplanen, ville den arabiske staten Falastin blitt etablert i 1948, og det ville ikke blitt noe flyktningproblem. Det var ikke etableringen av staten Israel som skapte flyktningproblemet, men det faktum at araberne gikk til krig mot etableringen av en jødisk stat i en del av Palestina, skriver Avineri.
Etter 1945 ble minst 12 millioner etniske tyskere deportert fra Øst-Europa, og tvunget vestover til Tyskland. Det er umulig å se på dette isolert fra at Tyskland angrep Polen i 1939, og andre øst-europeiske land i årene som fulgte. På samme måte er det umulig å ignorere det moralske aspektet ved arabernes beslutning om å gå til krig mot delingstanken. Når du går til krig, og taper, vil det bli konsekvenser, selv om vinnerne må bli holdt ansvarlig for sine egne handlinger, skriver Avineri.
Dersom palestinerne kunne vært mer selvkritiske når de ser tilbake på 1948, kunne det blitt lettere for israelere å dele deres smerte, mener professoren.
Publisert: Torsdag 25. august 2011
Av Conrad Myrland
Shlomo Avineri håper den arabiske våren fører til frigjøring, ikke bare fra undertrykkende regimer, men fra arabernes manglende evne til å se seg nøye i speilet. Skal det bli fred i Midtøsten, må palestinerne lære seg å være selvkritiske. Det var ikke etableringen av staten Israel som skapte flyktningproblemet, men det faktum at araberne gikk til krig mot etableringen av en jødisk stat i en del av Palestina, påpeker Avineri.
Shlomo Avineri er professor i statsvitenskap ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. 11. mai kommenterte han striden om Nabka-dagen i en artikkel i Ha'aretz.
Palestinerne, og deler av den arabiske befolkningen i Israel, markerer Israels opprettelse som en katastrofe, "nabka" på arabisk. På vårparten hvert år, oppstår det en debatt i Israel hvordan den jødiske majoritetsbefolkningen i Israel skal forholde seg til dette. Ytre høyre har prøvd å innføre forbud mot Nabka-markeringer. Ytre venstre har prøvd å gjøre det til en felles minnedag for alle innbyggere. Begge forslag er like dumme og feilslåtte, mener Avineri.
- Israel er ikke en binasjonal stat, og selv med stor dose liberalisme og humanisme, er det vanskelig å behandle seier og nederlag på samme måte, skriver Avineri. Jødene vant krigen i 1947-1948, og araberne tapte. Noen felles minnemarkering er utopisk, men det jødiske flertallet bør i det minste vise respekt for palestinernes sorg, mener Avineri.
Falsk historie
Men måten palestinerne forteller historien om sitt Nabka gjør det ikke lett å vise respekt.
For det første nevner Avineri selve ordvalget. Nabka betyr katastrofe eller ulykke, som om det som skjedde i 1948 var en naturkatastrofe i stedet for resultat av menneskelig handling. Nabka var ikke en naturkatastrofe, men resultatet av et militært og politisk nederlag for araberne. Nederlaget kom på bakgrunn av politiske valg som noen konkrete mennesker var ansvarlige for.
For det andre kan man noen ganger høre at palestinerne gjør sammenligninger mellom Holocaust og Nabka. Men sammenligningen i seg selv er moralsk forkastelig: Det som skjedde med palestinerne fra 1947 til 1948 var resultatet av en krig hvor de ble beseiret, mens Holocaust var et planlagt, metodisk massemord av sivile. De seks millioner europeiske jøder som ble drept under Holocaust hadde ikke gått til krig mot Tyskland. Tyske jøder var faktisk gode tyske patrioter, og mange av jødene i Øst-Europa så på tysk kultur som toppen på europeisk sivilisasjon.
Det tredje punktet mener Avineri er det viktigste. Den palestinske framstillingen av Nabka berører ikke det faktum at det var politiske beslutninger blant araberne som brakte den forferdelige ulykken over palestinerne. Det er skrevet hundrevis, kanskje tusenvis, av artikler og bøker på arabisk om krigen i 1948, og det er gitt mange ekspertforslag på hva som var årsaken til arabernes militære nederlag. Men til denne dag er det ikke vist vilje til å erkjenne at beslutningen om å gå til krig mot FNs delingsvedtak av mandatområdet Palestina var en forferdelig politisk og moralsk feil fra arabernes side.
Krigen skapte flyktningene
Dersom palestinerne og de arabiske land hadde godtatt delingsplanen, ville den arabiske staten Falastin blitt etablert i 1948, og det ville ikke blitt noe flyktningproblem. Det var ikke etableringen av staten Israel som skapte flyktningproblemet, men det faktum at araberne gikk til krig mot etableringen av en jødisk stat i en del av Palestina, skriver Avineri.
Etter 1945 ble minst 12 millioner etniske tyskere deportert fra Øst-Europa, og tvunget vestover til Tyskland. Det er umulig å se på dette isolert fra at Tyskland angrep Polen i 1939, og andre øst-europeiske land i årene som fulgte. På samme måte er det umulig å ignorere det moralske aspektet ved arabernes beslutning om å gå til krig mot delingstanken. Når du går til krig, og taper, vil det bli konsekvenser, selv om vinnerne må bli holdt ansvarlig for sine egne handlinger, skriver Avineri.
Dersom palestinerne kunne vært mer selvkritiske når de ser tilbake på 1948, kunne det blitt lettere for israelere å dele deres smerte, mener professoren.
mandag 29. august 2011
Gutten som møtte Gud
En liten gutt ønsket å møte Gud. Han visste at det kom til å bli en lang reise, så han pakket ned litt niste og noen bokser cola i sekken sin. Så ga han seg i vei.
Da han hadde gått to kvartaler, så han en gammel dame som satt i parken og bare stirret på duene. Gutten gikk bort og satte seg ved siden av henne på benken. Etter en stund, åpnet han sekken sin og fant fram nista. Da så han at damen også så litt sulten ut. Uten et ord, rakte han henne ei brødskive. Hun smilte varmt, tok imot brødskiva og begynte å spise.
Smilet hennes var så vakkert at gutten ønsket å se det igjen. Derfor tok han opp en colaboks og rakte mot henne, fortsatt uten et ord. Damen tok boksen med det vakreste smil til takk.
Slik ble de sittende ved siden av hverandre resten av dagen, mens de delte guttens niste og drakk opp brusen hans. De bare satt der, fortsatt uten å veksle ett ord.
Da solen begynte å gå ned, oppdaget gutten at han var trett og måtte gå hjem. Han pakket sakene sine, reiste seg og begynte å gå.
Da han hadde gått noen skritt, snudde han seg brått og løp tilbake til damen på benken. Uten et ord bøyde han seg ned og ga henne en varm klem.
Damen smilte sitt vakreste smil mot ham, og gutten smilte tilbake.
Da gutten straks etter kom hjem, ble moren overrasket over hvor smilende og glad han så ut.
- Hva har du gjort i dag, da, gutten min, siden du ser så glad ut? spurte hun.
- Jeg har spist lunch med Gud, sa gutten, og fortsatte med et stort smil, før hans forskrekkede mor rakk å si noe:
- Og du skulle sett, hun hadde verdens vakreste smil!
Samtidig kom den gamle damen hjem, full av glede og med et strålende smil.
- Hvor har du vært i dag, sa hennes sønn, forundret over hvor glad hun så ut.
- Jeg har spist lunch med Gud, sa den gamle damen, og fortsatte før sønnen rakk å kommentere utsagnet:
- Vet du, han er mye yngre enn jeg hadde trodd!
Alt for ofte underslår vi viktigheten av et smil, en berøring, et ord, et lyttende øre, en kompliment, eller den aller minste form for omsorg. Bare et lite smil, kan ha evnen til å endre en menneskets dag, ja, kanskje selv et helt liv. Mennesker kommer inn i våre liv for en grunn, enten de er der tilfeldig, en kort tid eller hele livet. Omfavn alle på lik linje.
Da han hadde gått to kvartaler, så han en gammel dame som satt i parken og bare stirret på duene. Gutten gikk bort og satte seg ved siden av henne på benken. Etter en stund, åpnet han sekken sin og fant fram nista. Da så han at damen også så litt sulten ut. Uten et ord, rakte han henne ei brødskive. Hun smilte varmt, tok imot brødskiva og begynte å spise.
Smilet hennes var så vakkert at gutten ønsket å se det igjen. Derfor tok han opp en colaboks og rakte mot henne, fortsatt uten et ord. Damen tok boksen med det vakreste smil til takk.
Slik ble de sittende ved siden av hverandre resten av dagen, mens de delte guttens niste og drakk opp brusen hans. De bare satt der, fortsatt uten å veksle ett ord.
Da solen begynte å gå ned, oppdaget gutten at han var trett og måtte gå hjem. Han pakket sakene sine, reiste seg og begynte å gå.
Da han hadde gått noen skritt, snudde han seg brått og løp tilbake til damen på benken. Uten et ord bøyde han seg ned og ga henne en varm klem.
Damen smilte sitt vakreste smil mot ham, og gutten smilte tilbake.
Da gutten straks etter kom hjem, ble moren overrasket over hvor smilende og glad han så ut.
- Hva har du gjort i dag, da, gutten min, siden du ser så glad ut? spurte hun.
- Jeg har spist lunch med Gud, sa gutten, og fortsatte med et stort smil, før hans forskrekkede mor rakk å si noe:
- Og du skulle sett, hun hadde verdens vakreste smil!
Samtidig kom den gamle damen hjem, full av glede og med et strålende smil.
- Hvor har du vært i dag, sa hennes sønn, forundret over hvor glad hun så ut.
- Jeg har spist lunch med Gud, sa den gamle damen, og fortsatte før sønnen rakk å kommentere utsagnet:
- Vet du, han er mye yngre enn jeg hadde trodd!
Alt for ofte underslår vi viktigheten av et smil, en berøring, et ord, et lyttende øre, en kompliment, eller den aller minste form for omsorg. Bare et lite smil, kan ha evnen til å endre en menneskets dag, ja, kanskje selv et helt liv. Mennesker kommer inn i våre liv for en grunn, enten de er der tilfeldig, en kort tid eller hele livet. Omfavn alle på lik linje.
fredag 17. juni 2011
Den humanitære krisen i Gaza?
Det er nok ikke så stor nød eller humanitær krise på Gaza-stripa som mediene og palestinakomiteen vil ha oss til å tro. Selv Petter Eide har avkreftet at det er noen humanitær krise. Han sa at folket på Gaza-stripa har nok penger og nok mat. Her er en del bilder fra Gaza-stripa:
http://sderotmedia.org.il/bin/content.cgi?ID=714&q=1&s=5
http://www.tomgrossmedia.com/mideastdispatches/archives/001127.html
http://www.tomgrossmedia.com/mideastdispatches/archives/001072.html
http://www.tomgrossmedia.com/mideastdispatches/archives/001114.html
Kanhende det er Norske skattebetaleres penger som har gått til all den luksusen? Kan ikke si at jeg ser noen humanitær krise der.
Det finnes enda mer bilder på nettet.
http://sderotmedia.org.il/bin/content.cgi?ID=714&q=1&s=5
http://www.tomgrossmedia.com/mideastdispatches/archives/001127.html
http://www.tomgrossmedia.com/mideastdispatches/archives/001072.html
http://www.tomgrossmedia.com/mideastdispatches/archives/001114.html
Kanhende det er Norske skattebetaleres penger som har gått til all den luksusen? Kan ikke si at jeg ser noen humanitær krise der.
Det finnes enda mer bilder på nettet.
onsdag 15. juni 2011
Hvorfor var Libanonkrigen i 1982 nødvendig?
Dette skrev danske Hans Kristian Neerskov i 1988:
Staten Israel har nå eksistert i over førti år. I 1947 besluttet FN en deling av Palestina mellom arabere og jøder, og selv om den del jødene fikk var langt mindre enn det jødene hadde forventet, aksepterte de likevel forslaget. For det var bedre enn ingenting. I 1948 ble staten Israel grunnlagt, og i 1949 ble Israel medlem av De forente nasjoner.
I det tyvende århundre ble Israel påny en selvstendig stat, og selv om Israel ikke har tatt landet fra araberne (det er nærmest det motsatte som har skjedd), så har det lille Israel ikke hatt ro for araberne og andre muslimske land samt mange andre i verden, som vil det til livs. Israel selv arbeider stille og rolig med å oppfylle drømmen om et fredelig land for den jødiske nasjon, som gjennom tusener av år har opplevd forfølgelser, pogromer og masseutslettelser.
Israel tilbød ellers de arabere som bodde i den del av landet som jødene fikk tildelt, at de kunne bli boende i fredelig sameksistens med jøder og andre, og med samme rettigheter som alle borgere i det demokratiske Israel. Knapt var staten Israel en realitet, før store hærer overfalt det lille Israel, og en hel verden ventet i spenning på at den nye staten skulle bli knust og "jødene kastet på havet", som araberne hadde lovet. Det skjedde imidlertid ikke. Mot alle odds seiret Israel, selv om angriperne som tapte krigen, ikke bare forlangte å få de erobrede områder tilbake, men også at Israel skulle utslettes av kartet.
Siden har Israel befunnet seg i en lang krigstilstand, hvor det av og til har brutt ut kriger som Israel aldri har startet, unntatt en enkelt gang, da lang tids provokasjoner fikk Israel til å overfalle Libanon i 1982. Aldri har verdensopinionen vendt seg så sterkt mot Israel, men det man glemte å fortelle, var at det var over ti års provokasjon man nå ville gjøre opp med, og om mulig stoppe.
Allerede i 1967, etter "seksdagerskrigen", ble Libanon en base for bevæpnede terroristorganisasjoner. De fleste av disse samarbeidet med PLO, som vokste i styrke og innflytelse. Etter "Svart September" i Jordan i 1970 ble disse terroristgruppene den direkte årsak til borgerkrigen mellom kristne og muslimer i Libanon, som kostet 98.000 menneskeliv og 225.000 sårede. Denne krigen varte ikke bare 1975-76, men blusset opp med jevne mellomrom helt til 1982, da Israels aksjon la en demper på kampene.
Denne erfaring hadde man allerede fått fra "Litani-operasjonen" i 1978, da Israel ved flyangrep hadde knust noen terroristbaser inne i 'Libanon. FN hadde i lang tid lovet en forbedring av overvåkningen, uten de ønskede resultater, men "Litani-operasjonen" ga ro for en stund.
Selv om borgerkrigen i Libanon fortsatte, ga operasjonen for en tid ro i Israel, men i 1980-82 klarte FN's tropper ikke lenger å stoppe terroristenes angrep fra det sydlige Libanon inn i Israel. I denne perioden foretok PLO 248 terroristangrep mot israelske mål med raketter, landminer, bomber plassert blant befolkningen og angrep på turister. Bare i mai måned 1982, kort før Israel angrep Libanon, foretok de 26 overraskelsesangrep på Israel, hvor 29 ble drept og 260 mennesker ble såret, av disse var 170 turister. (John Laffin "The desperate War" side 4 spalte.)
Israel kunne ikke lenger leve med denne trusselen. Man visste at store våpenarsenaler var lagret i Libanon, og turismen til Israel var sterkt truet. Derfor startet Israel overfallet, for disse terrorgruppers overfallsangrep, fortrinnsvis på sivile, kunne ikke kalles en ny krig. Derfor ble Israel kritisert for å ha startet krigen. Navnet som operasjonen fikk — "Operasjon Fred i Galilea", viser også den desperate reaksjon mot 15 års provokasjoner. Aksjonen viser at Israel handlet rett, for i Libanon fant man nå så store lagre av ammunisjon, våpen og tanks at det vil ta en lastebilsjåfør med vanlig åttetimers arbeidsdag 29 år å tømme våpenlagrene. Helt nøyaktig fant man:
4.000.000 kg ammunisjon
12.506 lette våpen
144 militære kjøretøyer
516 tunge våpen inkl. kanoner
359 kommunikasjonsutstyr
795 optiske utrustninger
Det er verd å legge merke til at nesten alt sammen er sovjetproduserte våpen. Blant annet var der 100 sovjetbygde tanks. Det svarer til hva verdens tredje største land, Canada, rår over.
Staten Israel har nå eksistert i over førti år. I 1947 besluttet FN en deling av Palestina mellom arabere og jøder, og selv om den del jødene fikk var langt mindre enn det jødene hadde forventet, aksepterte de likevel forslaget. For det var bedre enn ingenting. I 1948 ble staten Israel grunnlagt, og i 1949 ble Israel medlem av De forente nasjoner.
I det tyvende århundre ble Israel påny en selvstendig stat, og selv om Israel ikke har tatt landet fra araberne (det er nærmest det motsatte som har skjedd), så har det lille Israel ikke hatt ro for araberne og andre muslimske land samt mange andre i verden, som vil det til livs. Israel selv arbeider stille og rolig med å oppfylle drømmen om et fredelig land for den jødiske nasjon, som gjennom tusener av år har opplevd forfølgelser, pogromer og masseutslettelser.
Israel tilbød ellers de arabere som bodde i den del av landet som jødene fikk tildelt, at de kunne bli boende i fredelig sameksistens med jøder og andre, og med samme rettigheter som alle borgere i det demokratiske Israel. Knapt var staten Israel en realitet, før store hærer overfalt det lille Israel, og en hel verden ventet i spenning på at den nye staten skulle bli knust og "jødene kastet på havet", som araberne hadde lovet. Det skjedde imidlertid ikke. Mot alle odds seiret Israel, selv om angriperne som tapte krigen, ikke bare forlangte å få de erobrede områder tilbake, men også at Israel skulle utslettes av kartet.
Siden har Israel befunnet seg i en lang krigstilstand, hvor det av og til har brutt ut kriger som Israel aldri har startet, unntatt en enkelt gang, da lang tids provokasjoner fikk Israel til å overfalle Libanon i 1982. Aldri har verdensopinionen vendt seg så sterkt mot Israel, men det man glemte å fortelle, var at det var over ti års provokasjon man nå ville gjøre opp med, og om mulig stoppe.
Allerede i 1967, etter "seksdagerskrigen", ble Libanon en base for bevæpnede terroristorganisasjoner. De fleste av disse samarbeidet med PLO, som vokste i styrke og innflytelse. Etter "Svart September" i Jordan i 1970 ble disse terroristgruppene den direkte årsak til borgerkrigen mellom kristne og muslimer i Libanon, som kostet 98.000 menneskeliv og 225.000 sårede. Denne krigen varte ikke bare 1975-76, men blusset opp med jevne mellomrom helt til 1982, da Israels aksjon la en demper på kampene.
Denne erfaring hadde man allerede fått fra "Litani-operasjonen" i 1978, da Israel ved flyangrep hadde knust noen terroristbaser inne i 'Libanon. FN hadde i lang tid lovet en forbedring av overvåkningen, uten de ønskede resultater, men "Litani-operasjonen" ga ro for en stund.
Selv om borgerkrigen i Libanon fortsatte, ga operasjonen for en tid ro i Israel, men i 1980-82 klarte FN's tropper ikke lenger å stoppe terroristenes angrep fra det sydlige Libanon inn i Israel. I denne perioden foretok PLO 248 terroristangrep mot israelske mål med raketter, landminer, bomber plassert blant befolkningen og angrep på turister. Bare i mai måned 1982, kort før Israel angrep Libanon, foretok de 26 overraskelsesangrep på Israel, hvor 29 ble drept og 260 mennesker ble såret, av disse var 170 turister. (John Laffin "The desperate War" side 4 spalte.)
