Kjærlighet fra Gud

Synges ved alle samlinger

Det var ikke så underlig at sangen «Kjærligher fra Gud» var blant finalistene til «Alle tiders salme». Den synges jo av alle, og til alle slags samlinger.
Kong Olav V benyttet den både under sin vigsel med kronprinsesse Märtha i 1929 og under gudstjenesten i Slottskapellet på sølvbryllupsdagen i 1954.
Mest synges vel denne kjærlighetens hymne i sitt hjemland Danmark, og da spesielt ved vigsler og brylluper. Men denne verdensvandrer er en gjenganger både under familiesamlinger, gudstjenester og store nasjonale høytider.
Sangen er oversatt til en rekke språk, deriblant tysk, fransk og engelsk. Etter en samling i en av Oslos kirker der «Kjærlighet fra Gud» var med i kåseriet om «Salmer og sanger vi gjerne synger», kom det en dame som var oppvokst i en misjomærfamilie i Santalistan og fortalte at det var som barn der ute at hun lærte denne sangen å kjenne. «Vi sang den meget der ute,» sa hun. Sangen ble i sin tid nemlig oversatt til santalisk av den norske misjonæren Lars Skrefsrud, og ble faktisk santalenes yndlingssang på den tiden. Forfatteren selv, den danske presten Jens Nicolai Ludvig  Schørring (1825-1900), forteller at Skrefsruds kollega, hovedmisjonær H.P Børresen, kom til ham ved et besøk i Danmark og sa at «denne sang har De skrevet for santalenes skyld, skønt De ikke vidste af det, thi intet folk elsker den og skatter den som dette folk!»

Sangen er født i det stille. Av hvem?

«Kjærlighet fra Gud» er skrevet av J. N. L. Schørring da han var kapellan hos prost Engelbreth i Lyderslev prestegjeld i 1854.
Han hadde begynt sin prestegjerning i et vestsjællandsk sokn der det var et meget rikt menighetsliv. Derfor føltes overgangen til det østsjællandske sokn betydelig. Kirkegangen både i Lyderslev og Frøslev var liten. Men den unge kapellanen som under Grundtvigs talerstol i Vartov hadde opplevd et åndelig gjennombrudd og nå kom med en levende, hjertevarm forkynnelse, fikk oppleve den glede å bli brukt av Gud både i Lyderslev og Frøslev. Folket begynte virkelig å gå i kirken, ikke minst de såkalte «vakte». At Jens Schørring også kunne synge så hjertestrengene rørtes, hadde en ekstra tiltrekningskraft på mange. Det heter om ham at sangen var hans egentlige nådegave. Og om ikke denne unge presten kan kalles for salmedikter, er det likevel to sanger han skrev som blir flittig benyttet både i hjemlandet Danmark og her hos oss. Ved siden av «Kjærlighet fra Gud» er det «Herrens venner ingensinde møtes skal for siste gang».

«Til min Marie!»

Denne Marie var på dette tidspunkt tjenestepike eller hushjelp i Lyderslev prestegård samtidig med at Schørring bodde der som kapellan. Hun var datter til en lærer Olsen fra Lund i Lyderslev, og da kapellanen ble alvorlig syk, var det hushjelpen som omsorgsfullt ga ham den nødvendige pleie. Det var under denne sykehistorien at de to ble knyttet sammen i en kjærlighet som varte livet ut.
Det skulle jo være i sin orden at den 28-årige presten nå hadde funnet seg en han ønsket å dele livet med. Og om Marie ble det sagt mye pent både på hjemstedet og her i Lyderslev. Og likevel utløste forlovelsen en storm av forargelse fra gamle prost Engelbreth med hustru og familie. Dette hadde to årsaker:
Standsforskjellen på denne tiden var meget sterk, både i Danmark og i Norge. At en prest kunne gå hen og forlove seg med en lærerdatter var uhørt i disse kretser. Og selv var hun bare stuepike!
Den andre årsaken gikk direkte inn i prostefamilien. Der gikk det nemlig en gifteferdig datter (egentlig pleiedatter) som het Ida. Hvorfor valgte ikke den gode kapellan henne? Det hele var uhørt og forsmedelig for den stolte embetsfamilien og deres venner.
Men alle deres forsøk på å få opphevet forbindelsen mellom prest og hushjelp mislyktes.

