En sang som hjalp i døden

En sang som hjalp i døden

For en stund siden fikk jeg høre denne historien. Den er fortalt av Jørgen Høgetveit.

Det var året 2004 og førjulsvinter. Vi hadde møteuke på det lokale bedehus, og Kjetil Fredriksen talte og sang for oss. Samtidig lå en ung kvinne - kone og mor - for døden. Hun var svært musikalsk og dirigerte flere kor i bygda, så det berørte mange at hun nå var alvorlig syk. Vi ble oppfordret til å be for henne under møtet, og det ble gjort av en av møtelederne. For første gang hørte jeg sangen som Kjetil sang for oss:

Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.

Koret lyder med Jobs ord slik:

Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.

Tekst og melodi er av Jorunn Dubland Tendeland og grep oss sterkt. Kjetil ble bedt om å synge den mange ganger den møteuka.
Så døde den unge kvinna fra mann og barn, og mange fra bygdene møtte til begravelsen og minnestunda etterpå. Den ene av møtelederne ble bedt hjem til foreldrene som forestod begravelsen, og da fortalte mor hennes følgende:

Hun satt ved sykeleiet dag og natt, og den syke var urolig. Hun visste at hun var glad i sang og musikk. Hun fant fram noen kassetter, bl.a. med denne sangen. Da de ble spilt falt jenta til ro.
Møtelederen fra bedehuset som fikk høre dette under den forberedende samlingen i hjemmet, tenkte med en gang på møteuka og ble sterkt beveget. Da minnestunden kom, fortalte moren det for den tallrike forsamlingen, og da fikk jeg høre denne mektige og underlige minnelsen om noe som skjedde i åndens verden: En kveld med forbønn og sangen Jesus så alltid på synderen først. Det er to steder Herren vil bo: I det høye - og i det sønderbrudte hjerte, sier Skriften.
Så fikk vi alle synge sammen med en sjel på vei til himmelen. På tross av hvor vond og tragisk døden og atskillelsen her på jord var og er, — så var dødens brodd brutt. I og med at sangens betydning for kvinna i dødsskyggens dal ble fortalt offentlig, fikk troens barn være med å vitne for sambygdingene: Jeg vet min gjenløser lever!

Jeg vet min gjenløser lever
Tekst/mel.: Jorunn Dubland Tendeland

Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.
Men iblant tårer rant.
Jeg så forsakelsens drømmer forsvant,
Men ett fikk jeg møte det med:

Kor:
Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.

Dagen vil komme da alt svinner bort,
og ingen kan følge meg mer.
Alt blir til støv, det som før syntes stort,
vil smuldre og så falle ned.
Alt jeg fant, er et navn,
klynger meg til det og hvisker det fram,
og da vil han komme hit ned.

En gang skal gåtene finne sitt svar,
hver tåre skal Gud tørre bort.
Lovsang vil stige forunderlig klar
i takk for det Jesus har gjort.
Jeg ser ham, ser Guds Lam.
Jeg er i Sion og elsket an ham,
Fullkomment er det Han har gjort.

Kor:
Jeg ser min gjenløser lever,
merket av nagler og tornekrans,
ser Ham i seierens stråleglans
og vet at jeg skuer min Gud.

Jesus så alltid på synderen først

Ateistisk professor og kristen student: Gud er ond?

En universitets professor på en velkjent skole for høyere læring utfordra sine studenter med dette spørsmålet: “Skapte Gud alt som eksisterer?”

En student svarte modig, “Ja, det gjorde Han!”

“Gud skapte alt?” spurte professoren.

“Ja sir, det gjorde Han virkelig”, svarte studenten.

Professoren svarte, “Hvis Gud skapte alt; så skapte Gud ondskapen. Og, siden ondskap eksisterer, og ifølge prinsippene om at arbeidet definerer hvem vi er, så kan vi anta at Gud er ond.”