Israel kunne ikke lenger leve med denne trusselen. Man visste at store våpenarsenaler var lagret i Libanon, og turismen til Israel var sterkt truet. Derfor startet Israel overfallet, for disse terrorgruppers overfallsangrep, fortrinnsvis på sivile, kunne ikke kalles en ny krig. Derfor ble Israel kritisert for å ha startet krigen. Navnet som operasjonen fikk — "Operasjon Fred i Galilea", viser også den desperate reaksjon mot 15 års provokasjoner. Aksjonen viser at Israel handlet rett, for i Libanon fant man nå så store lagre av ammunisjon, våpen og tanks at det vil ta en lastebilsjåfør med vanlig åttetimers arbeidsdag 29 år å tømme våpenlagrene. Helt nøyaktig fant man:
4.000.000 kg ammunisjon
12.506 lette våpen
144 militære kjøretøyer
516 tunge våpen inkl. kanoner
359 kommunikasjonsutstyr
795 optiske utrustninger
Det er verd å legge merke til at nesten alt sammen er sovjetproduserte våpen. Blant annet var der 100 sovjetbygde tanks. Det svarer til hva verdens tredje største land, Canada, rår over.
tirsdag 14. juni 2011
mandag 6. juni 2011
Til ettertanke
En mann kom sent hjem fra job, trøtt og irritabel. Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn.
Sønn: Pappa, kan jeg spørre deg om noe? Far: Selvfølgelig. Hva lurer du på? svarte mannen. Sønn: Pappa, hvor mye tjener du i timen? Far: Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt? spurte mannen sint. Sønn: Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det? Far: Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen. Sønn: Åhh, sa sønnen og kikket ned i gulvet. Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg? Faren ble rasende. Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet! Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren. Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger? Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger. Mannen gikk til guttens soveromsdør, banket på og åpnet. Sover du, gutten min? spurte han.
Nei, pappa, jeg er våken, svarte gutten.
Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg, sa mannen. Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne. Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: Tusen takk, pappa! Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler. Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren. Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har? murret faren.
Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det! svarte sønnen. Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss? Faren var knust. Han la armene rundt sønnen og ba om forlatelse.
Dette er bare en kort påminnelse til alle som jobber for mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært. Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om. Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.
Sønn: Pappa, kan jeg spørre deg om noe? Far: Selvfølgelig. Hva lurer du på? svarte mannen. Sønn: Pappa, hvor mye tjener du i timen? Far: Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt? spurte mannen sint. Sønn: Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det? Far: Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen. Sønn: Åhh, sa sønnen og kikket ned i gulvet. Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg? Faren ble rasende. Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet! Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren. Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger? Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger. Mannen gikk til guttens soveromsdør, banket på og åpnet. Sover du, gutten min? spurte han.
Nei, pappa, jeg er våken, svarte gutten.
Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg, sa mannen. Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne. Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: Tusen takk, pappa! Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler. Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren. Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har? murret faren.
Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det! svarte sønnen. Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss? Faren var knust. Han la armene rundt sønnen og ba om forlatelse.
Dette er bare en kort påminnelse til alle som jobber for mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært. Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om. Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.
Fokus på Golgata
For noen år siden var jeg på et møte der Emanuel Minos talte. Jeg tok opp talen. Der kom han inn på noe jeg festet meg med:
"For noen år siden ble jeg intervjuet av en svensk avis. Av gammel vane har jeg alltid vært forsiktig med uttalelser til ikke-kristne journalister. Avisen det gjelder har gjennom tidene vært kjent for sin kritiske holdning til troende forkynnere. Journalisten var på alle måter vennlig og spurte om dagligdagse forhold som virket intetsigende og ufarlige. Men da han skulle gå, sa han plutselig: «Minos, är Ni högreorienterat eller är Ni vänsterorienterat?
Der kom det!
Overrumplet stod jeg stille en stund og visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ba en liten bønn inni meg. Nærmest barnslig og på alle måter naivt slapp det ut av meg: «Journalist, jag är Golgataorienterat.» Nå var det han som ble forbauset. Med åpen munn så han på meg og sa: «Va-va vad det Ni sa?»
Jeg svarte journalisten igjen: «Jag är Golgataorienterat.»
I forbindelse med at Jesus ble korsfestet har både Lukas og Johannes kommet med noen spesielle detaljer: «Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre.» (Luk 23,33) Og videre: «Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem.» (Joh 19,18) I tillegg bør vi merke oss hva som står på et annet sted: «Den dagen ble Herodes og Pilatus venner.» De hadde tidligere ligget i fiendskap med hverandre. Og de skulle begge være med på å korsfeste Jesus.
Med en tornekrone på hodet og en blodig og gjennomstungen hånd til høyre, og en like blodig gjennomstungen hånd til venstre skulle Jesus i smerte rope: «Det er fullbrakt!» Korset dannet en horisontal linje hvor Jesu hode var vendt mot en forsonende himmel og hans føtter mot en syndefull jord. Vertikalt strakte han hendene ut til høyre og venstre til nåde for alle uansett.
Som troende bør vi være varsomme med den polarisering som finner sted for tiden. Vår oppgave er å formidle evangeliet til alle uten forbehold. I misjonsbefalingen ber Jesus oss om å gjøre alle folkeslag til disipler. «Alle folkeslag» innebærer alle slags mennesker. Det er en utfordring samtidig som det er et privilegium.
Evangelisasjon og misjon er et være eller ikke være for oss som kristne. Og jeg ber ikke om unnskyldning for en slik uttalelse. For det er bare ett navn under himmelen som vi kan bli frelst ved. Og det er navnet Jesus. Derfor skal vi formidle evangeliet til fattig og rik, høy eller lav, kjent så vel som fremmed. En av apostlene sier: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet.» Derfor bør vi som troende være Golgataorientert i ordets dypeste mening."
"For noen år siden ble jeg intervjuet av en svensk avis. Av gammel vane har jeg alltid vært forsiktig med uttalelser til ikke-kristne journalister. Avisen det gjelder har gjennom tidene vært kjent for sin kritiske holdning til troende forkynnere. Journalisten var på alle måter vennlig og spurte om dagligdagse forhold som virket intetsigende og ufarlige. Men da han skulle gå, sa han plutselig: «Minos, är Ni högreorienterat eller är Ni vänsterorienterat?
Der kom det!
Overrumplet stod jeg stille en stund og visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ba en liten bønn inni meg. Nærmest barnslig og på alle måter naivt slapp det ut av meg: «Journalist, jag är Golgataorienterat.» Nå var det han som ble forbauset. Med åpen munn så han på meg og sa: «Va-va vad det Ni sa?»
Jeg svarte journalisten igjen: «Jag är Golgataorienterat.»
I forbindelse med at Jesus ble korsfestet har både Lukas og Johannes kommet med noen spesielle detaljer: «Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre.» (Luk 23,33) Og videre: «Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem.» (Joh 19,18) I tillegg bør vi merke oss hva som står på et annet sted: «Den dagen ble Herodes og Pilatus venner.» De hadde tidligere ligget i fiendskap med hverandre. Og de skulle begge være med på å korsfeste Jesus.
Med en tornekrone på hodet og en blodig og gjennomstungen hånd til høyre, og en like blodig gjennomstungen hånd til venstre skulle Jesus i smerte rope: «Det er fullbrakt!» Korset dannet en horisontal linje hvor Jesu hode var vendt mot en forsonende himmel og hans føtter mot en syndefull jord. Vertikalt strakte han hendene ut til høyre og venstre til nåde for alle uansett.
Som troende bør vi være varsomme med den polarisering som finner sted for tiden. Vår oppgave er å formidle evangeliet til alle uten forbehold. I misjonsbefalingen ber Jesus oss om å gjøre alle folkeslag til disipler. «Alle folkeslag» innebærer alle slags mennesker. Det er en utfordring samtidig som det er et privilegium.
Evangelisasjon og misjon er et være eller ikke være for oss som kristne. Og jeg ber ikke om unnskyldning for en slik uttalelse. For det er bare ett navn under himmelen som vi kan bli frelst ved. Og det er navnet Jesus. Derfor skal vi formidle evangeliet til fattig og rik, høy eller lav, kjent så vel som fremmed. En av apostlene sier: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet.» Derfor bør vi som troende være Golgataorientert i ordets dypeste mening."
EN LITEN PIKES BØNN
Helen Roseveare, en misjonærlege i Zaire, fra England, fortalte denne historien, som skjedde henne mens hun var i Afrika. LES det, du kommer til å kjenne gåsehuden og gråte av glede.
«En kveld hadde jeg arbeidet hardt for å hjelpe en mor som lå på fødestuen; men på tross av alt vi gjorde for henne, døde hun og forlot sin for tidlig fødte baby og en gråtende to år gammel datter. Vi visste at det ville bli vanskelig å redde babyen fra å dø, fordi vi ikke hadde noen kuvøse. (Vi hadde heller ingen elektrisitet som kunne holde kuvøsen i gang). Vi manglet også spesielt utstyr til å mate den lille med.
Selv om vi bodde på ekvator, var ofte nettene kjølige med en farlig trekk. En jordmor- student gikk for å finne kassen vi hadde til slike babyer og bomull, som vi kunne pakke den inn i. En annen gikk for å fyre opp ovnen og fylle en varmtvanns flaske. Hun kom raskt tilbake og var svært ulykkelig for hun kunne fortelle meg at mens hun fylte opp flasken, sprakk den. Gummi råtner svært raskt i tropisk klima. «Og det er den siste varmtvanns flasken vi har!» utbrøt hun.
På samme måte som hjemme, er det ikke lurt å gråte over spilt melk i Sentral Afrika heller. De synes ikke det var noe særlig å gråte over vannflasker. De vokser ikke på trær og det finnes ingen forretninger nede langs skogsstiene. «Ja, vel.» Sa jeg, «Legg babyen så nær ovnen du tror er trygt, så legger du deg ved siden av, mellom babyen og døren, for å holde den borte fra trekken. «Din jobb er å holde babyen varm.
Dagen etter, ved 12 tiden om formiddagen, gjorde jeg slik jeg pleier, jeg gikk for å ha en bønnestund sammen med de barnehjemsbarna som hadde lyst å være sammen med meg. Jeg pleide å gi barna forskjellige forslag om ting de kunne be om og fortalte dem om den bitte lille babyen. Jeg forklarte dem om problemet vi hadde med å holde babyen varm nok og nevnte varmtvanns flasken. Babyen kunne så lett dø hvis den ble avkjølt. Jeg fortalte dem også om den lille to år gamle søsteren som gråt slik fordi hun hadde mistet mammaen sin.
I løpet av bønnetimen, ba Ruth, en ti år gammel pike, med den vanlige likefremme kortfattethet, slik våre afrikanske barn gjør: «Gud, vær så snill«, ba hun, «send oss en vannflaske. Det nytter ikke å vente til i morgen, Gud, for da kommer babyen til å dø, derfor må Du sende den i ettermiddag.» Mens jeg gispet innvendig, over dristigheten i bønnen hennes, la hun til som en naturlig konsekvens. «Og mens Du er i gang, kan Du være så snill å sende en dukke til den lille piken, slik at hun forstår at Du virkelig er glad i henne?»
Slik det ofte er med barnas bønner, ble jeg satt på plass. Kunne jeg ærlig si «Amen?» Jeg trodde jo bare ikke at Gud kunne gjøre dette. Å jo, jeg visste at Han kan gjøre alt. Bibelen sier jo det. Men det får da være grenser, ikke sant? Den eneste måten Gud kunne svare denne spesielle bønnen på, måtte være å sende meg en pakke hjemmefra. Uansett, hvis noen skulle sende meg en pakke, hvem ville pakke ned en varmtvannsflaske?
Jeg bodde på ekvator! Halvveis gjennom ettermiddagen, mens jeg underviste i sykepleieskolen, fikk jeg beskjed om at det sto en bil utenfor døren min der jeg bodde. Når jeg nådde hjem, var bilen kjørt, men der, på verandaen, sto en stor 12 kilos kartong. Jeg kunne kjenne tårene kom i øynene mine. Jeg klarte ikke å åpne pakken på egen hånd, derfor sendte jeg bud på barnehjemsbarna.
Sammen fikk vi av hyssingen ved forsiktig å knytte opp hver knute. Vi brettet papiret sammen og passet på at vi ikke rev det i stykker mer enn nødvendig. Spenningen steg. Noen og tretti eller førti par øyne stirret på den store papp kartongen. Fra toppen av, tok jeg ut klare fargede, røde strikkejakker. Øynene tindret da jeg delte dem ut. Deretter var det strikket bandasjer til de pasientene som led av spedalskhet, og barna så ut til å kjede seg litt. Så kom det fram en eske med rosiner og sultana rosiner - det skulle bli en haug boller til helgen. Så, da jeg tok hånden ned i kartongen igjen, kunne jeg kjenne den …. kunne det være sant? Jeg grep den og dro den ut --- ja, en flunkende ny gummi, varmtvanns flaske! Jeg gråt. Jeg hadde ikke bedt Gud om å sende den; Jeg hadde ikke virkelig trodd at Han kunne!
Ruth sto i første rad av barna. Hun løp fram og ropte ut, «Hvis Gud har sendt flasken, må Han ha sendt dukken også!»
Hun gjennomsøkte esken helt til bunns og dro opp den lille dukken som var kledt i de skjønneste klær!
Øynene hennes skinte! Hun hadde aldri tvilt. Hun så opp på meg og spurte: «Kan jeg få være med deg mamma og gi denne dukken til den lille piken, slik at hun vet at Jesus virkelig er glad i henne?»
Den pakken hadde vært på reise i fem hele måneder. Pakket av min tidligere søndagsskole klasse. Lederen hadde hørt og adlydt Guds tilskyndelse om å sende en varmtvanns flaske, til og med til ekvator!! Og en av pikene hadde lagt en dukke ned i esken, som skulle til et afrikansk barn - fem måneder tidligere - som et bønnesvar på en troende ti år gammel pikes bønn, for at den skulle komme «i ettermiddag».
«Før de roper, skal jeg svare!» Jes 65:24.
Lev som om Kristus døde i går, sto opp i dag morges og kommer tilbake i morgen.
Gud er virkelig EN ÆREFRYKTINNGYTENDE GUD.
«En kveld hadde jeg arbeidet hardt for å hjelpe en mor som lå på fødestuen; men på tross av alt vi gjorde for henne, døde hun og forlot sin for tidlig fødte baby og en gråtende to år gammel datter. Vi visste at det ville bli vanskelig å redde babyen fra å dø, fordi vi ikke hadde noen kuvøse. (Vi hadde heller ingen elektrisitet som kunne holde kuvøsen i gang). Vi manglet også spesielt utstyr til å mate den lille med.
Selv om vi bodde på ekvator, var ofte nettene kjølige med en farlig trekk. En jordmor- student gikk for å finne kassen vi hadde til slike babyer og bomull, som vi kunne pakke den inn i. En annen gikk for å fyre opp ovnen og fylle en varmtvanns flaske. Hun kom raskt tilbake og var svært ulykkelig for hun kunne fortelle meg at mens hun fylte opp flasken, sprakk den. Gummi råtner svært raskt i tropisk klima. «Og det er den siste varmtvanns flasken vi har!» utbrøt hun.
På samme måte som hjemme, er det ikke lurt å gråte over spilt melk i Sentral Afrika heller. De synes ikke det var noe særlig å gråte over vannflasker. De vokser ikke på trær og det finnes ingen forretninger nede langs skogsstiene. «Ja, vel.» Sa jeg, «Legg babyen så nær ovnen du tror er trygt, så legger du deg ved siden av, mellom babyen og døren, for å holde den borte fra trekken. «Din jobb er å holde babyen varm.
Dagen etter, ved 12 tiden om formiddagen, gjorde jeg slik jeg pleier, jeg gikk for å ha en bønnestund sammen med de barnehjemsbarna som hadde lyst å være sammen med meg. Jeg pleide å gi barna forskjellige forslag om ting de kunne be om og fortalte dem om den bitte lille babyen. Jeg forklarte dem om problemet vi hadde med å holde babyen varm nok og nevnte varmtvanns flasken. Babyen kunne så lett dø hvis den ble avkjølt. Jeg fortalte dem også om den lille to år gamle søsteren som gråt slik fordi hun hadde mistet mammaen sin.
I løpet av bønnetimen, ba Ruth, en ti år gammel pike, med den vanlige likefremme kortfattethet, slik våre afrikanske barn gjør: «Gud, vær så snill«, ba hun, «send oss en vannflaske. Det nytter ikke å vente til i morgen, Gud, for da kommer babyen til å dø, derfor må Du sende den i ettermiddag.» Mens jeg gispet innvendig, over dristigheten i bønnen hennes, la hun til som en naturlig konsekvens. «Og mens Du er i gang, kan Du være så snill å sende en dukke til den lille piken, slik at hun forstår at Du virkelig er glad i henne?»
Slik det ofte er med barnas bønner, ble jeg satt på plass. Kunne jeg ærlig si «Amen?» Jeg trodde jo bare ikke at Gud kunne gjøre dette. Å jo, jeg visste at Han kan gjøre alt. Bibelen sier jo det. Men det får da være grenser, ikke sant? Den eneste måten Gud kunne svare denne spesielle bønnen på, måtte være å sende meg en pakke hjemmefra. Uansett, hvis noen skulle sende meg en pakke, hvem ville pakke ned en varmtvannsflaske?
Jeg bodde på ekvator! Halvveis gjennom ettermiddagen, mens jeg underviste i sykepleieskolen, fikk jeg beskjed om at det sto en bil utenfor døren min der jeg bodde. Når jeg nådde hjem, var bilen kjørt, men der, på verandaen, sto en stor 12 kilos kartong. Jeg kunne kjenne tårene kom i øynene mine. Jeg klarte ikke å åpne pakken på egen hånd, derfor sendte jeg bud på barnehjemsbarna.
Sammen fikk vi av hyssingen ved forsiktig å knytte opp hver knute. Vi brettet papiret sammen og passet på at vi ikke rev det i stykker mer enn nødvendig. Spenningen steg. Noen og tretti eller førti par øyne stirret på den store papp kartongen. Fra toppen av, tok jeg ut klare fargede, røde strikkejakker. Øynene tindret da jeg delte dem ut. Deretter var det strikket bandasjer til de pasientene som led av spedalskhet, og barna så ut til å kjede seg litt. Så kom det fram en eske med rosiner og sultana rosiner - det skulle bli en haug boller til helgen. Så, da jeg tok hånden ned i kartongen igjen, kunne jeg kjenne den …. kunne det være sant? Jeg grep den og dro den ut --- ja, en flunkende ny gummi, varmtvanns flaske! Jeg gråt. Jeg hadde ikke bedt Gud om å sende den; Jeg hadde ikke virkelig trodd at Han kunne!
Ruth sto i første rad av barna. Hun løp fram og ropte ut, «Hvis Gud har sendt flasken, må Han ha sendt dukken også!»
Hun gjennomsøkte esken helt til bunns og dro opp den lille dukken som var kledt i de skjønneste klær!
Øynene hennes skinte! Hun hadde aldri tvilt. Hun så opp på meg og spurte: «Kan jeg få være med deg mamma og gi denne dukken til den lille piken, slik at hun vet at Jesus virkelig er glad i henne?»
Den pakken hadde vært på reise i fem hele måneder. Pakket av min tidligere søndagsskole klasse. Lederen hadde hørt og adlydt Guds tilskyndelse om å sende en varmtvanns flaske, til og med til ekvator!! Og en av pikene hadde lagt en dukke ned i esken, som skulle til et afrikansk barn - fem måneder tidligere - som et bønnesvar på en troende ti år gammel pikes bønn, for at den skulle komme «i ettermiddag».
«Før de roper, skal jeg svare!» Jes 65:24.
Lev som om Kristus døde i går, sto opp i dag morges og kommer tilbake i morgen.
Gud er virkelig EN ÆREFRYKTINNGYTENDE GUD.
onsdag 1. juni 2011
Lammets brud
Frank Mangs er en av de store Guds menn som har lagt mye godt etter seg. Selv om jeg ikke har hørt så mye av Mangs taler, har jeg lest litt av det han har lagt etter seg. Her er en tale jeg fant på en nettside for noen år siden:
Halleluja! thi Herren, Gud, den almægtige, har tiltrådt Kongedømmet. Lader os glæde og fryde os og give ham Æren; thi Lammets Bryllup er kommet, og hans Brud har gjort sig rede. Og det blev givet hende at iføre sig skinnende, rent Linklæde; thi Linklædet er de helliges Retfærdshandlinger.