I denne tid ble sangen født

Jens Schørring forteller selv om sitt forhold til Marie: «Det som førte oss sammen, var vår trang til Guds kjærlighet og vårt ønske om å tjene Herren i hans menighet.»
Og om «Kjærlighet fra Gud» sier han: «Sangen er født i det stille, den er skrevet til min Marie uten andre tanker enn den: å glede henne. Og så, enkelt og jevnt å uttale hvilke følelser som rørte seg hos meg ved vår kjærlighets første møte og fremvekst.» – Så skildres Guds kjærlighet i bildet av en kilde som rinner klar og ren frem av den dype undergrunn.
14. juni i 1854, det året sangen ble skrevet, dro den unge presten til lærer Olsen i Lund for å be om hans datters samtykke til sin forlovelse med datteren. Og det var altså i denne «kjærlighetens morgenrøde» at det lille diktet på tre vers ble til. Dette forteller Schørrings brorsønn, sokneprest Sigurd Schørring. Snart var de to unge ferdige med tjenesten i Lyderslev. De flyttet så snart det lot seg gjøre, giftet seg og fikk et langt og lykkelig liv sammen,
Sitt første hjem fikk de på Fyn, hvor Jens Schørring ble hjelpeprest hos sokneprest Vilhelm Schøller Parelius Birkedal. Det var sistnevnte som skrev den meget sungne forkshøyskolesangen «Jeg så ham som barn med det solrike øye». Siden tjenestegjorde de i Hokke-Tistrup og avsluttet sin gode prestegjerning i Ørslev-Bjerre ved Skelskør, der Gud i året 1900 hentet sin tjener hjem.

Et budskap om Guds kjærlighet

Det har vært reist innvendinger mot formuleringen «Kjærlighet fra Gud». Skulle det ikke være kjærligheten til Gud som er det store bud? Forfatteren svarer at det beror på en misforståelse av selve ordet «bud». Ordet er nemlig ikke en forkortelse av påbud, men av budskap. Og budskapet om Guds kjærlighet er det største som kan forkynnes. Som et vitnesbyrd om at dette står på evangelisk fjellgrunn, henviser Schørring til 1 Joh 4:10, der det heter: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til sonig for våre synder.» Sangen som er født ut av kjærlighetsforholdet mellom to mennesker og Gud, har ved denne forlovelsen satt dype spor i våre salme- og sangbøker. Når det lille diktet er blitt til en salme, en sang som mange synger med stjerner i øynene der vielser og brylluper feires, er det samtidig en ekte evangelisk oppfordring til å la Guds kjærlighet prege liv og tjeneste: «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud.» Det sier Ordet.

Melodien er vingen som bærer

Når en sang eller en salme lever videre, slik denne har gjort siden 1854, er det ofte fordi den i melodien har fått en vinge som bærer. Schørring skrev opprinnelig sine vers til en amerikansk tone som ikke er særlig spennende, og som han hadde funnet i et engelsk familieblad. Denne ble ikke stående lenge før den var vekk. Siden kom det ikke mindre enn 12 komponister og prøvde seg med forskellige melodier. Den som lever i dag og som vi synger den på, er komponert av H. S. Thompson omkring 1840 og var i sin tid en amerikansk visemelodi til den såkalte «Lilly Dale», som åpner med teksten: «`twas a calm still night». Hit til Norden kom den med mormonerpredikanter og er av og til blitt nevnt som dansk folkemelodi fordi den kom til Danmark først. Men opphavsmannen er altså H. S. Thompson.
Den danske prest og hymnolog Poul Poulsen sier om «Kjærlighet fra Gud»: «Sangen er levende og livskraftig. Den er nemlig ikke noe utspekulert skrivebordsarbeid, men er vokst ut av en egen stemning.» Som vi har sett: et forhold mellom to unge som var glad i hverandre og i sin Gud.