Studenten ble stille og svarte ikke på professorens hypotetiske definisjon. Professoren, ganske fornøyd med seg selv, skrøt til studentene at han nok en gang hadde bevist at den kristne troa var en myte.

En annen student rakk opp handa og sa, “Kan jeg spørre deg et spørsmål, professor?”

“Selvfølgelig”, svarte professoren.

Studenten reiste seg og spurte, “Professor, eksisterer kulde?”

“Hva slags spørsmål er det? Selvfølgelig eksisterer det. Har du aldri frysi?”

De andre elevene kniste av den unge mannens spørsmål.

Han svarte så, “Vel faktisk sir, kulde eksisterer ikke. I henhold til fysikkens lover, det vi ser på som kulde er i virkeligheten fraværet av varme. Hver kropp og objekt kan studeres når det har eller sender energi, og varme er det som en kropp eller materie har og sender energi. Det absolutte nullpunkt (-273 grader celsius) er det totale fraværet av varme; og all materie blir kraftløst og ute av stand til å reagere ved denne temperaturen. Kulde eksisterer ikke. Vi har skapt dette ordet til å beskrive hvordan vi føler det når det ikke er varme.”

Studenten fortsatte, “Professor, eksisterer mørke?”

Professoren responderte, “Selvfølgelig gjør det det”

Den unge mannen svarte, “Nok en gang tar du feil sir, for mørke eksisterer heller ikke. Mørke er i virkeligheten fraværet av lys. Lys kan vi studere, men ikke mørket. Faktisk kan vi bruke Newtons prisme til å skille hvitt lys inn i mange farger og studere de varierende bølgelengdene av hver farge.

Du kan ikke måle mørke. En enkel lysstråle kan bryte gjennom en verden av mørke og lyse den opp. Hvordan kan du vite hvor mørkt et spesielt område er? Du måler mengden av lys tilstede, gjør du ikke? Mørke er et begrep mennesket har laget for å beskrive hva som skjer når det ikke er noe lys til stede.”

Til slutt spurte den unge mannen, “Sir, eksisterer ondskap?”

Nå svarer professoren, “Selvfølgelig, som jeg allerede har sagt. Vi ser det hver eneste dag. Det er daglige eksempler av menneskers grusomhet mot hverandre. Den finnes i utallige kriminelle handlinger og vold overalt i verden. Disse manifestasjonene er ikke noe annet enn ondskap!”

Til dette svarte studenten, “Ondskap eksisterer ikke, sir, eller det eksisterer ihvertfall ikke i seg selv. Ondskap er ganske enkelt fraværet av Gud. Det er akkurat som mørke eller kulde, et ord som mennesker har laget for å beskrive Guds fravær. Gud skapte ikke ondskap. Ondskap er resultatet av hva som skjer når mennesker ikke har Guds kjærlighet til stede i hjertet. Det er som kulde som kommer når det ikke er varme, eller mørke som kommer når det ikke er lys.”

Netanyahus tale til FN

Her er Netanyahus tale til FN-forsamlingen den 23.09.2011:

http://www.youtube.com/watch?v=imJFnqi5rEs

Her er den skrevne talen:

http://www.pmo.gov.il/PMOEng/Communication/PMSpeaks/speechUm230911.htm

Palestinerne må se selvkritisk på sitt nakba

Denne artikkelen fant jeg på Porten til Midtøsten. Meget interessant.

Publisert: Torsdag 25. august 2011
Av Conrad Myrland

Shlomo Avineri håper den arabiske våren fører til frigjøring, ikke bare fra undertrykkende regimer, men fra arabernes manglende evne til å se seg nøye i speilet. Skal det bli fred i Midtøsten, må palestinerne lære seg å være selvkritiske. Det var ikke etableringen av staten Israel som skapte flyktningproblemet, men det faktum at araberne gikk til krig mot etableringen av en jødisk stat i en del av Palestina, påpeker Avineri.
Shlomo Avineri er professor i statsvitenskap ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. 11. mai kommenterte han striden om Nabka-dagen i en artikkel i Ha'aretz.