Joh. Aab. 19:6-8
Halleluja! thi Herren, Gud, den almægtige, har tiltrådt Kongedømmet. Lader os glæde og fryde os og give ham Æren; thi Lammets Bryllup er kommet, og hans Brud har gjort sig rede. Og det blev givet hende at iføre sig skinnende, rent Linklæde; thi Linklædet er de helliges Retfærdshandlinger.
Joh. Aab. 19:6-8
Det er et profetisk Billede, som oprulles for os i denne Tekst. Seeren skuer fremad imod den Stund, da vor Herre Jesus skal komme igen.
Ja, Han skal komme igen. Lige saa virkelig som Han en Gang i Menneskeskikkelse vandrede omkring paa Jorden, lige saa virkelig skal Han en Gang i stor Magt og Herlighed komme tilbage i Himmelens Skyer.
Han har selv sagt det: "Thi ligesom Lynet, naar det lyner fra den ene Side af Himmelen, skinner til den anden Side af Himmelen, saaledes skal Menneskesønnen være paa sin Dag." "Men ved Midnat lød der et Raab: Se, Brudgommen kommer, gaar Ham i Møde!"
Vor Herre Jesus holder altid, hvad Han lover. Han holdt sit Løfte til sine Disciple, idet Han paa Pinsedagen udgød den Helligaand i deres Hjerter. Han holder sit Løfte til søgende Sjæle i Dag, idet Han forlader Synder og frelser Syndere. Lige saa trofast skal Han ogsaa holde sit store Løfte til sin Menighed: "Jeg skal komme igen og tage eder til mig; thi jeg vil, at der, hvor jeg er, skulle ogsaa I være".
Den Lære kendte og elskede Apostlene. "Thi Herren selv skal stige ned fra Himmelen med et Tilraab, med Overengels Røst og med Guds Basun, og de døde i Kristus skulle opstaa først; derefter skulle vi levende, som blive tilbage, bortrykkes tilligemed dem i Skyer til at møde Herren i Luften; og saa skulle vi altid være sammen med Herren. Saa trøster hverandre med disse Ord!" "Herren forhaler ikke Forjættelsen, men Han er langmodig for eders Skyld, idet Han ikke vil, at nogen skal fortabes, men at alle skulle komme til Omvendelse. Men Herrens Dag skal komme som en Tyv."
Om Paulus eller Peter levede i Dag og forkyndte Evangeliet paa vor Jord, vilde et af deres kæreste Emner være: Jesu Tilkommelse. Det maa blive et kært Emne ogsaa for os, thi Tegnene i vore Dage fortæller, at denne store Tildragelse er nær. Begivenhederne og Profetierne gaar Haand i Haand. Evangeliets Budskab er naaet ud til Verdens yderste Grænser. Guds Ejendomsfolk samles i dets Land igen. Freden er borttaget fra Jorden.
Alt dette og mange andre Begivenheder viser, at "Sommeren er nær". Broder, løft dit Blik, din Forløsning stunder til! Din Frelser skal komme igen!
Hvorfor skal Han komme?
Han skal komme for at hente sit Folk hjem og forløse sin ventende Brud. "Fader, jeg vil, at hvor jeg er, skulle ogsaa de, som du har givet mig, være hos mig, for at de maa skue min Herlighed."
Han skal komme for at hente den Skare hjem, som Han har købt med sit Blod, den Skare, som Han gennem Aartusinder har taget ud og skilt fra Verden. Han skal fremstille for sin Fader og for Himmelens Engle dette rensede og helligede Folk, som paa Jorden var Genstand for Haan og Foragt. "Han skal forherliges i sine hellige og beundres i dem, som tro."
Han skal hente den Skare hjem, som paa en særlig Maade er Genstand for Hans hellige, rene Kærlighed. Vor Herre Jesus elsker sin Brud. Han længes efter sine Venner. Og en Dag skal denne Længsel blive saa stærk, at Han ikke længere kan udholde at se dem vandre i Taaredalen. Han skal tage Himmelens Hærskare med sig, for at den kan være Vidne til den vidunderligste af alle Tildragelser - Brudeskarens Indtog gennem Bryllupssalens Port.
Der var Jubel, da vor Herre Jesus første Gang kom tilbage fra sin Vandring paa Jorden. Da kom Han med gennemstungne Hænder og med en Pande, der var saaret af Torne. Han kom som Sejershelten fra Golgatha. Men endnu mægtigere skal Jubelen være, naar Han næste Gang drager ind gennem den himmelske Port. Da kommer Han som Kongernes Konge i Spidsen for den Skare, som Han friede af denne Verdens Fyrstes Vold. Skal du være med i den Skare?
Inden denne vidunderlige Tildragelse maa Lammets Brud være rede. Hun skal ikke gøre sig rede paa den Dag; det maa ske forud.
Det var for sent at fylde Olie i de tomme Lamper, efter at Raabet havde lydt. Det var for sent at skaffe sig Bryllupsklæder, da Kongen kom for at se paa Bryllupsgæsterne (Math. 22,11). De daarlige Jomfruer stod uden for Bryllupssalens tillukkede Port, og Manden uden Bryllupsklæder blev grebet ved Hænder og Fødder og kastet uden for i Mørket.
Lammets Brud skal tages ud af Verden, inden Jesus kommer
.
Det forstaar du. Vor Herre Jesus var en fremmed paa Jorden, da Han vandrede hernede. Og Han vilde blive en fremmed i hvert Land, i hver By og i hvert Samfund, om Han vandrede paa Jorden i Dag. Ogsaa du bliver en fremmed for Verden og en fremmed for dine gamle Venner, om du følger Lammet, ihvor det gaar. "De er ikke af Verden, ligesom heller ikke jeg er af Verden." "Forundrer eder ikke, om Verden hader eder". ´"Naar Verden hader eder, da vider, at den har hadet mig før end eder. Vare I af Verden, da vilde Verden elske sit eget; men fordi I ikke ere af Verden, men jeg har valgt eder ud af Verden, derfor hader Verden eder."
Vil du være med, naar Herren kommer, sig da Farvel til Verdens Overfladiskhed og Forfængelighed. Sig Farvel til dit gudløse Selskab, thi Lammets Brud skal ikke hentes hjem fra Danselokaler og Teatersaloner. Nej, Jesu Venner har altid været at finde "uden for Lejren," og der vil de findes den Dag, Herren kommer.
Lammets Brud skal tages ud af den verdsliggjorte Kristenhed, inden Brudgommen kommer
.
Verdensaanden er draget ind i vore Kirker, Samfund og Foreninger. Og den aand bliver stærkere for hver Dag, der gaar. Det mærker vi. Grænsen mellem Guds Rige og Verden udjævnes mere og mere. Mange tror, at Verdensaanden ikke er farlig i dens religiøse Former. Ak, ved du, at Satan hellere optræder som en Lysets Engel end som en brølende Løve.
Verdensaanden bestemmer, hvorledes kristne Mennesker skal klæde sig. Den bestemmer deres Forretningsprincipper og driver deres Politik. Den angiver Tonen i Samtale, Sang og Prædiken. Den har indtaget den tornekronede Konges Plads i mangen en Guds Forsamling, og uden for den verdsliggjorte Forsamlings tillukkede Dør staar Herren selv og raaber: "Dersom nogen hører min Røst og aabner Døren, vil jeg gaa ind til ham og holde Nadvere med ham og han med mig". Ved du hvem denne "nogen" er? Jo, det er Brudesjælen, som hører sin Brudgoms Stemme, og som lukker op for Ham i alle Livets Forhold.
Naar vor Herre Jesus faar Bestemmelsesretten i et Menneskes Liv, da tager man Afstand fra Verden saa vel som fra den verdsliggjorte Kristenhed. Man tager afstand, ikke for at anklage og dømme, men for at hjælpe. Er du, min Broder, med i denne hellige Adskillelse, som ikke bestaar i et nyt Samfund eller i en ny Lære, men i et nyt Liv.
Nej, Brudeskaren kommer aldrig til at bestaa af en synlig Organisation eller en særlig Sammenslutning. Thi Herren skal ud af alle Samfund og Forsamlinger tage et Folk, som er rede, naar Han kommer. Og det er just dette, Han er i Færd med i disse Dage. Eller hvad er da Grunden til, at saa mangt et Guds Barn gribes af denne hellige Længsel efter at faa mere af Gud og blive Herren mere lig? Dette Suk af Længsel, som gennemsitrer den kristne Verden i Dag, er intet andet end, hvad der maa gaa forud for det Raab, som snart skal lyde: "Brudgommen kommer! Gaa Ham i Møde!"
Men koster det noget at blive taget ud af Verden, saa koster det endnu mere at blive taget ud af den verdsliggjorte Kristenhed. Det har du erfaret, og det kommer du til at erfare i endnu højere Grad, jo mere Guds Vilje faar Lov at ske i dit Liv. Det gaar ikke af uden Smerte at blive løst fra dine religiøse Venner. Det koster Taarestrømme, inden Jesus bliver dit Hjertes alt.
Men Brudesjælen er villig til at betale Prisen.
Herren skal rense og hellige sin Brud, inden Han kommer.
"Jeg har trolovet eder med Kristus og ingen anden for at kunne fremstille for Ham en ren Jomfru." "Og det blev givet hende at iføre sig skinnende, rent Linklæde; thi Linklædet er de helliges Retfærdighedshandlinger."
Verdensaanden besmitter og gør uren. I sig selv er Mennesket urent og fordærvet. Derfor maa Herren rense og hellige sin Brud, thi "en ren Brudgom behøver en ren Brud". De evige Boliger tindrer og straaler af fuldkommen Renhed, og "intet urent skal nogensinde komme derind".
Hvad du og jeg mest af alt behøver, er et rent Hjerte. Og maaske er det, du mest af alt længes efter i Dag, den Renhed og Hellighed, som gør dig velbehagelig for Ham, der har "Øjne som Ildsluer".
Jeg være vil saa ren, saa ren
som Duggens Draabe i Solens Skin.
Gud være lovet, du kan faa, hvad dit Hjerte begærer, thi "dersom vi vandre i Lyset, ligesom Han er i Lyset, have vi Samfund med hverandre, og Jesu, Hans Søns Blod renser os fra al Synd".
Brudeskaren skal forenes
med sin Brudgom
-
ikke naar Han kommer - men inden Han kommer. Guds Søn skal paa den store Dag ikke forenes med en Skare fremmede, men med et Folk, som har lært at kende og elske Ham.
Trods al den Synd og Overfladiskhed, som behersker Menneskene i vore Dage, findes der dog et Folk, som kender til dette dybe, fortrolige Samfund med Jesus Kristus. Og de trives saa godt i deres Herres Samfund, at de ikke vil miste det for alle Jordens Skatte og Rigdomme. Brudesjælen søger mere end Rigdom og jordisk Lykke, den søger mere end Fremgang, Navn og Ære. Den søger Guds Velbehag og den Helligaands stadige Vidnesbyrd om Samfundet med Frelseren.
Denne Længsel er dog kun en lille Gnist af den mægtige, rene Lue, som brænder i Jesu Hjerte. Han længes efter dig langt mere end du længes efter Ham. Og Han lider i sin Kærlighed, naar du bliver lunken og kold.
Lemmerne i Kristi Legeme skal ikke blot eje Samfundet med vor Herre Jesus, men de skal eje et vidunderligt Samfund med hverandre. De helliges Samfund er en salig Virkelighed endnu i Dag. De hellige spørger aldrig, hvad Navn du bærer, eller hvor du hører til paa Jorden. De spørger efter det indre Gudsliv. De spørger efter den Aand, som aldrig lader sig begrænse af menneskelige Skranker, og som aldrig er blevet og aldrig vil blive en slavebunden Partitjener. De er blevet frelst fra Partivæsenet i alle dets Former. De er saa helligt frigjorte, at de genkender og erkender Jesu Venner, hvorsomhelst de findes. De har faaet saa meget med Gud at gøre, at de ikke har Raad til at spilde Tid og Kraft paa menneskelige Partistridigheder. Jesu Bøn, at "de maa være eet" er ved at blive virkeliggjort hos disse Mennesker. Saadan maa det ogsaa være, thi
Lammets Brud er blevet delagtiggjort i Lammets Sindelag.
Og Lammets Sindelag er den hellige Kærligheds Sindelag. Det er Vilddyrssindelagets skarpeste Modsætning. Det har du erfaret.
Du har erfaret, hvor fuldstændig umuligt det er at være haard og ukærlig, naar Lammet sidder paa Tronen i dit Liv. Du kan ikke paa noget Vilkaar lade være at elske Gud over alt andet, og du kan ikke lade være at elske alle dem, som er født af Gud. Ja, du fyldes i den Grad med den guddommelige Kærlighed, at du kunde tage hele Verden i Favn og lægge den ned for Herrens Fødder. "Guds Kærlighed er udgydt i vore Hjerter ved den Helligaand, som er os givet."
Dette er Guds Kærlighed. Hvor uendelig meget skiller denne Kærlighed sig ikke fra vor egen, svage, begrænsede Evne til at elske Gud og Mennesker! Hvor hellig og ren er ikke denne Guddomsstrøm, som allerede i Tiden flyder igennem de helliges Liv! Tænk, hvilken vidunderlig Magt denne Kærlighed har til at løse os fra Selviskhed og Egoisme. Den løser vore Hjerter fra de jordiske Ting, og den vender vort Blik imod de evige Højder.
Den gør os til ventende Sjæle, som elsker Herrens Tilkommelse.
Naar Lammets Brud er rede, da kommer vor Herre Jesus i Himmelens Skyer.
Han kommer som Lynilden. Han kommer i Ære og Magt. Han kommer for at forløse sin længselsfulde Brud. Snart har Han taget den sidste Sjæl ud af Synden og Verden. Snart er Skaren fuldtallig, og da kommer Han.
Men ve dig, du Verden, og ve dig, du Menneskehed, naar den blodtvættede Skare forsvinder fra din Nærhed! Djævelen skal stige ned til dig i stor Vrede, og han skal bruge hele sin dæmoniske Magt til at ødelægge og fordærve. Din Latter skal forvandles til Klage og din Sang til Veraab. Du skal høste Frugten af dine Gerningers Sæd og erfare Følgerne af din Synd og din Vantro.
Og ve dig, du verdsliggjorte Kristenhed, du troløse Slægt, som vel gav din Konge Læbernes Hyldest, men aldrig frembar Ofret af et sønderknust Hjerte. Din Kulde og din Uaandelighed var Brudesjælens største Fare. Men nu er de for evigt løst ud af dit isnende Favntag og frigjort fra din dræbende Aande. Din Regnskabsdag er kommet Frelsens Klokke har lydt for sidste Gang. Bryllupssalens Port er stænget.
Men "salig og hellig er den, som har Del i den første Opstandelse". "Salige er de som to deres Klæder og faar Lov at gaa ind i Staden gennem dens Porte." - Ja salig er du, som lyttede til Jesu Stemme og lod dig tage ud af en dødsdømt Verden. Snart skal du fra Taaredalen løftes ind i den Verden, hvor ingen Sorg skal være mere.
Da er det Slut med din Sygdom og din Smerte. Den blindes øjne skal straale af himmelsk Klarhed, og den døves øren skal lytte til Englenes Sang. Martyrerne skal se Ham, for hvem de udgød deres Blod. Vi skal se Ham, hvis Hænder bærer Mærker af Naglerne, og hvis Pande en Gang saaredes af Torne. Vi skal se Ham Ansigt til Ansigt og en hel Evighed mættes i Beskuelsen af Ham.
mandag 30. mai 2011
Kristne og alkohol hører definitivt IKKE sammen
Jeg skal ikke legge skjul at jeg misliker kristne som sier at det er helt greit at kristne nyter LITT alkohol. Det er en nedbrytende trend som her fått fotfeste i våre menigheter. Det er skremmende at ikke menighetslederne TØR å stå opp og fordømme slikt. Det er med på å bryte menighetene ned, INNENIFRA. En som har talt imot slikt er David Wilkerson. Han skrev for en del år siden en bok som heter "Skålende kristne". Det er en bok ALLE kristne burde hatt i sin bokhylle. Den er utrolig lærerik. Han skriver blant annet dette:
Vitnesbyrdet i mitt indre
Det er noe dypt inne i mitt indre som roper ut en protest mot selve den tanken at Jesus Kristus noen gang drakk eller laget drikker med alkohol i. Selv om jeg ikke hadde noe bevis hverken fra Bibelen eller vitenskapen, så ville det være mer enn tilstrekkelig det som jeg har sett med mine egne øyne og det jeg føler i mitt hjerte.
Bli med inn på en sykestue på et hospital i Brooklyn for å besøke en femten år gammel gutt som ligger for døden på grunn av alkoholforgiftning. Der ser jeg en gutt som er på vei inn i den mørke evigheten, syk, nedbrutt og bevisstløs. Øynene hans er innsunkne, kinnbenene hans står ut, de indre organene er helt ødelagt, leveren er i full oppløsning, ansiktsfargen er blek og håret er tjafset.
Victor begynte å drikke billig vin før han var ti år gammel. Da han var i fjortenårsalderen trasket han rundt i gatene i Brooklyn akkurat som alle de andre utbrente alkoholikerne. Han sov på gaten, og la over seg aviser til teppe.
Victor døde på dette overfylte sykehuset uten en eneste venn. Og han er bare en av mange navnløse unge menn og kvinner som dør av alkoholisme på sykehusene i storbyene våre. Men jeg ser inn i deres døende ansikter, og jeg ser de forferdelige ødeleggelsene som alkoholen er skyld i, når jeg ber over deres uttærede legemer, da er det noe inne i meg som roper ut: "Å Gud, din Sønn Jesus kunne aldri ha vært med på å lage en drikk som gjør dette mot unge mennesker! Jesus kunne aldri ha gitt sine venner en drikk som kan ødelegge mennesker på denne måten!"
Prøv en gang! Gå inn på likhuset i hvilken som helst by og se på det som er igjen av ungdommer som er blitt drept i en bilulykke som et resultat av fyllekjøring. Se på de unge som ligger der på bårene, mens gråtende foreldre prøver å identifisere dem. Da vil du også bli sint som jeg. Da vil du også begynne å spørre hvordan en gudhengitt livselskende kristen noen gang kan røre en dråpe alkohol. Hvordan kan vi våge å forbinde Jesus og Paulus med slik elendighet og skrekk? Hvordan våger kristne å drikke noe som slik sprer død og gru omkring i vår nasjon?
Prøv å sitte i lobbyen i et motell sent en kveld og se på rekken med drikkende familiefedre som kommer og går til og fra klubber og barer. Du kan bli så nedslått av det. I dette røykfylte rommet som er tettpakket av mennesker, er det en hvileløs flokk som prøver å finne lykken i en flaske. I timevis sitter de og drikker. De som er skilt, er der og forsøker å drikke seg bort fra følelsen av å ha mislykkes. Der sitter det en handelsreisende som drikker for å glemme at han er ensom og ikke er så vellykket i sitt arbeid som han hadde drømt om å bli. Unge par og enslige danser og svinger seg, halvfulle og bedøvete, og tvinger seg til å nyte det de selv vet vil ende som en natt fylt av ensomhet og depresjon. For hver eneste drink blir de mer og mer høyrøstede og modige. De opplever noen få timer hvor de har mot til å møte et liv de er redde for. Jeg ser forbauset på da disse menneskene som prater så høylydt om "de glade timer", vakler og løper ut - for å kaste opp!
