Hvorfor var Libanonkrigen i 1982 nødvendig?

Dette skrev danske Hans Kristian Neerskov i 1988:

Staten Israel har nå eksistert i over førti år. I 1947 besluttet FN en deling av Palestina mellom arabere og jøder, og selv om den del jødene fikk var langt mindre enn det jødene hadde forventet, aksepterte de likevel forslaget. For det var bedre enn ingenting. I 1948 ble staten Israel grunnlagt, og i 1949 ble Israel medlem av De forente nasjoner.
I det tyvende århundre ble Israel påny en selvstendig stat, og selv om Israel ikke har tatt landet fra araberne (det er nærmest det motsatte som har skjedd), så har det lille Israel ikke hatt ro for araberne og andre muslimske land samt mange andre i verden, som vil det til livs. Israel selv arbeider stille og rolig med å oppfylle drømmen om et fredelig land for den jødiske nasjon, som gjennom tusener av år har opplevd forfølgelser, pogromer og masseutslettelser.
Israel tilbød ellers de arabere som bodde i den del av landet som jødene fikk tildelt, at de kunne bli boende i fredelig sameksistens med jøder og andre, og med samme rettigheter som alle borgere i det demokratiske Israel. Knapt var staten Israel en realitet, før store hærer overfalt det lille Israel, og en hel verden ventet i spenning på at den nye staten skulle bli knust og "jødene kastet på havet", som araberne hadde lovet. Det skjedde imidlertid ikke. Mot alle odds seiret Israel, selv om angriperne som tapte krigen, ikke bare forlangte å få de erobrede områder tilbake, men også at Israel skulle utslettes av kartet.
Siden har Israel befunnet seg i en lang krigstilstand, hvor det av og til har brutt ut kriger som Israel aldri har startet, unntatt en enkelt gang, da lang tids provokasjoner fikk Israel til å overfalle Libanon i 1982. Aldri har verdensopinionen vendt seg så sterkt mot Israel, men det man glemte å fortelle, var at det var over ti års provokasjon man nå ville gjøre opp med, og om mulig stoppe.
Allerede i 1967, etter "seksdagerskrigen", ble Libanon en base for bevæpnede terroristorganisasjoner. De fleste av disse samarbeidet med PLO, som vokste i styrke og innflytelse. Etter "Svart September" i Jordan i 1970 ble disse terroristgruppene den direkte årsak til borgerkrigen mellom kristne og muslimer i Libanon, som kostet 98.000 menneskeliv og 225.000 sårede. Denne krigen varte ikke bare 1975-76, men blusset opp med jevne mellomrom helt til 1982, da Israels aksjon la en demper på kampene.
Denne erfaring hadde man allerede fått fra "Litani-operasjonen" i 1978, da Israel ved flyangrep hadde knust noen terroristbaser inne i 'Libanon. FN hadde i lang tid lovet en forbedring av overvåkningen, uten de ønskede resultater, men "Litani-operasjonen" ga ro for en stund.
Selv om borgerkrigen i Libanon fortsatte, ga operasjonen for en tid ro i Israel, men i 1980-82 klarte FN's tropper ikke lenger å stoppe terroristenes angrep fra det sydlige Libanon inn i Israel. I denne perioden foretok PLO 248 terroristangrep mot israelske mål med raketter, landminer, bomber plassert blant befolkningen og angrep på turister. Bare i mai måned 1982, kort før Israel angrep Libanon, foretok de 26 overraskelsesangrep på Israel, hvor 29 ble drept og 260 mennesker ble såret, av disse var 170 turister. (John Laffin "The desperate War" side 4 spalte.)
  Israel kunne ikke lenger leve med denne trusselen. Man visste at store våpenarsenaler var lagret i Libanon, og turismen til Israel var sterkt truet. Derfor startet Israel overfallet, for disse terrorgruppers overfallsangrep, fortrinnsvis på sivile, kunne ikke kalles en ny krig. Derfor ble Israel kritisert for å ha startet krigen. Navnet som operasjonen fikk — "Operasjon Fred i Galilea", viser også den desperate reaksjon mot 15 års provo­kasjoner. Aksjonen viser at Israel handlet rett, for i Libanon fant man nå så store lagre av ammunisjon, våpen og tanks at det vil ta en lastebilsjåfør med vanlig åttetimers arbeidsdag 29 år å tømme våpenlagrene. Helt nøyaktig fant man:
4.000.000 kg ammunisjon
12.506 lette våpen
144 militære kjøretøyer
516 tunge våpen inkl. kanoner
359 kommunikasjonsutstyr
795 optiske utrustninger
Det er verd å legge merke til at nesten alt sammen er sovjetproduserte våpen. Blant annet var der 100 sovjetbygde tanks. Det svarer til hva verdens tredje største land, Canada, rår over.