Palestinerne, og deler av den arabiske befolkningen i Israel, markerer Israels opprettelse som en katastrofe, "nabka" på arabisk. På vårparten hvert år, oppstår det en debatt i Israel hvordan den jødiske majoritetsbefolkningen i Israel skal forholde seg til dette. Ytre høyre har prøvd å innføre forbud mot Nabka-markeringer. Ytre venstre har prøvd å gjøre det til en felles minnedag for alle innbyggere. Begge forslag er like dumme og feilslåtte, mener Avineri.

- Israel er ikke en binasjonal stat, og selv med stor dose liberalisme og humanisme, er det vanskelig å behandle seier og nederlag på samme måte, skriver Avineri. Jødene vant krigen i 1947-1948, og araberne tapte. Noen felles minnemarkering er utopisk, men det jødiske flertallet bør i det minste vise respekt for palestinernes sorg, mener Avineri.
Falsk historie
Men måten palestinerne forteller historien om sitt Nabka gjør det ikke lett å vise respekt.

For det første nevner Avineri selve ordvalget. Nabka betyr katastrofe eller ulykke, som om det som skjedde i 1948 var en naturkatastrofe i stedet for resultat av menneskelig handling. Nabka var ikke en naturkatastrofe, men resultatet av et militært og politisk nederlag for araberne. Nederlaget kom på bakgrunn av politiske valg som noen konkrete mennesker var ansvarlige for.

For det andre kan man noen ganger høre at palestinerne gjør sammenligninger mellom Holocaust og Nabka. Men sammenligningen i seg selv er moralsk forkastelig: Det som skjedde med palestinerne fra 1947 til 1948 var resultatet av en krig hvor de ble beseiret, mens Holocaust var et planlagt, metodisk massemord av sivile. De seks millioner europeiske jøder som ble drept under Holocaust hadde ikke gått til krig mot Tyskland. Tyske jøder var faktisk gode tyske patrioter, og mange av jødene i Øst-Europa så på tysk kultur som toppen på europeisk sivilisasjon.

Det tredje punktet mener Avineri er det viktigste. Den palestinske framstillingen av Nabka berører ikke det faktum at det var politiske beslutninger blant araberne som brakte den forferdelige ulykken over palestinerne. Det er skrevet hundrevis, kanskje tusenvis, av artikler og bøker på arabisk om krigen i 1948, og det er gitt mange ekspertforslag på hva som var årsaken til arabernes militære nederlag. Men til denne dag er det ikke vist vilje til å erkjenne at beslutningen om å gå til krig mot FNs delingsvedtak av mandatområdet Palestina var en forferdelig politisk og moralsk feil fra arabernes side.
Krigen skapte flyktningene
Dersom palestinerne og de arabiske land hadde godtatt delingsplanen, ville den arabiske staten Falastin blitt etablert i 1948, og det ville ikke blitt noe flyktningproblem. Det var ikke etableringen av staten Israel som skapte flyktningproblemet, men det faktum at araberne gikk til krig mot etableringen av en jødisk stat i en del av Palestina, skriver Avineri.

Etter 1945 ble minst 12 millioner etniske tyskere deportert fra Øst-Europa, og tvunget vestover til Tyskland. Det er umulig å se på dette isolert fra at Tyskland angrep Polen i 1939, og andre øst-europeiske land i årene som fulgte. På samme måte er det umulig å ignorere det moralske aspektet ved arabernes beslutning om å gå til krig mot delingstanken. Når du går til krig, og taper, vil det bli konsekvenser, selv om vinnerne må bli holdt ansvarlig for sine egne handlinger, skriver Avineri.

Dersom palestinerne kunne vært mer selvkritiske når de ser tilbake på 1948, kunne det blitt lettere for israelere å dele deres smerte, mener professoren.