Jeg ser på mannfolkene med kulemager som raper høyt og raver ut, damer som vakler av gårde, og jeg føler det som om jeg vil gråte. Deres øyne er så triste, deres glede er så falsk, det er som om de roper om hjelp. De narrer seg selv så forferdelig. Så kommer de sjanglende ut fra toalettene igjen, tørker seg omkring munnen, og går rett tilbake til baren og begynner en ny runde.
Når så tiden kommer da baren skal stenge, får en se det verste av alt. Da sjangler familiefedrene ut gjennom lobbyen til bilene som står parkert utenfor. De er som redde små dyr som blir skremt vekk fra tryggheten ved matfatet. Tanken på disse fulle bilførerne langs våre gater og veier er skremmende. De kan jo nesten ikke gå, langt mindre kjøre en bil i de trafikerte gatene.
Jeg har sittet i lobbyene og sett på disse flokkene mange ganger. Og desto mer jeg ser på dem, desto sikrere blir jeg i mitt hjerte på at Guds syndfrie Sønn aldri ville ha tatt del i et slikt liv. Jesus ville aldri ha skjenket i en drink som kunne føre til drukkenskap. La oss nå tenke oss at Kristus hadde servert gjæret vin i bryllupet i Kana. Om nå bare èn av bryllupsgjestene hadde fått for mye og hadde reist seg fra bryllupsbordet og på veien hjem hadde blitt årsak til en ulykke - hva skulle han så si til dommeren? Ville han si: "Ja, men Jesus gjorde det! Det var han som laget denne fine vinen! Jeg fikk litt for mye av den og ble full. Det skjedde i hjemmet hos en venn av hans mor Maria."
Reis til Mardi Gras i New Orleans. Se på hordene av fulle festdeltagere som sjangler omkring i gatene. Se på alle de homoseksuelle som sprader omkring i filler med ølbokser i hendene: Se på de tusenvis av unge skoleelever og studenter som faller over ende i rus. Hør hvordan det utbringes skål for "alkoholguden". Tusener av mennesker fra alle kanter av verden er kommet sammen for å drikke og feste. Gatene koker av musikk, dans, drikk og fyll. Til tider er det som om selve helvetet har utflukt, og alle dyrker kvinner, vin og sang.
Hvis du er en seirende kristen, vil det gjøre deg kvalm bare å være vitne til alt dette som skjer. Synet av disse massene som skamløst står frem med sin drukkenskap, er umulig å fatte for et alminnelig menneske. Men en ting er sikkert: Jesus Kristus er enda mer forferdet. Jeg vet at Gud sørger over det, fordi jeg kjenner litt av hans sorg i mitt hjerte. Og jeg vet også, uten den minste skygge av tvil, at Jesus og alkohol ikke hører sammen. Han føler seg skjendet av hva alkoholen er, hva den gjør med mennesker og ved å bli koblet sammen med alkoholbruken.
Bibelen advarer mot drikking. Hitoriske fakta beviser at det er ytterst farlig. Og mitt hjerte sier meg at det er synd! Vitnesbyrdet i mitt indre forteller meg at Jesus kom for å fri oss ut fra den slags ondskap, og ikke fremkalle og oppmuntre til drikkevaner!
Jesus skulle ha laget alkoholholdig vin? Paulus brukte og anbefalte alkoholholdig vin? Aldri i livet! Den Hellige Ånd i meg bekrefter overbevisningen i mitt hjerte! Jeg har Guds Hellige Ords vitnesbyrd, vitenskapens bevis, og en full overbevisning i mitt indre menneske. Jeg trenger ikke noe annet bevis!
Vitnesbyrdet i mitt indre
Det er noe dypt inne i mitt indre som roper ut en protest mot selve den tanken at Jesus Kristus noen gang drakk eller laget drikker med alkohol i. Selv om jeg ikke hadde noe bevis hverken fra Bibelen eller vitenskapen, så ville det være mer enn tilstrekkelig det som jeg har sett med mine egne øyne og det jeg føler i mitt hjerte.
Bli med inn på en sykestue på et hospital i Brooklyn for å besøke en femten år gammel gutt som ligger for døden på grunn av alkoholforgiftning. Der ser jeg en gutt som er på vei inn i den mørke evigheten, syk, nedbrutt og bevisstløs. Øynene hans er innsunkne, kinnbenene hans står ut, de indre organene er helt ødelagt, leveren er i full oppløsning, ansiktsfargen er blek og håret er tjafset.
Victor begynte å drikke billig vin før han var ti år gammel. Da han var i fjortenårsalderen trasket han rundt i gatene i Brooklyn akkurat som alle de andre utbrente alkoholikerne. Han sov på gaten, og la over seg aviser til teppe.
Victor døde på dette overfylte sykehuset uten en eneste venn. Og han er bare en av mange navnløse unge menn og kvinner som dør av alkoholisme på sykehusene i storbyene våre. Men jeg ser inn i deres døende ansikter, og jeg ser de forferdelige ødeleggelsene som alkoholen er skyld i, når jeg ber over deres uttærede legemer, da er det noe inne i meg som roper ut: "Å Gud, din Sønn Jesus kunne aldri ha vært med på å lage en drikk som gjør dette mot unge mennesker! Jesus kunne aldri ha gitt sine venner en drikk som kan ødelegge mennesker på denne måten!"
Prøv en gang! Gå inn på likhuset i hvilken som helst by og se på det som er igjen av ungdommer som er blitt drept i en bilulykke som et resultat av fyllekjøring. Se på de unge som ligger der på bårene, mens gråtende foreldre prøver å identifisere dem. Da vil du også bli sint som jeg. Da vil du også begynne å spørre hvordan en gudhengitt livselskende kristen noen gang kan røre en dråpe alkohol. Hvordan kan vi våge å forbinde Jesus og Paulus med slik elendighet og skrekk? Hvordan våger kristne å drikke noe som slik sprer død og gru omkring i vår nasjon?
Prøv å sitte i lobbyen i et motell sent en kveld og se på rekken med drikkende familiefedre som kommer og går til og fra klubber og barer. Du kan bli så nedslått av det. I dette røykfylte rommet som er tettpakket av mennesker, er det en hvileløs flokk som prøver å finne lykken i en flaske. I timevis sitter de og drikker. De som er skilt, er der og forsøker å drikke seg bort fra følelsen av å ha mislykkes. Der sitter det en handelsreisende som drikker for å glemme at han er ensom og ikke er så vellykket i sitt arbeid som han hadde drømt om å bli. Unge par og enslige danser og svinger seg, halvfulle og bedøvete, og tvinger seg til å nyte det de selv vet vil ende som en natt fylt av ensomhet og depresjon. For hver eneste drink blir de mer og mer høyrøstede og modige. De opplever noen få timer hvor de har mot til å møte et liv de er redde for. Jeg ser forbauset på da disse menneskene som prater så høylydt om "de glade timer", vakler og løper ut - for å kaste opp!
Jeg ser på mannfolkene med kulemager som raper høyt og raver ut, damer som vakler av gårde, og jeg føler det som om jeg vil gråte. Deres øyne er så triste, deres glede er så falsk, det er som om de roper om hjelp. De narrer seg selv så forferdelig. Så kommer de sjanglende ut fra toalettene igjen, tørker seg omkring munnen, og går rett tilbake til baren og begynner en ny runde.
Når så tiden kommer da baren skal stenge, får en se det verste av alt. Da sjangler familiefedrene ut gjennom lobbyen til bilene som står parkert utenfor. De er som redde små dyr som blir skremt vekk fra tryggheten ved matfatet. Tanken på disse fulle bilførerne langs våre gater og veier er skremmende. De kan jo nesten ikke gå, langt mindre kjøre en bil i de trafikerte gatene.
Jeg har sittet i lobbyene og sett på disse flokkene mange ganger. Og desto mer jeg ser på dem, desto sikrere blir jeg i mitt hjerte på at Guds syndfrie Sønn aldri ville ha tatt del i et slikt liv. Jesus ville aldri ha skjenket i en drink som kunne føre til drukkenskap. La oss nå tenke oss at Kristus hadde servert gjæret vin i bryllupet i Kana. Om nå bare èn av bryllupsgjestene hadde fått for mye og hadde reist seg fra bryllupsbordet og på veien hjem hadde blitt årsak til en ulykke - hva skulle han så si til dommeren? Ville han si: "Ja, men Jesus gjorde det! Det var han som laget denne fine vinen! Jeg fikk litt for mye av den og ble full. Det skjedde i hjemmet hos en venn av hans mor Maria."
Reis til Mardi Gras i New Orleans. Se på hordene av fulle festdeltagere som sjangler omkring i gatene. Se på alle de homoseksuelle som sprader omkring i filler med ølbokser i hendene: Se på de tusenvis av unge skoleelever og studenter som faller over ende i rus. Hør hvordan det utbringes skål for "alkoholguden". Tusener av mennesker fra alle kanter av verden er kommet sammen for å drikke og feste. Gatene koker av musikk, dans, drikk og fyll. Til tider er det som om selve helvetet har utflukt, og alle dyrker kvinner, vin og sang.
Hvis du er en seirende kristen, vil det gjøre deg kvalm bare å være vitne til alt dette som skjer. Synet av disse massene som skamløst står frem med sin drukkenskap, er umulig å fatte for et alminnelig menneske. Men en ting er sikkert: Jesus Kristus er enda mer forferdet. Jeg vet at Gud sørger over det, fordi jeg kjenner litt av hans sorg i mitt hjerte. Og jeg vet også, uten den minste skygge av tvil, at Jesus og alkohol ikke hører sammen. Han føler seg skjendet av hva alkoholen er, hva den gjør med mennesker og ved å bli koblet sammen med alkoholbruken.
Bibelen advarer mot drikking. Hitoriske fakta beviser at det er ytterst farlig. Og mitt hjerte sier meg at det er synd! Vitnesbyrdet i mitt indre forteller meg at Jesus kom for å fri oss ut fra den slags ondskap, og ikke fremkalle og oppmuntre til drikkevaner!
Jesus skulle ha laget alkoholholdig vin? Paulus brukte og anbefalte alkoholholdig vin? Aldri i livet! Den Hellige Ånd i meg bekrefter overbevisningen i mitt hjerte! Jeg har Guds Hellige Ords vitnesbyrd, vitenskapens bevis, og en full overbevisning i mitt indre menneske. Jeg trenger ikke noe annet bevis!
søndag 22. mai 2011
Hvordan kunne Gud tillate
Billy Graham`s datter ble intervjuet på nasjonal TV i USA på «The Early Show». Jane Clayson spurte henne: «Hvordan kunne Gud tillate terroristangrepene på World Trade Center i New York?»
Anne Graham gav et ekstremt gjennomtenkt og innsiktsfullt svar. Hun sa:
«Jeg tror Gud er opriktig lei seg for dette, akkurat slik som vi er. Men i årevis har vi nå sagt til Gud at han skal komme seg ut av skolene våre, komme seg ut av regjeringene i verden og til å komme seg ut av vårt liv. Og når han er den gentelman jeg tror han er, har han nok stille og rolig trukket seg tilbake. Hvordan kan vi forvente at Gud gir oss sin velsignelse og beskyttelse når vi befaler han å la oss være alene?»
I lys av de siste års hendelser (terroristangrep, skyting på skoler, og økende kriminalitet m.m.), jeg tror det startet da Madeleine Murray O`Hare klaget og sa hun ikke ville ha bønn på skolene våre. og vi sa: «GREIT.»
Så var det noen som sa: «Vi skal ikke lese i Bibelen på skolene». Bibelen som sier: «Du skal ikke drepe. Du skal ikke stjele, og du skal elske din neste som deg selv. Og vi sa: «GREIT».
Så sa Dr. Benjamin Spock at vi ikke skulle straffe barna våre når de oppførte seg dårlig, fordi deres unge personlighet kunne ta skade, og vi kunne ødelegge deres selvtillit. (Dr. Spock`s sønn begikk selvmord.)
Og vi sa: «En ekspert bør vite hva han snakker om. GREIT.»
Så sa noen at lærere ikke bør lære ungene disiplin når de gjør gale ting.
Skolens administrasjon sa at «Ingen voksne skal ta på en elev når han oppfører seg dårlig, fordi vi ikke vil ha dårlig publisitet, og vi vil ihvertfall ikke bli saksøkt!» (Det er stor forskjell på disiplin og juling, ydmykende snakk, å slå m.m.)
Og vi sa: «GREIT.»
Så sa noen at våre døtre kan ta abort hvis de vil, og de trenger ikke engang fortelle det til foreldrene.
Og vi sa: «GREIT.»
Så kom noen vise ledere i skolen og sa: «Siden gutter er gutter, og de sannsynligvis vil gjøre det uansett, la oss gi dem så mange kondomer som de ønsker, så de kan skaffe seg litt morsomme og spennende erfaringer, uten at vi forteller foreldrene at de har fått dem på skolen.»
Og vi sa: «GREIT.»
Så kom det noen viktige politikere og sa at det ikke spilte noen rolle hva vi gjorde privat, så lenge vi gjorde jobben vår. Vi sa oss enige, og vi brydde oss ikke om hva noen, inkludert Presidenten, gjør privat så lenge jeg har en jobb, og økonomien går bra.
Så kom det noen andre og sa: «La oss trykke magasiner med bilder av nakne kvinner og kalle det sunnhet, en hyllest til kvinnens skjønne kropp.
Og vi sa: «GREIT.»
Så tok noen skrittet videre og publiserte bilder av nakne barn og gikk enda lengre ved å gjøre dem tilgjengelige på internett.
Og vil sa: «GREIT, det er vel et ledd i menneskers frie vilje.»
Så kom underholdningsindustrien og sa: «La oss lage TV-show og filmer som fremmer egoet, vold og pervers sex. Og la oss lage musikk som handler om drap, stoff, mord, selvmord og sataniske tema.»
Og vi sa: «Det er jo bare underholdning. Ingen tar det seriøst. GREIT.»
Nå spør vi oss selv hvorfor våre barn ikke har samvittighet, hvorfor de ikke kan skille rett og galt, hvorfor det ikke gjør dem noe å drepe fremmede, skolekamerater og seg selv.
Sannsynligvis, hvis vi tenker lenge og hardt nok, kan vi nok finne det ut. Det har nok med uttrykket «vi høster som vi sår» å gjøre.
«Kjære Gud, hvorfor reddet du ikke denne lille jenta fra å bli drept i klasserommet?» Gud svarer: «Kjære bekymrede student, Jeg er ikke tillatt på skoler.»
Det er rart hvor enkelt det er for folk å kaste Gud i søpla, og deretter undre seg over hvorfor verden går til helvete. Det er rart hvordan vi tror alt som står i avisene, men stiller spørsmål ved alt bibelen sier.
Det er rart hvordan alle vil til himmelen, og hevder de ikke trenger å gjøre, tro eller si gjøre noen ting som står i bibelen.
Det er rart hvordan noen kan si: «Jeg tror på Gud», men i sitt liv følger de satan som, forresten, også tror på Gud.
Det er rart hvor raske vi er til å dømme, men vil helst ikke bli dømt selv.
Det er rart hvordan vi kan sende tusenvis av morsomme mailer, og de sprer seg som ild i tørt gress, men får vi en mail som handler om Gud, tenker vi oss nøye om før vi deler den med andre.
Det er rart hvordan mange kristne virkelig er tent for Jesus på søndager og på møter i kristelige sammenhenger, men er fullstendig usynlige resten av uka.
Det er rart, når du skal videresende denne mailen, vil du ikke sende den til alle på adresselista di, fordi du ikke er sikker på hva de tror om deg når du sender den til dem.
Det er rart hvor mye mer bekymret jeg er for hva mennesker tenker enn for hva Gud tenker.»
Send denne videre hvis du tror den har en misjon. Hvis ikke, bare slett den. Ingen vil vite at du gjorde det. Men, hvis du sletter den, ikke gå rundt å klag på hvilken dårlig forfatning verden er i.
Anne Graham gav et ekstremt gjennomtenkt og innsiktsfullt svar. Hun sa:
«Jeg tror Gud er opriktig lei seg for dette, akkurat slik som vi er. Men i årevis har vi nå sagt til Gud at han skal komme seg ut av skolene våre, komme seg ut av regjeringene i verden og til å komme seg ut av vårt liv. Og når han er den gentelman jeg tror han er, har han nok stille og rolig trukket seg tilbake. Hvordan kan vi forvente at Gud gir oss sin velsignelse og beskyttelse når vi befaler han å la oss være alene?»
I lys av de siste års hendelser (terroristangrep, skyting på skoler, og økende kriminalitet m.m.), jeg tror det startet da Madeleine Murray O`Hare klaget og sa hun ikke ville ha bønn på skolene våre. og vi sa: «GREIT.»
Så var det noen som sa: «Vi skal ikke lese i Bibelen på skolene». Bibelen som sier: «Du skal ikke drepe. Du skal ikke stjele, og du skal elske din neste som deg selv. Og vi sa: «GREIT».
Så sa Dr. Benjamin Spock at vi ikke skulle straffe barna våre når de oppførte seg dårlig, fordi deres unge personlighet kunne ta skade, og vi kunne ødelegge deres selvtillit. (Dr. Spock`s sønn begikk selvmord.)
Og vi sa: «En ekspert bør vite hva han snakker om. GREIT.»
Så sa noen at lærere ikke bør lære ungene disiplin når de gjør gale ting.
Skolens administrasjon sa at «Ingen voksne skal ta på en elev når han oppfører seg dårlig, fordi vi ikke vil ha dårlig publisitet, og vi vil ihvertfall ikke bli saksøkt!» (Det er stor forskjell på disiplin og juling, ydmykende snakk, å slå m.m.)
Og vi sa: «GREIT.»
Så sa noen at våre døtre kan ta abort hvis de vil, og de trenger ikke engang fortelle det til foreldrene.
Og vi sa: «GREIT.»
Så kom noen vise ledere i skolen og sa: «Siden gutter er gutter, og de sannsynligvis vil gjøre det uansett, la oss gi dem så mange kondomer som de ønsker, så de kan skaffe seg litt morsomme og spennende erfaringer, uten at vi forteller foreldrene at de har fått dem på skolen.»
Og vi sa: «GREIT.»
Så kom det noen viktige politikere og sa at det ikke spilte noen rolle hva vi gjorde privat, så lenge vi gjorde jobben vår. Vi sa oss enige, og vi brydde oss ikke om hva noen, inkludert Presidenten, gjør privat så lenge jeg har en jobb, og økonomien går bra.
Så kom det noen andre og sa: «La oss trykke magasiner med bilder av nakne kvinner og kalle det sunnhet, en hyllest til kvinnens skjønne kropp.
Og vi sa: «GREIT.»
Så tok noen skrittet videre og publiserte bilder av nakne barn og gikk enda lengre ved å gjøre dem tilgjengelige på internett.
Og vil sa: «GREIT, det er vel et ledd i menneskers frie vilje.»
Så kom underholdningsindustrien og sa: «La oss lage TV-show og filmer som fremmer egoet, vold og pervers sex. Og la oss lage musikk som handler om drap, stoff, mord, selvmord og sataniske tema.»
Og vi sa: «Det er jo bare underholdning. Ingen tar det seriøst. GREIT.»
Nå spør vi oss selv hvorfor våre barn ikke har samvittighet, hvorfor de ikke kan skille rett og galt, hvorfor det ikke gjør dem noe å drepe fremmede, skolekamerater og seg selv.
Sannsynligvis, hvis vi tenker lenge og hardt nok, kan vi nok finne det ut. Det har nok med uttrykket «vi høster som vi sår» å gjøre.
«Kjære Gud, hvorfor reddet du ikke denne lille jenta fra å bli drept i klasserommet?» Gud svarer: «Kjære bekymrede student, Jeg er ikke tillatt på skoler.»
Det er rart hvor enkelt det er for folk å kaste Gud i søpla, og deretter undre seg over hvorfor verden går til helvete. Det er rart hvordan vi tror alt som står i avisene, men stiller spørsmål ved alt bibelen sier.
Det er rart hvordan alle vil til himmelen, og hevder de ikke trenger å gjøre, tro eller si gjøre noen ting som står i bibelen.
Det er rart hvordan noen kan si: «Jeg tror på Gud», men i sitt liv følger de satan som, forresten, også tror på Gud.
Det er rart hvor raske vi er til å dømme, men vil helst ikke bli dømt selv.
Det er rart hvordan vi kan sende tusenvis av morsomme mailer, og de sprer seg som ild i tørt gress, men får vi en mail som handler om Gud, tenker vi oss nøye om før vi deler den med andre.
Det er rart hvordan mange kristne virkelig er tent for Jesus på søndager og på møter i kristelige sammenhenger, men er fullstendig usynlige resten av uka.
Det er rart, når du skal videresende denne mailen, vil du ikke sende den til alle på adresselista di, fordi du ikke er sikker på hva de tror om deg når du sender den til dem.
Det er rart hvor mye mer bekymret jeg er for hva mennesker tenker enn for hva Gud tenker.»
Send denne videre hvis du tror den har en misjon. Hvis ikke, bare slett den. Ingen vil vite at du gjorde det. Men, hvis du sletter den, ikke gå rundt å klag på hvilken dårlig forfatning verden er i.
Kjærlighet fra Gud
Synges ved alle samlinger
Det var ikke så underlig at sangen «Kjærligher fra Gud» var blant finalistene til «Alle tiders salme». Den synges jo av alle, og til alle slags samlinger.
Kong Olav V benyttet den både under sin vigsel med kronprinsesse Märtha i 1929 og under gudstjenesten i Slottskapellet på sølvbryllupsdagen i 1954.
Mest synges vel denne kjærlighetens hymne i sitt hjemland Danmark, og da spesielt ved vigsler og brylluper. Men denne verdensvandrer er en gjenganger både under familiesamlinger, gudstjenester og store nasjonale høytider.
Sangen er oversatt til en rekke språk, deriblant tysk, fransk og engelsk. Etter en samling i en av Oslos kirker der «Kjærlighet fra Gud» var med i kåseriet om «Salmer og sanger vi gjerne synger», kom det en dame som var oppvokst i en misjomærfamilie i Santalistan og fortalte at det var som barn der ute at hun lærte denne sangen å kjenne. «Vi sang den meget der ute,» sa hun. Sangen ble i sin tid nemlig oversatt til santalisk av den norske misjonæren Lars Skrefsrud, og ble faktisk santalenes yndlingssang på den tiden. Forfatteren selv, den danske presten Jens Nicolai Ludvig Schørring (1825-1900), forteller at Skrefsruds kollega, hovedmisjonær H.P Børresen, kom til ham ved et besøk i Danmark og sa at «denne sang har De skrevet for santalenes skyld, skønt De ikke vidste af det, thi intet folk elsker den og skatter den som dette folk!»
Sangen er født i det stille. Av hvem?
«Kjærlighet fra Gud» er skrevet av J. N. L. Schørring da han var kapellan hos prost Engelbreth i Lyderslev prestegjeld i 1854.
Han hadde begynt sin prestegjerning i et vestsjællandsk sokn der det var et meget rikt menighetsliv. Derfor føltes overgangen til det østsjællandske sokn betydelig. Kirkegangen både i Lyderslev og Frøslev var liten. Men den unge kapellanen som under Grundtvigs talerstol i Vartov hadde opplevd et åndelig gjennombrudd og nå kom med en levende, hjertevarm forkynnelse, fikk oppleve den glede å bli brukt av Gud både i Lyderslev og Frøslev. Folket begynte virkelig å gå i kirken, ikke minst de såkalte «vakte». At Jens Schørring også kunne synge så hjertestrengene rørtes, hadde en ekstra tiltrekningskraft på mange. Det heter om ham at sangen var hans egentlige nådegave. Og om ikke denne unge presten kan kalles for salmedikter, er det likevel to sanger han skrev som blir flittig benyttet både i hjemlandet Danmark og her hos oss. Ved siden av «Kjærlighet fra Gud» er det «Herrens venner ingensinde møtes skal for siste gang».
«Til min Marie!»
Denne Marie var på dette tidspunkt tjenestepike eller hushjelp i Lyderslev prestegård samtidig med at Schørring bodde der som kapellan. Hun var datter til en lærer Olsen fra Lund i Lyderslev, og da kapellanen ble alvorlig syk, var det hushjelpen som omsorgsfullt ga ham den nødvendige pleie. Det var under denne sykehistorien at de to ble knyttet sammen i en kjærlighet som varte livet ut.
Det skulle jo være i sin orden at den 28-årige presten nå hadde funnet seg en han ønsket å dele livet med. Og om Marie ble det sagt mye pent både på hjemstedet og her i Lyderslev. Og likevel utløste forlovelsen en storm av forargelse fra gamle prost Engelbreth med hustru og familie. Dette hadde to årsaker:
Standsforskjellen på denne tiden var meget sterk, både i Danmark og i Norge. At en prest kunne gå hen og forlove seg med en lærerdatter var uhørt i disse kretser. Og selv var hun bare stuepike!
Den andre årsaken gikk direkte inn i prostefamilien. Der gikk det nemlig en gifteferdig datter (egentlig pleiedatter) som het Ida. Hvorfor valgte ikke den gode kapellan henne? Det hele var uhørt og forsmedelig for den stolte embetsfamilien og deres venner.
Men alle deres forsøk på å få opphevet forbindelsen mellom prest og hushjelp mislyktes.
I denne tid ble sangen født
Jens Schørring forteller selv om sitt forhold til Marie: «Det som førte oss sammen, var vår trang til Guds kjærlighet og vårt ønske om å tjene Herren i hans menighet.»
Og om «Kjærlighet fra Gud» sier han: «Sangen er født i det stille, den er skrevet til min Marie uten andre tanker enn den: å glede henne. Og så, enkelt og jevnt å uttale hvilke følelser som rørte seg hos meg ved vår kjærlighets første møte og fremvekst.» – Så skildres Guds kjærlighet i bildet av en kilde som rinner klar og ren frem av den dype undergrunn.
14. juni i 1854, det året sangen ble skrevet, dro den unge presten til lærer Olsen i Lund for å be om hans datters samtykke til sin forlovelse med datteren. Og det var altså i denne «kjærlighetens morgenrøde» at det lille diktet på tre vers ble til. Dette forteller Schørrings brorsønn, sokneprest Sigurd Schørring. Snart var de to unge ferdige med tjenesten i Lyderslev. De flyttet så snart det lot seg gjøre, giftet seg og fikk et langt og lykkelig liv sammen,
Sitt første hjem fikk de på Fyn, hvor Jens Schørring ble hjelpeprest hos sokneprest Vilhelm Schøller Parelius Birkedal. Det var sistnevnte som skrev den meget sungne forkshøyskolesangen «Jeg så ham som barn med det solrike øye». Siden tjenestegjorde de i Hokke-Tistrup og avsluttet sin gode prestegjerning i Ørslev-Bjerre ved Skelskør, der Gud i året 1900 hentet sin tjener hjem.
Et budskap om Guds kjærlighet
Det har vært reist innvendinger mot formuleringen «Kjærlighet fra Gud». Skulle det ikke være kjærligheten til Gud som er det store bud? Forfatteren svarer at det beror på en misforståelse av selve ordet «bud». Ordet er nemlig ikke en forkortelse av påbud, men av budskap. Og budskapet om Guds kjærlighet er det største som kan forkynnes. Som et vitnesbyrd om at dette står på evangelisk fjellgrunn, henviser Schørring til 1 Joh 4:10, der det heter: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til sonig for våre synder.» Sangen som er født ut av kjærlighetsforholdet mellom to mennesker og Gud, har ved denne forlovelsen satt dype spor i våre salme- og sangbøker. Når det lille diktet er blitt til en salme, en sang som mange synger med stjerner i øynene der vielser og brylluper feires, er det samtidig en ekte evangelisk oppfordring til å la Guds kjærlighet prege liv og tjeneste: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud.» Det sier Ordet.
Melodien er vingen som bærer
Når en sang eller en salme lever videre, slik denne har gjort siden 1854, er det ofte fordi den i melodien har fått en vinge som bærer. Schørring skrev opprinnelig sine vers til en amerikansk tone som ikke er særlig spennende, og som han hadde funnet i et engelsk familieblad. Denne ble ikke stående lenge før den var vekk. Siden kom det ikke mindre enn 12 komponister og prøvde seg med forskellige melodier. Den som lever i dag og som vi synger den på, er komponert av H. S. Thompson omkring 1840 og var i sin tid en amerikansk visemelodi til den såkalte «Lilly Dale», som åpner med teksten: «`twas a calm still night». Hit til Norden kom den med mormonerpredikanter og er av og til blitt nevnt som dansk folkemelodi fordi den kom til Danmark først. Men opphavsmannen er altså H. S. Thompson.
Den danske prest og hymnolog Poul Poulsen sier om «Kjærlighet fra Gud»: «Sangen er levende og livskraftig. Den er nemlig ikke noe utspekulert skrivebordsarbeid, men er vokst ut av en egen stemning.» Som vi har sett: et forhold mellom to unge som var glad i hverandre og i sin Gud.
Det var ikke så underlig at sangen «Kjærligher fra Gud» var blant finalistene til «Alle tiders salme». Den synges jo av alle, og til alle slags samlinger.
Kong Olav V benyttet den både under sin vigsel med kronprinsesse Märtha i 1929 og under gudstjenesten i Slottskapellet på sølvbryllupsdagen i 1954.
Mest synges vel denne kjærlighetens hymne i sitt hjemland Danmark, og da spesielt ved vigsler og brylluper. Men denne verdensvandrer er en gjenganger både under familiesamlinger, gudstjenester og store nasjonale høytider.
Sangen er oversatt til en rekke språk, deriblant tysk, fransk og engelsk. Etter en samling i en av Oslos kirker der «Kjærlighet fra Gud» var med i kåseriet om «Salmer og sanger vi gjerne synger», kom det en dame som var oppvokst i en misjomærfamilie i Santalistan og fortalte at det var som barn der ute at hun lærte denne sangen å kjenne. «Vi sang den meget der ute,» sa hun. Sangen ble i sin tid nemlig oversatt til santalisk av den norske misjonæren Lars Skrefsrud, og ble faktisk santalenes yndlingssang på den tiden. Forfatteren selv, den danske presten Jens Nicolai Ludvig Schørring (1825-1900), forteller at Skrefsruds kollega, hovedmisjonær H.P Børresen, kom til ham ved et besøk i Danmark og sa at «denne sang har De skrevet for santalenes skyld, skønt De ikke vidste af det, thi intet folk elsker den og skatter den som dette folk!»
Sangen er født i det stille. Av hvem?
«Kjærlighet fra Gud» er skrevet av J. N. L. Schørring da han var kapellan hos prost Engelbreth i Lyderslev prestegjeld i 1854.
Han hadde begynt sin prestegjerning i et vestsjællandsk sokn der det var et meget rikt menighetsliv. Derfor føltes overgangen til det østsjællandske sokn betydelig. Kirkegangen både i Lyderslev og Frøslev var liten. Men den unge kapellanen som under Grundtvigs talerstol i Vartov hadde opplevd et åndelig gjennombrudd og nå kom med en levende, hjertevarm forkynnelse, fikk oppleve den glede å bli brukt av Gud både i Lyderslev og Frøslev. Folket begynte virkelig å gå i kirken, ikke minst de såkalte «vakte». At Jens Schørring også kunne synge så hjertestrengene rørtes, hadde en ekstra tiltrekningskraft på mange. Det heter om ham at sangen var hans egentlige nådegave. Og om ikke denne unge presten kan kalles for salmedikter, er det likevel to sanger han skrev som blir flittig benyttet både i hjemlandet Danmark og her hos oss. Ved siden av «Kjærlighet fra Gud» er det «Herrens venner ingensinde møtes skal for siste gang».
«Til min Marie!»
Denne Marie var på dette tidspunkt tjenestepike eller hushjelp i Lyderslev prestegård samtidig med at Schørring bodde der som kapellan. Hun var datter til en lærer Olsen fra Lund i Lyderslev, og da kapellanen ble alvorlig syk, var det hushjelpen som omsorgsfullt ga ham den nødvendige pleie. Det var under denne sykehistorien at de to ble knyttet sammen i en kjærlighet som varte livet ut.
Det skulle jo være i sin orden at den 28-årige presten nå hadde funnet seg en han ønsket å dele livet med. Og om Marie ble det sagt mye pent både på hjemstedet og her i Lyderslev. Og likevel utløste forlovelsen en storm av forargelse fra gamle prost Engelbreth med hustru og familie. Dette hadde to årsaker:
Standsforskjellen på denne tiden var meget sterk, både i Danmark og i Norge. At en prest kunne gå hen og forlove seg med en lærerdatter var uhørt i disse kretser. Og selv var hun bare stuepike!
Den andre årsaken gikk direkte inn i prostefamilien. Der gikk det nemlig en gifteferdig datter (egentlig pleiedatter) som het Ida. Hvorfor valgte ikke den gode kapellan henne? Det hele var uhørt og forsmedelig for den stolte embetsfamilien og deres venner.
Men alle deres forsøk på å få opphevet forbindelsen mellom prest og hushjelp mislyktes.
I denne tid ble sangen født
Jens Schørring forteller selv om sitt forhold til Marie: «Det som førte oss sammen, var vår trang til Guds kjærlighet og vårt ønske om å tjene Herren i hans menighet.»
Og om «Kjærlighet fra Gud» sier han: «Sangen er født i det stille, den er skrevet til min Marie uten andre tanker enn den: å glede henne. Og så, enkelt og jevnt å uttale hvilke følelser som rørte seg hos meg ved vår kjærlighets første møte og fremvekst.» – Så skildres Guds kjærlighet i bildet av en kilde som rinner klar og ren frem av den dype undergrunn.
14. juni i 1854, det året sangen ble skrevet, dro den unge presten til lærer Olsen i Lund for å be om hans datters samtykke til sin forlovelse med datteren. Og det var altså i denne «kjærlighetens morgenrøde» at det lille diktet på tre vers ble til. Dette forteller Schørrings brorsønn, sokneprest Sigurd Schørring. Snart var de to unge ferdige med tjenesten i Lyderslev. De flyttet så snart det lot seg gjøre, giftet seg og fikk et langt og lykkelig liv sammen,
Sitt første hjem fikk de på Fyn, hvor Jens Schørring ble hjelpeprest hos sokneprest Vilhelm Schøller Parelius Birkedal. Det var sistnevnte som skrev den meget sungne forkshøyskolesangen «Jeg så ham som barn med det solrike øye». Siden tjenestegjorde de i Hokke-Tistrup og avsluttet sin gode prestegjerning i Ørslev-Bjerre ved Skelskør, der Gud i året 1900 hentet sin tjener hjem.
Et budskap om Guds kjærlighet
Det har vært reist innvendinger mot formuleringen «Kjærlighet fra Gud». Skulle det ikke være kjærligheten til Gud som er det store bud? Forfatteren svarer at det beror på en misforståelse av selve ordet «bud». Ordet er nemlig ikke en forkortelse av påbud, men av budskap. Og budskapet om Guds kjærlighet er det største som kan forkynnes. Som et vitnesbyrd om at dette står på evangelisk fjellgrunn, henviser Schørring til 1 Joh 4:10, der det heter: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til sonig for våre synder.» Sangen som er født ut av kjærlighetsforholdet mellom to mennesker og Gud, har ved denne forlovelsen satt dype spor i våre salme- og sangbøker. Når det lille diktet er blitt til en salme, en sang som mange synger med stjerner i øynene der vielser og brylluper feires, er det samtidig en ekte evangelisk oppfordring til å la Guds kjærlighet prege liv og tjeneste: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud.» Det sier Ordet.
Melodien er vingen som bærer
Når en sang eller en salme lever videre, slik denne har gjort siden 1854, er det ofte fordi den i melodien har fått en vinge som bærer. Schørring skrev opprinnelig sine vers til en amerikansk tone som ikke er særlig spennende, og som han hadde funnet i et engelsk familieblad. Denne ble ikke stående lenge før den var vekk. Siden kom det ikke mindre enn 12 komponister og prøvde seg med forskellige melodier. Den som lever i dag og som vi synger den på, er komponert av H. S. Thompson omkring 1840 og var i sin tid en amerikansk visemelodi til den såkalte «Lilly Dale», som åpner med teksten: «`twas a calm still night». Hit til Norden kom den med mormonerpredikanter og er av og til blitt nevnt som dansk folkemelodi fordi den kom til Danmark først. Men opphavsmannen er altså H. S. Thompson.
Den danske prest og hymnolog Poul Poulsen sier om «Kjærlighet fra Gud»: «Sangen er levende og livskraftig. Den er nemlig ikke noe utspekulert skrivebordsarbeid, men er vokst ut av en egen stemning.» Som vi har sett: et forhold mellom to unge som var glad i hverandre og i sin Gud.
Vinen er en spotter
Jeg fant et brev som er skrevet av Dr. Henrick Johnson fra Philadelphia. Det er de klareste kommentarene jeg noen gang har lest om dette emnet. Og hver eneste kristen i verden i dag burde lese dette brevet. Jeg gjengir det her:
Vinen er en spotter. Dette er Guds Ord. Det er ingen som er i tvil om at det er berusende vin det er snakk om. Hvorfor kaller Gud den for en spotter? Det er sikkert fordi det er skadelig å drikke for mye av den. Kjøtt er også skadelig hvis en spiser for mye. Men er kjøtt en spotter?
Jeg tror vi alle må være enige i at vinen er en spotter på grunn av dens iboende egenskap - det er noe i selve vinen som gjør at de som drikker blir lurt til å drikke for mye. Dette "noe" er alkohol. Den bedrar menneskene. Virkningen kommer gradvis, nesten umerkelig. Den er forførende, og dessverre kan den rive med seg den beste og edleste før de vet ordet av det. Slik var det Noa ble narret da han drakk vin og ble full. Slik narret den Efraim og Juda, prest og profet, da de drakk av vinen. Det ligger i selve vinens natur, som en viktig bestanddel, denne forføreriske makt.
Derfor er det at skriften formaner oss: "Det sømmer seg ikke for konger å drikke vin, eller for fyrster å drikke sterk drikk. For da glemmer de lov og orden og fordreier retten for de undertrykte."
Av denne grunn kommer også befalingen: "Se ikke på vinen, hvor rød den er, hvordan den perler i begeret, hvor lett den går ned."
Slik beskrives selve de egenskapene som gir vinen dens forførende makt. Slik er alkoholen. Det er ingen tvil om at det er den alkoholholdige vinen det her siktes til, og det er denne slags vin vi blir høytidelig befalt at vi ikke skal se på, for den er en "spotter". Falskheten til denne "ormen" ligger i sammensetningen, og til slutt kommer "ormebittet".
Men dette er så langt fra den vinen som ble brukt til å symbolisere den fest som den guddommelige visdom innbød til, og som Guds Sønn innbyr sin menighet til, når han sier: "Spis og drikk, mine venner"
Det som skriften advarer imot, det er den vinen som narret og vanæret Noa, som narret en hel nasjon, også Guds hellige menn, til drikkfeldighet, den vinen som konger og fyrster ikke må drikke, for at de ikke skal miste sin dømmekraft og glemme lov og rett! Den vinen det er tale om når det står: "Spis og drikk, mine venner", kan jo ikke være den vinen som er en spotter og en forfører på grunn av sin berusende egenskap!
Det kan ikke være denne slags vin som jødene kom sammen for å drikke, som en gudstjeneste for Herren i templet!
Bevisene er jo så overveldende, og det finnes ikke noe i Guds Ord som gjør at vi skulle tvile på det! Det er heller ikke spørsmål om bruken av vinen som et symbol, hverken på barmhjertighet eller vrede. For så kunne en stille et nytt, pinlig spørsmål; "Ville Gud kalle noe for en spotter, og deretter presse spotteren til menneskenes lepper?" Ville han forby mennesker å se på den, og deretter gi den til dem for at de skal drikke den? Jeg tror vi ut fra dette kan slutte at det må være tale om to slags vin. Jeg skulle tro det ville være umulig å komme til noe annet resultat, så lenge det ikke foreligger noe sikkert bevis hverken for det ene eller det andre.
Men hvis vi nå tenker oss at det er en ennen slags vin som Guds ord snakker om, en vin som ikke beruser, en vin som ikke har gjæret og som dermed ikke inneholder alkohol - hva så? Er det ikke da all slags mulig grunn til å tro at det er denne vinen Skriften omtaler som en velsignelse som gjør menneskets hjerte glad?
La oss nå gå til loven og vitnesbyrdet: Gud truet Moab med ødeleggelse og sa(Jes 16:10): "Glede og fryd blir tatt bort fra frukthagene, og i vingårdene høres ingen gledessang, intet jubelrop. Ingen tråkker vin i pressekarene. Fryderopet gjør jeg ende på. Og i Jer 48:33 leser vi: "Jeg gjør ende på vinen i pressekarene. Ingen skal trå pressen med fryderop. Det lyder rop som ikke er fryderop."
Gedalja, som babylonerkongen hadde satt til styresmann over byene i Juda, ga følgende ordre til jødene(Jer 40:10): "Dere skal samle vin og frukt og olje og fylle karene deres."
Og videre står det i vers 12: Og de samlet vin og frukt i stor mengde." Bibelen taler også om vinkrukker som er fylt av ny vin, at det "finnes saft (eng. evers. - vin) i druene"; og den sier om druene og om denne saften (vinen) og i denne sammenheng, at "det er velsignelse i dem".
Her hentydes det stadig vekk til den rene, ugjærete druesaften som nettopp er tråkket ut i vinpressen, fra druer som er komeet rett fra vingården, og også saft som ennå er i druene. Og denne druesaften er stadig vekk, og av jødene selv i deres Skrifter, blitt kalt vin, både yayin og tirosh.
Det tyder ikke akkurat på noen særlig logisk sans når en så hevder at det er denne samme vinen som ellers blir kalt for en "spotter". Det forføreriske, listige ormeelementet har ennå ikke inntatt denne vinen, for det trengs noe tid og en prosess for å fremstille alkohol.
Det som det er snakk om er altså den enkle, ugjærete druesaften, akkurat som den ugjærete eplemosten en får når en leverer epler på en fruktpresse. Og det er saft av denne type Gud omtaler når han sier at "det er velsignelse i den". Dette er altså den bibelske forskjellen mellom disse to slags "vin". Det er ikke en ny fortolkning som er laget for at den skal passe i vår moderne kritiske situasjon. Det er Guds Ord som skisserer den.
Er så forskjellen bare bagatellmessig? Er det ingen annen forskjell enn den som finnes mellom karakteristikken "en velsignelse" og "en spotter?" Begge to ble jo av jødene kalt for "vin", fordi vin, eller yayin, er en fellesnevner som blir brukt om all slags druesaft, både sur og søt, gammel og ny, gjæret og ugjæret.
Men så sier noen: Ordet vin betyr gjæret druesaft, med mindre det er brukt billedlig, eller nærmere beskrevet av et tilleggsord eller - setning."
Hvordan kan vi vite det? Rett nok er det avsnitt hvor saken er klar, hvor sammenhengen tydelig viser at den vinen det er tale om er berusende.
Men det finnes også andre avsnitt, som for eksempel de som er nevnt ovenfor, hvor det like tydelig går fram av sammenhengen at vinen det er tale om, ikke er alkoholholdig.
Så er det atter andre avsnitt hvor Gud godkjenner vin og bruk av den men hvor det ikke finnes noe bevis for at vinen er berusende! Hva annet enn ren spekulastiv bevisførsel er det da som frekt registrerer alle disse avsnittene som forsvar for den gjærete vin? Hvorfor skal vi uten videre godta at det er alkoholholdig vin det er tale om i alle disse tilfellene? Uten den aller minste skygge av bevis skal en altså forsøke å få Guds godkjenning av en berusende betydning av en tvilsom glose! Den sunne fornuft protesterer mot en så meningsløs påstand. Det finnes ikke en eneste filologisk begrunnelse for at det skulle være slik. Derimot er det en mengde moralske årsaker til at det ikke er slik. Ordet er brukt om ikkeberusende vin, det ble brukt slik av jødene, og beviset finnes i Guds Ord. Og til en slik vin er det gitt en guddommelig godkjenning. Når så det samme guddommelige ordet andre steder blir knyttet sammen med den samme guddommelige sanksjon, er vi nødt til å tro at det er den samme slags vin det er tale om, hvis det da ikke uttrykkelig er sagt noe annet.
La meg anføre enda et bevis, som vel må fjerne enhver tvil. Var det alminnelig i oldtiden at en oppbevarte og brukte denne druesaften som ble kalt vin, i ugjæret tilstand? Uten tvil: Ja! Bevis for dette kan en finne hos nær sagt enhver klassisk forfatter, både Platon, Columella, Plinius og Aristoteles. På samme måte er det med Horats, Homer og Plutark. Noen av disse oldtidens forfattere gir detaljerte beskrivelser av selve prosessen med koking, firtrering og sterilisering som gjorde at vinen holdt seg i ugjæret tilstand. Dette blir bekreftet av en mengde lærde forskere- som f.eks. Anthon i sin Dictionary of Greek and Roman Antiquities, erkebiskop Potter i sitt verk om Grecian Antiquities, Smith i sin Dictionary of the Bible, og en rekke andre. Moses Stuart, kongen blant filologer, har sagt: "Alle fakta viser at en i oldtiden ikke bare ønsket å oppbevare vinen i ugjæret tilstand, men de anså den også for både å ha bedre smak og være av bedre kvalitet enn gjæret vin." Det er ingen skikk fra oldtiden som er underbygget av bedre og flere bevis enn denne.
Dermed var det altså to slags vin en brukte i oldtiden. Den ene var søt, behagelig, forfriskende ugjæret. Den andre var oppildnende og berusende. Begge slag ble kalt "vin". Hvor naturlig er det ikke å si om den første: "Det er velsignelse i den, den gjør hjertet glad!" Like naturlig er det å si om den andre. "Det er bedrag i den - den bringer smerte og sorg!" Dermed er det ingen vanskelighet å få de ulike skriftsteder til å passe med hverandre. Bibelen gir ikke noen blankofullmakt til "begersvingerne". Den gir ikke noe våpen i hendene til drankere og vinhandlere. Og den samme absolutte forpliktelse som kjærlighetens lov legger på en når det gjelder ens holdning til vin, den samme forpliktelse har en også overfor samvittigheten og hjertet. Det er ikke noe som sier noe annet.
Jeg tror ikke at det å drikke vin i og for seg er synd. Jeg tror ikke at noen menighet ville opphøye det til et disiplinspørsmål. Derimot er jeg helt sikker på at en kristen som er kjent for både i ord og handling å forsvare skåling og drikking, han tar på seg et forferdelig ansvar. Virkningen av en slik holdning i liv og lære er merkbar langt utover den krets som den kristne selv kommer i kontakt med. Og jo høyere posisjon den kristne har, desto større innflytelse vil hans ord og gjerninger ha. Og blant de titusener som hvert år blir ødelagt av alkohol, finnes også dem som hans lysende eksempel ble en anstøtsstein for og som ledet til fall!
Vinen er en spotter. Dette er Guds Ord. Det er ingen som er i tvil om at det er berusende vin det er snakk om. Hvorfor kaller Gud den for en spotter? Det er sikkert fordi det er skadelig å drikke for mye av den. Kjøtt er også skadelig hvis en spiser for mye. Men er kjøtt en spotter?
Jeg tror vi alle må være enige i at vinen er en spotter på grunn av dens iboende egenskap - det er noe i selve vinen som gjør at de som drikker blir lurt til å drikke for mye. Dette "noe" er alkohol. Den bedrar menneskene. Virkningen kommer gradvis, nesten umerkelig. Den er forførende, og dessverre kan den rive med seg den beste og edleste før de vet ordet av det. Slik var det Noa ble narret da han drakk vin og ble full. Slik narret den Efraim og Juda, prest og profet, da de drakk av vinen. Det ligger i selve vinens natur, som en viktig bestanddel, denne forføreriske makt.
Derfor er det at skriften formaner oss: "Det sømmer seg ikke for konger å drikke vin, eller for fyrster å drikke sterk drikk. For da glemmer de lov og orden og fordreier retten for de undertrykte."
Av denne grunn kommer også befalingen: "Se ikke på vinen, hvor rød den er, hvordan den perler i begeret, hvor lett den går ned."
Slik beskrives selve de egenskapene som gir vinen dens forførende makt. Slik er alkoholen. Det er ingen tvil om at det er den alkoholholdige vinen det her siktes til, og det er denne slags vin vi blir høytidelig befalt at vi ikke skal se på, for den er en "spotter". Falskheten til denne "ormen" ligger i sammensetningen, og til slutt kommer "ormebittet".
Men dette er så langt fra den vinen som ble brukt til å symbolisere den fest som den guddommelige visdom innbød til, og som Guds Sønn innbyr sin menighet til, når han sier: "Spis og drikk, mine venner"
Det som skriften advarer imot, det er den vinen som narret og vanæret Noa, som narret en hel nasjon, også Guds hellige menn, til drikkfeldighet, den vinen som konger og fyrster ikke må drikke, for at de ikke skal miste sin dømmekraft og glemme lov og rett! Den vinen det er tale om når det står: "Spis og drikk, mine venner", kan jo ikke være den vinen som er en spotter og en forfører på grunn av sin berusende egenskap!
Det kan ikke være denne slags vin som jødene kom sammen for å drikke, som en gudstjeneste for Herren i templet!
Bevisene er jo så overveldende, og det finnes ikke noe i Guds Ord som gjør at vi skulle tvile på det! Det er heller ikke spørsmål om bruken av vinen som et symbol, hverken på barmhjertighet eller vrede. For så kunne en stille et nytt, pinlig spørsmål; "Ville Gud kalle noe for en spotter, og deretter presse spotteren til menneskenes lepper?" Ville han forby mennesker å se på den, og deretter gi den til dem for at de skal drikke den? Jeg tror vi ut fra dette kan slutte at det må være tale om to slags vin. Jeg skulle tro det ville være umulig å komme til noe annet resultat, så lenge det ikke foreligger noe sikkert bevis hverken for det ene eller det andre.
Men hvis vi nå tenker oss at det er en ennen slags vin som Guds ord snakker om, en vin som ikke beruser, en vin som ikke har gjæret og som dermed ikke inneholder alkohol - hva så? Er det ikke da all slags mulig grunn til å tro at det er denne vinen Skriften omtaler som en velsignelse som gjør menneskets hjerte glad?
La oss nå gå til loven og vitnesbyrdet: Gud truet Moab med ødeleggelse og sa(Jes 16:10): "Glede og fryd blir tatt bort fra frukthagene, og i vingårdene høres ingen gledessang, intet jubelrop. Ingen tråkker vin i pressekarene. Fryderopet gjør jeg ende på. Og i Jer 48:33 leser vi: "Jeg gjør ende på vinen i pressekarene. Ingen skal trå pressen med fryderop. Det lyder rop som ikke er fryderop."
Gedalja, som babylonerkongen hadde satt til styresmann over byene i Juda, ga følgende ordre til jødene(Jer 40:10): "Dere skal samle vin og frukt og olje og fylle karene deres."
Og videre står det i vers 12: Og de samlet vin og frukt i stor mengde." Bibelen taler også om vinkrukker som er fylt av ny vin, at det "finnes saft (eng. evers. - vin) i druene"; og den sier om druene og om denne saften (vinen) og i denne sammenheng, at "det er velsignelse i dem".
Her hentydes det stadig vekk til den rene, ugjærete druesaften som nettopp er tråkket ut i vinpressen, fra druer som er komeet rett fra vingården, og også saft som ennå er i druene. Og denne druesaften er stadig vekk, og av jødene selv i deres Skrifter, blitt kalt vin, både yayin og tirosh.
Det tyder ikke akkurat på noen særlig logisk sans når en så hevder at det er denne samme vinen som ellers blir kalt for en "spotter". Det forføreriske, listige ormeelementet har ennå ikke inntatt denne vinen, for det trengs noe tid og en prosess for å fremstille alkohol.
Det som det er snakk om er altså den enkle, ugjærete druesaften, akkurat som den ugjærete eplemosten en får når en leverer epler på en fruktpresse. Og det er saft av denne type Gud omtaler når han sier at "det er velsignelse i den". Dette er altså den bibelske forskjellen mellom disse to slags "vin". Det er ikke en ny fortolkning som er laget for at den skal passe i vår moderne kritiske situasjon. Det er Guds Ord som skisserer den.
Er så forskjellen bare bagatellmessig? Er det ingen annen forskjell enn den som finnes mellom karakteristikken "en velsignelse" og "en spotter?" Begge to ble jo av jødene kalt for "vin", fordi vin, eller yayin, er en fellesnevner som blir brukt om all slags druesaft, både sur og søt, gammel og ny, gjæret og ugjæret.
Men så sier noen: Ordet vin betyr gjæret druesaft, med mindre det er brukt billedlig, eller nærmere beskrevet av et tilleggsord eller - setning."
Hvordan kan vi vite det? Rett nok er det avsnitt hvor saken er klar, hvor sammenhengen tydelig viser at den vinen det er tale om er berusende.
Men det finnes også andre avsnitt, som for eksempel de som er nevnt ovenfor, hvor det like tydelig går fram av sammenhengen at vinen det er tale om, ikke er alkoholholdig.
Så er det atter andre avsnitt hvor Gud godkjenner vin og bruk av den men hvor det ikke finnes noe bevis for at vinen er berusende! Hva annet enn ren spekulastiv bevisførsel er det da som frekt registrerer alle disse avsnittene som forsvar for den gjærete vin? Hvorfor skal vi uten videre godta at det er alkoholholdig vin det er tale om i alle disse tilfellene? Uten den aller minste skygge av bevis skal en altså forsøke å få Guds godkjenning av en berusende betydning av en tvilsom glose! Den sunne fornuft protesterer mot en så meningsløs påstand. Det finnes ikke en eneste filologisk begrunnelse for at det skulle være slik. Derimot er det en mengde moralske årsaker til at det ikke er slik. Ordet er brukt om ikkeberusende vin, det ble brukt slik av jødene, og beviset finnes i Guds Ord. Og til en slik vin er det gitt en guddommelig godkjenning. Når så det samme guddommelige ordet andre steder blir knyttet sammen med den samme guddommelige sanksjon, er vi nødt til å tro at det er den samme slags vin det er tale om, hvis det da ikke uttrykkelig er sagt noe annet.
La meg anføre enda et bevis, som vel må fjerne enhver tvil. Var det alminnelig i oldtiden at en oppbevarte og brukte denne druesaften som ble kalt vin, i ugjæret tilstand? Uten tvil: Ja! Bevis for dette kan en finne hos nær sagt enhver klassisk forfatter, både Platon, Columella, Plinius og Aristoteles. På samme måte er det med Horats, Homer og Plutark. Noen av disse oldtidens forfattere gir detaljerte beskrivelser av selve prosessen med koking, firtrering og sterilisering som gjorde at vinen holdt seg i ugjæret tilstand. Dette blir bekreftet av en mengde lærde forskere- som f.eks. Anthon i sin Dictionary of Greek and Roman Antiquities, erkebiskop Potter i sitt verk om Grecian Antiquities, Smith i sin Dictionary of the Bible, og en rekke andre. Moses Stuart, kongen blant filologer, har sagt: "Alle fakta viser at en i oldtiden ikke bare ønsket å oppbevare vinen i ugjæret tilstand, men de anså den også for både å ha bedre smak og være av bedre kvalitet enn gjæret vin." Det er ingen skikk fra oldtiden som er underbygget av bedre og flere bevis enn denne.
Dermed var det altså to slags vin en brukte i oldtiden. Den ene var søt, behagelig, forfriskende ugjæret. Den andre var oppildnende og berusende. Begge slag ble kalt "vin". Hvor naturlig er det ikke å si om den første: "Det er velsignelse i den, den gjør hjertet glad!" Like naturlig er det å si om den andre. "Det er bedrag i den - den bringer smerte og sorg!" Dermed er det ingen vanskelighet å få de ulike skriftsteder til å passe med hverandre. Bibelen gir ikke noen blankofullmakt til "begersvingerne". Den gir ikke noe våpen i hendene til drankere og vinhandlere. Og den samme absolutte forpliktelse som kjærlighetens lov legger på en når det gjelder ens holdning til vin, den samme forpliktelse har en også overfor samvittigheten og hjertet. Det er ikke noe som sier noe annet.
Jeg tror ikke at det å drikke vin i og for seg er synd. Jeg tror ikke at noen menighet ville opphøye det til et disiplinspørsmål. Derimot er jeg helt sikker på at en kristen som er kjent for både i ord og handling å forsvare skåling og drikking, han tar på seg et forferdelig ansvar. Virkningen av en slik holdning i liv og lære er merkbar langt utover den krets som den kristne selv kommer i kontakt med. Og jo høyere posisjon den kristne har, desto større innflytelse vil hans ord og gjerninger ha. Og blant de titusener som hvert år blir ødelagt av alkohol, finnes også dem som hans lysende eksempel ble en anstøtsstein for og som ledet til fall!
lørdag 21. mai 2011
Er kvinnen Jesabel sluppet løs?
Dette fant jeg i Dagen for en god del år siden.
Hvem er denne kvinnen Jesabel? Da jeg fikk varsel fra Herren om å lese skriften, forstod jeg klart at skriften i Bibelen ikke stemte med den lære som vi fikk i skolen eller den som er i kirkene og bedehusene. Jesu Kristi lære bygger på skriften eller det som Herren sa selv: "Dere har Moses og profetene, hør dem". Jeg kom fram til Johannes Åpenbaring og begynte å lese om de syv lysestakene og Herren midt iblant dem. Jeg kom så til kap. 2:18-19: "Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira, dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildsluer og hvis føtter er lik skinnende kobber. Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet og dine siste gjerninger som er flere enn de første. Men jeg har imot deg at du lar kvinnen Jesabel råde, hun som sier at hun er en profetinne og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer". Jeg stusset lenge ved disse ord. Hvem var så denne kvinnen Jesabel? Les 2 Kong 9:1-12. Etter det som kommer fram, så måtte denne kvinnen være den største synderinne blant Israels kvinner. Når så Jesus tok med seg i sin åpenbaring til Johannes noe som hadde skjedd om lag tusen år før dennes tid, må det være en radikal advarsel til oss to tusen år senere. Fra naturens side eller fra skaperverket, fikk alle levende skapninger sin oppgave i denne verden. Dyrene fikk sin oppgave, fuglene fikk sin oppgave, fisken i havene fikk sin oppgave. Så kommer vi til menneskene: Mannen fikk sin oppgave og kvinnen sin oppgave på denne jord. Har vi menn gjort vår plikt? Eller går skriften i oppfyllelse? Jes 3:12: "Mitt folks herskere er barn og kvinnene råder over det. Mitt folk, dine førere er forførere. Den vei du skal gå har de ødelagt". Ord 31:3: "Gi ikke kvinnen din kraft, og gå ikke på veier som fører til ødeleggelser for konger". Det står andre steder i Bibelen at kvinnen skal være sin mann lydig og at mannen er kvinnens hode.
Har vi så fått kvinnen Jesabel igjen? Kvinnelige presidenter, kvinnelige statsministre, kvinnelige biskoper, statsråder, prester, politimestre, advokater, dommere og mange flere i toppstillinger. Det er bare pavestolen igjen. Dette er bare en liten del av kvinnen Jesabel.
Det blir for mye i dette innlegget å ta med om alle motene, når hun henger naken på husveggene og i vinduene. For ikke å snakke om den store pornoindustrien og barnedrap i mors liv. Hvor er det blitt av den medfødte og den medskapte morskjærligheten?
Hvem er denne kvinnen Jesabel? Da jeg fikk varsel fra Herren om å lese skriften, forstod jeg klart at skriften i Bibelen ikke stemte med den lære som vi fikk i skolen eller den som er i kirkene og bedehusene. Jesu Kristi lære bygger på skriften eller det som Herren sa selv: "Dere har Moses og profetene, hør dem". Jeg kom fram til Johannes Åpenbaring og begynte å lese om de syv lysestakene og Herren midt iblant dem. Jeg kom så til kap. 2:18-19: "Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira, dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildsluer og hvis føtter er lik skinnende kobber. Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet og dine siste gjerninger som er flere enn de første. Men jeg har imot deg at du lar kvinnen Jesabel råde, hun som sier at hun er en profetinne og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer". Jeg stusset lenge ved disse ord. Hvem var så denne kvinnen Jesabel? Les 2 Kong 9:1-12. Etter det som kommer fram, så måtte denne kvinnen være den største synderinne blant Israels kvinner. Når så Jesus tok med seg i sin åpenbaring til Johannes noe som hadde skjedd om lag tusen år før dennes tid, må det være en radikal advarsel til oss to tusen år senere. Fra naturens side eller fra skaperverket, fikk alle levende skapninger sin oppgave i denne verden. Dyrene fikk sin oppgave, fuglene fikk sin oppgave, fisken i havene fikk sin oppgave. Så kommer vi til menneskene: Mannen fikk sin oppgave og kvinnen sin oppgave på denne jord. Har vi menn gjort vår plikt? Eller går skriften i oppfyllelse? Jes 3:12: "Mitt folks herskere er barn og kvinnene råder over det. Mitt folk, dine førere er forførere. Den vei du skal gå har de ødelagt". Ord 31:3: "Gi ikke kvinnen din kraft, og gå ikke på veier som fører til ødeleggelser for konger". Det står andre steder i Bibelen at kvinnen skal være sin mann lydig og at mannen er kvinnens hode.
Har vi så fått kvinnen Jesabel igjen? Kvinnelige presidenter, kvinnelige statsministre, kvinnelige biskoper, statsråder, prester, politimestre, advokater, dommere og mange flere i toppstillinger. Det er bare pavestolen igjen. Dette er bare en liten del av kvinnen Jesabel.
Det blir for mye i dette innlegget å ta med om alle motene, når hun henger naken på husveggene og i vinduene. For ikke å snakke om den store pornoindustrien og barnedrap i mors liv. Hvor er det blitt av den medfødte og den medskapte morskjærligheten?
fredag 20. mai 2011
Det namnet eg kviskrar
Trygve Bjerkrheim var en glimrende sang- og diktskriver. Han skrev ett sted mellom 15.000 og 16.000 sanger og dikt i sitt nesten 97 årige lange liv.
Her er en av de fineste sangene, etter min mening, av Trygve Bjerkrheim. Melodien er skrevet av en annen god sangskriver, nemlig Leonhard G. Gudmundsen.
Det namnet eg kviskrar når morgonen renn
Og tek det på tunga igjen og igjen,
Er Jesus, er Jesus, er Jesus — Jesus.
Det namnet som tonar når morgonen gryr
Og lever i hugen mens timane flyr,
Er Jesus, er Jesus, er Jesus — Jesus.
Det namnet eg nemner når natti er nær,
Er namnet på han som mitt hjarta hev kjær,
Er Jesus, er Jesus, er Jesus — Jesus.
Det namnet skal vera mitt siste på jord,
Det fyrste eg kviskrar i himmelens kor,
Er Jesus, er Jesus, er Jesus — Jesus.
Her er det mulig å finne melodien til sangen:
http://nethymnal.org/htm/n/a/namwhisp.htm
Her er en av de fineste sangene, etter min mening, av Trygve Bjerkrheim. Melodien er skrevet av en annen god sangskriver, nemlig Leonhard G. Gudmundsen.
Det namnet eg kviskrar når morgonen renn
Og tek det på tunga igjen og igjen,
Er Jesus, er Jesus, er Jesus — Jesus.
Det namnet som tonar når morgonen gryr
Og lever i hugen mens timane flyr,
Er Jesus, er Jesus, er Jesus — Jesus.
Det namnet eg nemner når natti er nær,
Er namnet på han som mitt hjarta hev kjær,
Er Jesus, er Jesus, er Jesus — Jesus.
Det namnet skal vera mitt siste på jord,
Det fyrste eg kviskrar i himmelens kor,
Er Jesus, er Jesus, er Jesus — Jesus.
Her er det mulig å finne melodien til sangen:
http://nethymnal.org/htm/n/a/namwhisp.htm
torsdag 19. mai 2011
Netanyahus påsketale
Vi er ikke her på slump
(Tel Aviv 14. april 2011):
-Det finnes en Gud i himmelen. Og vi har ikke bare fått manna fra himmelen, men nå får vi også gass i havet.
-Dere vet at striden for Israel er rett. Rundt oss er det jordskjelv fra Pakistan til Marokko. Men jeg vet at i området er det på alle måter én stabil stat.
-Også vi trenger å styrke forbindelsen til våre rettigheter, vårt folk og tradisjon. Vi er jo ikke her på slump. Dette har alltid vært våre forfedres land. Det er viktig at vi kobler det sammen med Bibelen og besøker de bibelske steder. Vi har gått ut fra slaveriet og til friheten. Dette er vårt land og hjem, sa Israels statsminister Benjamin Netanyahu i sin påsketale.
Torsdag kveld den 14. april kom rundt tusen Likud-medlemmer til Tel Aviv for å ønske hverandre «chagsameach» (god høytid) og å høre på statsminister Benjamin Netanyahus påsketale.
-De seneste to årene har vi utrettet mye. Vi svarer våre fiender. Jeg vet at Israels forsvar gjør mye, spesielt de seneste ukene. Vi kan ikke tolerere at det skytes mot busser, eller at våre borgere i sør, sentrale eller i nordlige deler skal overnatte i bomberom. Vårt svar må komme fort og sterkt. Vi har også fått «skipat barzel» (Iron Dome - jernhvelvingen) som skal kunne sikte og skyte ned Kassam-raketter fra Gaza.
-Om noen dager kommer vi alle til å si at «i hver generasjon står fienden opp for å tilintetgjøre oss, men Den Allmektige redder oss fra deres hånd», sa Netanyahu med referanse til et stykke som leses fra påskehaggada under sedermåltidet.
-Det fantes generasjoner som ikke kunne stå imot fienden, men i vår generasjon kan vi det. Vi har en armé, men den koster penger. Også Israel er under den globale økonomiske krisen. Men det seneste året har vi skapt over tusen arbeidsplasser. Vi hilser finansminister Yuval Steinitz og hans medarbeidere for det gode arbeidet, sa Netanyahu.
-Det er et bra transportnett i landet, og vi skal se til at toget kommer helt ned til Eilat.
-Når det gjelder den økonomiske og sosiale situasjonen, så investerer vi mye i utdanning. Utdanningsminister Gideon Sa'ar gjør mye. Det er store forandringer og reformer i skolesystemet. Man satser på datautdanning og historiekunnskap om våre røtter og forbindelsen til landet. Resultatene er bedre hos elevene. Man taler om «garnor», (intelligente mennesker) som flyr fra landet, men vi henter dem tilbake.
-Vi har også økt budsjettet for de eldre og holocaust-overlevende. Videre har vi satt inn flere senger på sykehusene.
-De illegale arbeiderne som kommer inn, er en fare for Israel som en jødisk stat. Vi bygger (gjerde) for å stoppe mengdene som kommer inn. Vi må se til at Israel har en jødisk og demokratisk identitet.
Angående de fredspolitiske spørsmål trakk Netanyahu opp to prinsipper. Det første var at palestina-araberne må erkjenne Israel som en jødisk stat. Det andre er sikkerhet.
-I de nærmeste to årene kommer Israel til å stå overfor mange utfordringer, sa Netanyahu.
Han fortalte også at han i mai er innbudt til å tale i Kongressen i USA, noe han satte meget stor pris på. Dette er andre gang han er innbudt.
-Første gang var for 15 år siden, og da sa jeg at den største trusselen for Israel og hele menneskeheten er Iran. Da var det mange som hevet øyenbrynene, men i dag forstår alle dette. Denne gang skal jeg tale om dette igjen. Når det gjelder «shalom» (fred), så vil vi ikke ha fred på papiret.
Han ønsket alle sammen en gledelig kosher påske, takket alle lederne og alle deltakerne for alt de gjør. Og Netanyahu gjorde oppmerksom på at de ikke har tapt en eneste avstemning i Knesset.
-Dere bevarer ilden, gløden og verdiene, sa Netanyahu til tilhørerne.
(Tel Aviv 14. april 2011):
-Det finnes en Gud i himmelen. Og vi har ikke bare fått manna fra himmelen, men nå får vi også gass i havet.
-Dere vet at striden for Israel er rett. Rundt oss er det jordskjelv fra Pakistan til Marokko. Men jeg vet at i området er det på alle måter én stabil stat.
-Også vi trenger å styrke forbindelsen til våre rettigheter, vårt folk og tradisjon. Vi er jo ikke her på slump. Dette har alltid vært våre forfedres land. Det er viktig at vi kobler det sammen med Bibelen og besøker de bibelske steder. Vi har gått ut fra slaveriet og til friheten. Dette er vårt land og hjem, sa Israels statsminister Benjamin Netanyahu i sin påsketale.
Torsdag kveld den 14. april kom rundt tusen Likud-medlemmer til Tel Aviv for å ønske hverandre «chagsameach» (god høytid) og å høre på statsminister Benjamin Netanyahus påsketale.
-De seneste to årene har vi utrettet mye. Vi svarer våre fiender. Jeg vet at Israels forsvar gjør mye, spesielt de seneste ukene. Vi kan ikke tolerere at det skytes mot busser, eller at våre borgere i sør, sentrale eller i nordlige deler skal overnatte i bomberom. Vårt svar må komme fort og sterkt. Vi har også fått «skipat barzel» (Iron Dome - jernhvelvingen) som skal kunne sikte og skyte ned Kassam-raketter fra Gaza.
-Om noen dager kommer vi alle til å si at «i hver generasjon står fienden opp for å tilintetgjøre oss, men Den Allmektige redder oss fra deres hånd», sa Netanyahu med referanse til et stykke som leses fra påskehaggada under sedermåltidet.
-Det fantes generasjoner som ikke kunne stå imot fienden, men i vår generasjon kan vi det. Vi har en armé, men den koster penger. Også Israel er under den globale økonomiske krisen. Men det seneste året har vi skapt over tusen arbeidsplasser. Vi hilser finansminister Yuval Steinitz og hans medarbeidere for det gode arbeidet, sa Netanyahu.
-Det er et bra transportnett i landet, og vi skal se til at toget kommer helt ned til Eilat.
-Når det gjelder den økonomiske og sosiale situasjonen, så investerer vi mye i utdanning. Utdanningsminister Gideon Sa'ar gjør mye. Det er store forandringer og reformer i skolesystemet. Man satser på datautdanning og historiekunnskap om våre røtter og forbindelsen til landet. Resultatene er bedre hos elevene. Man taler om «garnor», (intelligente mennesker) som flyr fra landet, men vi henter dem tilbake.
-Vi har også økt budsjettet for de eldre og holocaust-overlevende. Videre har vi satt inn flere senger på sykehusene.
-De illegale arbeiderne som kommer inn, er en fare for Israel som en jødisk stat. Vi bygger (gjerde) for å stoppe mengdene som kommer inn. Vi må se til at Israel har en jødisk og demokratisk identitet.
Angående de fredspolitiske spørsmål trakk Netanyahu opp to prinsipper. Det første var at palestina-araberne må erkjenne Israel som en jødisk stat. Det andre er sikkerhet.
-I de nærmeste to årene kommer Israel til å stå overfor mange utfordringer, sa Netanyahu.
Han fortalte også at han i mai er innbudt til å tale i Kongressen i USA, noe han satte meget stor pris på. Dette er andre gang han er innbudt.
-Første gang var for 15 år siden, og da sa jeg at den største trusselen for Israel og hele menneskeheten er Iran. Da var det mange som hevet øyenbrynene, men i dag forstår alle dette. Denne gang skal jeg tale om dette igjen. Når det gjelder «shalom» (fred), så vil vi ikke ha fred på papiret.
Han ønsket alle sammen en gledelig kosher påske, takket alle lederne og alle deltakerne for alt de gjør. Og Netanyahu gjorde oppmerksom på at de ikke har tapt en eneste avstemning i Knesset.
-Dere bevarer ilden, gløden og verdiene, sa Netanyahu til tilhørerne.
Verdt å tenke over
En dag da jeg gik i 7. klasse, så jeg en dreng fra min klasse gå hjem fra skole. Han hed Morten.
Det så ud som om, han bar alle sine bøger.
Jeg tænkte; "Hvorfor ta' alle sine bøger med hjem på en fredag? Han må virkelig være en nørd."
Min weekend var planlagt (fest om aftenen og fodbold med vennerne i morgen eftermiddag), så jeg trak på skuldrene og gik videre.
Da jeg gik, så jeg en masse unger løbe imod ham.
De løb ind i ham, slog bøgerne ud af hans arme og skubbede ham, så han landede på jorden.
Hans briller røg af, og jeg så, de landede i græsset 3-4 meter fra ham.
Han så op, og jeg så en helt utrolig tristhed i hans øjne.
Jeg syntes, det var synd for ham, så jeg gik over til ham da han kravlede rundt og ledte efter sine briller, og jeg så tårer i hans øjne.
Da jeg rakte ham hans briller, sagde jeg; "De unger er idioter! De skulle få sig et liv!"
Han kiggede på mig og sagde "Hey, Tak!"
Der var et kæmpe smil på hans ansigt.
Det var et af de smil, der viste virkelig taknemmelighed.
Jeg hjalp ham med at samle bøgerne op, og spurgte hvor han boede.
Det viste sig, at han boede tæt på mig, så jeg spurgte, hvorfor jeg aldrig havde set ham før.
Han sagde, han havde gået på privatskole før.
Jeg ville normalt aldrig ha' været sammen med en fra en privatskole.
Vi snakkede hele vejen hjem, og jeg hjalp med at bære hans bøger.
Han viste sig at være en ret sej fyr.
Jeg spurgte, om han ville med ud og spille lidt bold med mine venner.
Han sagde ja!
Vi hængte ud hele weekenden, og jo mere jeg lærte Morten at kende, desto mere ku' jeg li' ham, og mine venner mente det samme.
Mandag morgen kom, og dér var Morten med den kæmpe stak bøger igen.
Jeg stoppede ham og sagde; "Mand, du må da få nogle kæmpe muskler med den stak bøger hver dag!"
Han grinte bare og gav mig halvdelen af bøgerne.
Gennem de næste 3 år blev Morten og jeg bedste venner.
Da vi gik i 9. klasse, begyndte vi at tænke på videreuddannelse.
Morten besluttede at studere i Århus og jeg skulle til København.
Jeg vidste, at vi altid ville være bedste venner, og at afstanden ikke ville være noget problem.
Han ville være læge, og jeg ville i gang med en sælger uddannelse.
Morten skulle holde tale til vores skole-afslutning.
Jeg drillede ham hele tiden med at han var en nørd.
Jeg var ret glad for, at det ikke var mig, der skulle holde den tale.
Skoleafslutnings dag - jeg så Morten.
Han så vildt godt ud.
Han var en af de fyre som for alvor i skoletiden lærte at hvile i sig selv.
Han var også vokset og så faktisk ret godt ud med briller.
Han datede mere end jeg, og alle pigerne elskede ham.
Mand, nogle gange var jeg jaloux! I dag var én af de dage.
Jeg kunne se, han var nervøs for sin tale.
Nå, jeg dunkede ham på ryggen og sagde; "Hey kammerat, det kommer til at gå fint!"
Han kiggede på mig med det blik (det virkelig taknemmelige) og smilede.
"Tak!" sagde han.
Da han skulle starte på sin tale, rømmede han sig og startede;
"Skoleafslutningen er en tid, man må takke dem, som hjalp en gennem de seje år.
Jeres forældre, jeres lærere, jeres søskende, måske en træner, men mest af alle jeres venner.
Jeg er her for at fortælle jer alle, at det, at være en ven for én, er den bedste gave, I kan gi' dem.
Jeg vil fortælle jer en historie."
Jeg kiggede bare vantro på min ven, mens han fortalte historien om den første dag vi mødtes.
Han havde planlagt at begå selvmord i weekenden.
Han fortalte om hvordan han havde tømt sit rum i skolen, så hans mor ikke skulle gøre det senere, og han bar så det hele hjem.
Han kiggede indtrængende på mig og sendte mig et lille smil.
"Heldigvis blev jeg reddet.
Min ven reddede mig fra at gøre det unævnelige."
Jeg hørte gispet gå gennem hele forsamlingen, da denne flotte, populære unge mand fortalte os alt om sit livs svageste øjeblik.
Jeg så hans mor og far kigge på mig og smile det samme, taknemmelige smil.
Ikke før dette øjeblik forstod jeg dybden af det.
Undervurdér aldrig effekten af dine handlinger.
Med en enkelt lille gestus kan du ændre en persons liv.
Til det bedre eller til det værre.
Vi er alle sat i verden for at sætte vores præg på hinanden på den ene eller anden måde.
Kig efter det gode i andre.
Du har nu to muligheder; -du kan:
1) Fortælle denne historie videre til dem du kender eller
2) Glemme den og lade som om du ikke er blevet berørt af den.
Som du kan se valgte jeg dem første mulighed.
"Venner er engle, som hjælper os op, når vores vinger har glemt hvordan de skal flyve."
Der er ingen begyndelse og ingen slutning.
I går er historie.
I morgen er et mysterium.
I dag er en gave!
Vis dem, du kender, at de har dit venskab.
Det så ud som om, han bar alle sine bøger.
Jeg tænkte; "Hvorfor ta' alle sine bøger med hjem på en fredag? Han må virkelig være en nørd."
Min weekend var planlagt (fest om aftenen og fodbold med vennerne i morgen eftermiddag), så jeg trak på skuldrene og gik videre.
Da jeg gik, så jeg en masse unger løbe imod ham.
De løb ind i ham, slog bøgerne ud af hans arme og skubbede ham, så han landede på jorden.
Hans briller røg af, og jeg så, de landede i græsset 3-4 meter fra ham.
Han så op, og jeg så en helt utrolig tristhed i hans øjne.
Jeg syntes, det var synd for ham, så jeg gik over til ham da han kravlede rundt og ledte efter sine briller, og jeg så tårer i hans øjne.
Da jeg rakte ham hans briller, sagde jeg; "De unger er idioter! De skulle få sig et liv!"
Han kiggede på mig og sagde "Hey, Tak!"
Der var et kæmpe smil på hans ansigt.
Det var et af de smil, der viste virkelig taknemmelighed.
Jeg hjalp ham med at samle bøgerne op, og spurgte hvor han boede.
Det viste sig, at han boede tæt på mig, så jeg spurgte, hvorfor jeg aldrig havde set ham før.
Han sagde, han havde gået på privatskole før.
Jeg ville normalt aldrig ha' været sammen med en fra en privatskole.
Vi snakkede hele vejen hjem, og jeg hjalp med at bære hans bøger.
Han viste sig at være en ret sej fyr.
Jeg spurgte, om han ville med ud og spille lidt bold med mine venner.
Han sagde ja!
Vi hængte ud hele weekenden, og jo mere jeg lærte Morten at kende, desto mere ku' jeg li' ham, og mine venner mente det samme.
Mandag morgen kom, og dér var Morten med den kæmpe stak bøger igen.
Jeg stoppede ham og sagde; "Mand, du må da få nogle kæmpe muskler med den stak bøger hver dag!"
Han grinte bare og gav mig halvdelen af bøgerne.
Gennem de næste 3 år blev Morten og jeg bedste venner.
Da vi gik i 9. klasse, begyndte vi at tænke på videreuddannelse.
Morten besluttede at studere i Århus og jeg skulle til København.
Jeg vidste, at vi altid ville være bedste venner, og at afstanden ikke ville være noget problem.
Han ville være læge, og jeg ville i gang med en sælger uddannelse.
Morten skulle holde tale til vores skole-afslutning.
Jeg drillede ham hele tiden med at han var en nørd.
Jeg var ret glad for, at det ikke var mig, der skulle holde den tale.
Skoleafslutnings dag - jeg så Morten.
Han så vildt godt ud.
Han var en af de fyre som for alvor i skoletiden lærte at hvile i sig selv.
Han var også vokset og så faktisk ret godt ud med briller.
Han datede mere end jeg, og alle pigerne elskede ham.
Mand, nogle gange var jeg jaloux! I dag var én af de dage.
Jeg kunne se, han var nervøs for sin tale.
Nå, jeg dunkede ham på ryggen og sagde; "Hey kammerat, det kommer til at gå fint!"
Han kiggede på mig med det blik (det virkelig taknemmelige) og smilede.
"Tak!" sagde han.
Da han skulle starte på sin tale, rømmede han sig og startede;
"Skoleafslutningen er en tid, man må takke dem, som hjalp en gennem de seje år.
Jeres forældre, jeres lærere, jeres søskende, måske en træner, men mest af alle jeres venner.
Jeg er her for at fortælle jer alle, at det, at være en ven for én, er den bedste gave, I kan gi' dem.
Jeg vil fortælle jer en historie."
Jeg kiggede bare vantro på min ven, mens han fortalte historien om den første dag vi mødtes.
Han havde planlagt at begå selvmord i weekenden.
Han fortalte om hvordan han havde tømt sit rum i skolen, så hans mor ikke skulle gøre det senere, og han bar så det hele hjem.
Han kiggede indtrængende på mig og sendte mig et lille smil.
"Heldigvis blev jeg reddet.
Min ven reddede mig fra at gøre det unævnelige."
Jeg hørte gispet gå gennem hele forsamlingen, da denne flotte, populære unge mand fortalte os alt om sit livs svageste øjeblik.
Jeg så hans mor og far kigge på mig og smile det samme, taknemmelige smil.
Ikke før dette øjeblik forstod jeg dybden af det.
Undervurdér aldrig effekten af dine handlinger.
Med en enkelt lille gestus kan du ændre en persons liv.
Til det bedre eller til det værre.
Vi er alle sat i verden for at sætte vores præg på hinanden på den ene eller anden måde.
Kig efter det gode i andre.
Du har nu to muligheder; -du kan:
1) Fortælle denne historie videre til dem du kender eller
2) Glemme den og lade som om du ikke er blevet berørt af den.
Som du kan se valgte jeg dem første mulighed.
"Venner er engle, som hjælper os op, når vores vinger har glemt hvordan de skal flyve."
Der er ingen begyndelse og ingen slutning.
I går er historie.
I morgen er et mysterium.
I dag er en gave!
Vis dem, du kender, at de har dit venskab.
mandag 16. mai 2011
Alene med Jesus
Her er en av mine favirittsanger:
Alene med Jesus hvor herlig det er,
Jeg har kun med Ham å bestille.
Ei trengsel, forfølgelse, farer og sverd,
Fra kjærligheten Hans kan meg skille.
Alene med Jesus om enn det er svært
For kjøttet når alle meg svikter.
Å kjenne Hans trofasthet får jeg da lært,
Den holder om satan meg sikter.
Alene med Jesus i stillhet og bønn,
Alene med Ham midt i striden,
Alene med Jesus i hvilen så skjønn.
Alene med Ham hele tiden.
Alene med Jesus, min hånd har Han tatt,
Så trygt kan jeg gå på Guds veier.
Med Ham i det himmelske Gud har meg satt.
Hans godhet i nåde jeg eier.
Alene med Jesus og prisende Ham
Som kjærlighet mot meg beviser.
Min elskede Jesus, som bar all min skam,
Med ord og med toner jeg priser.
Alene med Jesus hvor herlig det er,
Jeg har kun med Ham å bestille.
Ei trengsel, forfølgelse, farer og sverd,
Fra kjærligheten Hans kan meg skille.
Alene med Jesus om enn det er svært
For kjøttet når alle meg svikter.
Å kjenne Hans trofasthet får jeg da lært,
Den holder om satan meg sikter.
Alene med Jesus i stillhet og bønn,
Alene med Ham midt i striden,
Alene med Jesus i hvilen så skjønn.
Alene med Ham hele tiden.
Alene med Jesus, min hånd har Han tatt,
Så trygt kan jeg gå på Guds veier.
Med Ham i det himmelske Gud har meg satt.
Hans godhet i nåde jeg eier.
Alene med Jesus og prisende Ham
Som kjærlighet mot meg beviser.
Min elskede Jesus, som bar all min skam,
Med ord og med toner jeg priser.
lørdag 14. mai 2011
Alle kom for sent til korøvelsen
Korøvelsen i West Baptist Church i Beatrice, Nebraska i USA begynte alltid kl. 19:20 på onsdag kveld. Men den 1. mars 1950 kl 19.25 eksploderte bygningen og vegger falt ut. Eksplosjonen forårsaket at en radiostasjon i nærheten sluttet å sende og flere glassruter i bygningene omkring ble knust. Om noen hadde vært i bygningen ville det fått katastrofale følger.
Men ingen av korets 15 medlemmer ble skadet. Alle var nemlig forsinket av forskjellige tilsynelatende naturlige årsaker. Var dette tilfeldigheter eller var det et guddommelig inngrep? Historien vil alltid være knyttet til dette stedet og fortsatt snakker man om mirakelet denne kvelden i Beatrice.
På ettermiddagen hadde pastor Walter Klempel satt i gang gassfyren og gjort alt klart for kveldens korøvelse. Sangerne pleide å komme omkring 19:15 og det var kalt i lokalet den ettermiddagen. – Da pastor Klempel var klar til å dra den kvelden viste det seg at kjolen til hans datter var blitt møkkete og at hans kone dermed måtte stryke en annen kjole til henne.
Ladona Vandergrift var student og hadde et geometrisk problem hun måtte løse i hjemmeleksen. Hun visste at øvelsen begynte presis, men hun ble hjemme for å gjøre ferdig oppgaven.
Royena Estes var klar til å dra, men bilen ville ikke starte. Så hun og søsteren ringte Ladona Vandergrift og ba henne plukke dem opp på veien. Men Ladona hadde sitt geometriske problem som hun måtte løse så de måtte vente på henne.
Mrs Leonard Schuster skulle ankommet kl 19:20 sammen med sin unge datter Susan, men denne ettermiddagen måtte Mrs Schuster dra til sin mor og hjelpe henne med å planlegge et misjonsmøte.
Herbert Kipf hadde egentlig god til, men kom over et viktig brev som han hadde glemt å svare på. Han gjorde derfor ferdig brevet før han dro til øvelsen.
Det var en kald kveld og stenografen Joyce Black følte seg bare litt lat og ble i sitt varme hus litt lenge før hun gjorde seg klar til å dra.
Kona til maskinisten Harvey Ahl var borte og han måtte derfor ta seg av sine to gutter. Han ville ta dem med til menigheten, men da han så på klokken så viste det seg at han allerede var for sent ute til å rekke korøvelsen.
Pianisten Marilyn Paul hadde planlagt å komme en halv time før de andre. Men etter middagen hadde hun sovnet og da hennes mor vekket henne kl. 19:15 var hun for sent ute. Moren til Marilyn var korleder og skulle dra sammen med sin datter, men det var ikke enkelt å få vekket datteren denne ettermidagen.
De to studentene Lucille Jones og Dorthy Wood var naboer og dro alltid sammen til korøvelsen. Lucille lyttet til et radioprogram som varte til 19:30 og hun ville absolutt få med seg slutten av programmet før hun dro. Dorthy måtte derfor vente på henne.
Kl. 19:25 hørtes en kraftig eksplosjon over hele Beatrice. West Side Baptist Church gikk i luften. Veggene falt ut og taket av tungt treverk falt rett ned. Men på grunn av en møkkete kjole, et brev, et geometrisk problem, et radioprogram og en bil som ikke startet så var alle kormedlemmene forsinket. Brannvesenet mente at eksplosjonen skyltes feil i et gassrør på utsiden av bygningen og dette hadde forårsaket en eksplosjon i fyren. Det er vanskelig å bestemme sannsynligheten for at dette kunne skje, men selv om vi antar at det var en fjerdedels sjanse for at hver enkelt skulle komme for sent så tilsvarer det 1 til 1 milliard. Sangerne reflekterte over hendelsen i etterkant og vurderte de tilsynelatende tilfefldige hendelsene.
– Hvilke detaljer kunne de egentlig si var Guds verk? Kanskje forteller denne historien oss noe om Guds omsorg og plan for oss i det daglige.
Jesus sier i sin misjonsbefaling at "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." Matt 28:20
Men ingen av korets 15 medlemmer ble skadet. Alle var nemlig forsinket av forskjellige tilsynelatende naturlige årsaker. Var dette tilfeldigheter eller var det et guddommelig inngrep? Historien vil alltid være knyttet til dette stedet og fortsatt snakker man om mirakelet denne kvelden i Beatrice.
På ettermiddagen hadde pastor Walter Klempel satt i gang gassfyren og gjort alt klart for kveldens korøvelse. Sangerne pleide å komme omkring 19:15 og det var kalt i lokalet den ettermiddagen. – Da pastor Klempel var klar til å dra den kvelden viste det seg at kjolen til hans datter var blitt møkkete og at hans kone dermed måtte stryke en annen kjole til henne.
Ladona Vandergrift var student og hadde et geometrisk problem hun måtte løse i hjemmeleksen. Hun visste at øvelsen begynte presis, men hun ble hjemme for å gjøre ferdig oppgaven.
Royena Estes var klar til å dra, men bilen ville ikke starte. Så hun og søsteren ringte Ladona Vandergrift og ba henne plukke dem opp på veien. Men Ladona hadde sitt geometriske problem som hun måtte løse så de måtte vente på henne.
Mrs Leonard Schuster skulle ankommet kl 19:20 sammen med sin unge datter Susan, men denne ettermiddagen måtte Mrs Schuster dra til sin mor og hjelpe henne med å planlegge et misjonsmøte.
Herbert Kipf hadde egentlig god til, men kom over et viktig brev som han hadde glemt å svare på. Han gjorde derfor ferdig brevet før han dro til øvelsen.
Det var en kald kveld og stenografen Joyce Black følte seg bare litt lat og ble i sitt varme hus litt lenge før hun gjorde seg klar til å dra.
Kona til maskinisten Harvey Ahl var borte og han måtte derfor ta seg av sine to gutter. Han ville ta dem med til menigheten, men da han så på klokken så viste det seg at han allerede var for sent ute til å rekke korøvelsen.
Pianisten Marilyn Paul hadde planlagt å komme en halv time før de andre. Men etter middagen hadde hun sovnet og da hennes mor vekket henne kl. 19:15 var hun for sent ute. Moren til Marilyn var korleder og skulle dra sammen med sin datter, men det var ikke enkelt å få vekket datteren denne ettermidagen.
De to studentene Lucille Jones og Dorthy Wood var naboer og dro alltid sammen til korøvelsen. Lucille lyttet til et radioprogram som varte til 19:30 og hun ville absolutt få med seg slutten av programmet før hun dro. Dorthy måtte derfor vente på henne.
Kl. 19:25 hørtes en kraftig eksplosjon over hele Beatrice. West Side Baptist Church gikk i luften. Veggene falt ut og taket av tungt treverk falt rett ned. Men på grunn av en møkkete kjole, et brev, et geometrisk problem, et radioprogram og en bil som ikke startet så var alle kormedlemmene forsinket. Brannvesenet mente at eksplosjonen skyltes feil i et gassrør på utsiden av bygningen og dette hadde forårsaket en eksplosjon i fyren. Det er vanskelig å bestemme sannsynligheten for at dette kunne skje, men selv om vi antar at det var en fjerdedels sjanse for at hver enkelt skulle komme for sent så tilsvarer det 1 til 1 milliard. Sangerne reflekterte over hendelsen i etterkant og vurderte de tilsynelatende tilfefldige hendelsene.
– Hvilke detaljer kunne de egentlig si var Guds verk? Kanskje forteller denne historien oss noe om Guds omsorg og plan for oss i det daglige.
Jesus sier i sin misjonsbefaling at "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." Matt 28:20
fredag 13. mai 2011
Løgnen i tiden
Tar vi konsekvensen av å si SANNHETEN?Apgj 4:
8 Da sa Peter til dem, fylt av Den Hellige Ånd: ( Fylt av Den Hellige Ånd, det gjør en forskjell) Folkets rådsherrer og Israels eldste!
9 Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot et sykt menneske, og skal svare for hva han er blitt helbredet ved,
10 så la det være kunngjort for dere alle og for hele Israels folk, at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, han som Gud oppreiste fra de døde – ved ham står denne mann helbredet for deres øyne.
11 Han er den steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein.
12 Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.
Det er en kraftig erkjennelse. Står vi ved den? Tar vi konsekvensene av å si det? Tror vi det er sant? Kanskje det er der vi må begynne. Hvis en tror det er sant, så ønsker en å fortelle hvordan mennesker skal bli frelst. Og det er veldig, veldig viktig for oss å stå ved sannheten. Det er det mange eksempler på. Josafat var konge i Juda. Kong Akab var konge i Israel. Josafats sønn hadde giftet seg med dattera til Akab, så de hadde et slektsskap på grunn av det. De var blitt enige om at hvis det blir krig så står vi sammen (1 Kong 22:4). Da Akab ville gå i krig mot Syria, sa Josafat til Akab: 1 Kong 22
3 Da sa Israels konge til sine tjenere: Vet dere ikke at Ramot i Gilead hører oss til? Og vi sitter stille og tar det ikke fra kongen i Syria!
4 Og han sa til Josafat: Vil du dra med mig i krig til Ramot i Gilead? Josafat svarte Israels konge: Som du, så jeg, som ditt folk, så mitt folk, som dine hester, så mine hester.
5 Og Josafat sa videre til Israels konge: Søk likevel først å få vite hva Herren sier!
6 Da kalte Israels konge profetene sammen. Det var omkring fire hundre mann. Og han spurte dem: Skal jeg dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være? De svarte: Dra opp! Herren vil gi det i kongens hånd.
Tenk dere, det er forunderlig altså. Omkring fire hundre profeter, åpne for løgnens ånd. Jeg tror de VISSTE at det budskapt de forkynte for kongen var løgn.Kongen visste også at det profetene hans forkynte var løgn. Det var egentlig ikke en profeti, men mer en spådom. Men Josafat var urolig. Han kjente i sin ånd at her er det noe som ikke stemmer.
7 Men Josafat sa: Finnes det ikke en annen av Herrens profeter her, så vi kan spørre Herren til råds gjennom ham?
8 Israels konge svarte Josafat: Det finnes en til, og vi kan spørre Herren til råds gjennom ham. Men jeg hater ham, fordi han ikke spår godt om meg, bare ondt. Det er Mika, Jimlas sønn. Josafat sa: Kongen skulle ikke tale slik.
9 Da kalte Israels konge på en av hoffolkene og sa: Skynd dig og hent Mika, Jimlas sønn!
13 Budet som var gått for å hente Mika, sa til ham: Profetene spår med én munn godt for kongen. La nå også dine ord stemme overens med deres, og spå godt!
Budbæreren ville gjøre en avtale med Mika om å underslå sannheten. Han ville ha Mika til å si det samme som kongens profeter. Det er også mange som gjør det i dag. De blir spurt om å underslå sannheten, og de gjør det. Det finnes så mange predikanter, menighetsledere, prester, bibellærere eller hva de nå er som underslår sannheten for å bli æret av "konger" og myndigheter. Men Mika lot seg ikke sette i bås.
14 Mika svarte: Så sant Herren lever: Det som Herren sier til meg, det vil jeg tale.
Hvor mange er det som tør å gjøre det i dag? Ikke mange vil jeg påstå. Vi hører og leser nesten daglig om "guds" menn som taler det som løgnens ånd sier de skal tale. Og de gjør det med velbehag. Så kom Mika til kongen og fortalte sannheten. Kongen hatet Mika fordi han alltid profeterte det som Herren sa.
15 Da han nå kom til kongen, sa kongen til ham: Mika! Skal vi dra i krig til Ramot i Gilead, eller skal vi la det være? Han svarte: Dra opp! Så skal du ha lykken med deg, og Herren skal gi byen i kongens hånd.
16 Men kongen sa til ham: Hvor mange ganger skal jeg ha deg til å sverge på at du ikke skal tale annet til meg enn sannheten i Herrens navn?
Her ble Akab satt på en en prøve av profeten. Kongen visste nok at Mika sa dette for å sette ham på prøve. Kongen var sikker i sin sak.
17 Da sa han: Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre, la dem vende tilbake i fred, hver til sitt hus!
18 Da sa Israels konge til Josafat: Var det ikke det jeg sa til deg? Han spår ikke godt om meg, bare ondt!
Det som ble enden på at Mika sa sannheten, var at han ble satt i fengsel. Han skulle sitte i fengsel til kongen kom helskinnet hjem igjen fra krigen.
26 Da sa Israels konge: Ta Mika og før ham tilbake til byens høvedsmann Amon og til kongesønnen Joas.
27 Og si til dem: Så sier kongen: Sett ham i fangehuset og la ham leve på knapp tildeling av vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen!
28 Mika sa: Kommer du uskadd hjem igjen, så har Herren ikke talt gjennom meg. Og han sa: Hør dette, alle folk.
Det hadde sin konsekvens for Mika å si sannheten. Han ble satt i fengsel for sin trofasthet mot Gud. De fire hundre andre gikk klar.
Jeg ønsker å fortelle at Jesus er veien og sannheten og livet. Det finnes ikke frelse utenom Jesus. Forkynner en Jesunavnet, får det sine konsekvenser. Herre, må jeg være beredt på å ta konsekvensen av å være din tjener. Må jeg være beredt på å ta konsekvensen av å fortelle sannheten. Det jeg skrev innledningsvis, det tror jeg er sant. Det er ikke frelse i noen annen. Det fine med det her er at det er ikke jeg som sier det. Det er Guds Ord. Og noe annet som er fint, det er det at denne frelsen er tilgjengelig i dag. Du er innbudt til Jesus. Innbudt til å ta imot redningen, ta imot frelsen. Så må du velge. Og kan hende de gjør med deg som Akab gjorde mot Mika, at du blir satt i fengsel, gjør deg vondt, gjør narr av deg, eller ler av deg, eller fryser deg ut på arbeidsplassen. Det vil få konsekvenser. Enda mer nå enn det har vært. Vi trenger Den Hellige Ånd, slik som Peter da han sto fram. Det var en voldsom forandring på Peter. Han sto fram, og jeg tror han var rett i ryggen da han talte til rådsherrene og Israels eldste. Måtte Herren styrke oss. Må Herren være med oss og hjelpe oss i vår hverdag så vi kan stå oppreist for Jesus. Så vi kan stå oppreist for Israel. La oss stå oppreist for hverandre. Jeg ønsker at vi skal stå sammen for Jesus.
Abonner på:
Innlegg (Atom)