mandag 5. februar 2024

Jeg vet hvem jeg tror på


I know whom I believed

https://youtu.be/_TozPJcwu2Q?si=wce0lznp-fAy3izl


Jeg kom over denne vakre sangen i dag, etter at jeg var kommet hjem fra jobb. Den ble så god for meg.

I går så jeg noen videosnutter på YouTube. Det var en amerikaner som spottet evangeliet, forkynt av Jesus selv og av apostlene. Han forførte sine tilhengere med sitt uhyrlige budskap. Tilhørerne nikket anerkjennende, klappet og og lo. Jeg tenkte ved meg selv. Har disse tilhørerne ingen kjennskap til Guds Ord? Har de ikke lest Bibelen? Jeg fikk en ekkel følelse av å høre hva den mannen forkynte.

Derfor er det så godt å ha Guds Ord å støtte seg på. For Guds Ord står fast til evig tid. Det rokkes ikke. For 2 Tim 1: 12 sier:

For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare det som er betrodd meg, til dagen kommer.

Akkurat som det står i denne sangen.

Må Guds velsignelse hvile over hver og en.

lørdag 14. november 2020

Tidens tegn

Det er mye som beveger seg der ute.  Mange skogbranner rundt omkring.
Det er mange jordskjelv.
Det er mange naturkatastrofer med orkaner og flodbølger.
Det er krig og rykter om krig.
Mange blir drept for sin kristne tro. For bare noen dager siden ble en unggutt drept i India. Ikke nok med det. Han ble tilogmed kuttet i stykker.
Er det et endetidstegn?
Det er mye som tyder på at Jesu gjenkomst er nær.
Vi ser at media florerer med rykter, umoral, forguding av sexuelle avvik, løgn og bedrag, uthenging av mennesker som har andre meninger enn de politisk korrekte, spotting av Gud og Jesus etc. etc..
Ikke rart at verden går mot moralsk undergang.

tirsdag 13. november 2012

Lær meg å kjenne dine veie

Lær meg å kjenne dine veie
Og gå dem trøstig skritt for skritt!
Jeg vet at hva jeg her fikk eie,
Er borget gods, og alt er ditt.
Men vil din sterke hånd meg lede,
Jeg aldri feil på målet ser,
Og for hvert håp som dør her nede,
Får jeg et håp i himlen mer.

Lær meg å kjenne dine tanker
Og øves i å tenke dem!
Og når i angst mitt hjerte banker,
Så må du kalle motet frem!
Når jeg har tenkt meg trett til døden,
Si så hva du har tenkt, o Gud!
Da kan jeg se at morgenrøden
Bak tvil og vånde veller ut.

Men lær meg fremfor alt å kjenne
Din grenseløse kjærlighet,
Den som kan tusen stjerner tenne
Når lykkens sol for meg går ned.
Den tørrer tåren som den skapte,
Og leger såret som den slo.
Dens vei går gjennom det vi tapte,
Den gir oss mere enn den tok!



Denne sangen av Jacob Paulli er en av de som jeg ofte får for meg. Den ligger i tankene tidlig og sent. I dag da jeg våknet var den der igjen. Jeg går og nynner den for meg selv, og blir ikke ferdig med den. Jeg ønsker å kjenne Guds veier for meg og mitt liv. Det er det jeg ber om. Men er JEG villig til å gå den vei HAN vil? Det er DET som er spørsmålet. Kanskje det ikke passer inn i MINE planer. Men det står i Guds Ord:

 Jes 55:8  For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren;
Jes 55:9  som himmelen er høiere enn jorden, således er mine veier høiere enn deres veier, og mine tanker høiere enn deres tanker.

Og sant er det. Vi vet ikke hvilke veier Gud har for oss. Men hvis vi er villig til å gå dit Herren vil, og gjøre det Herren vil, og si det Herren vil, da er vi evig trygge og på vår vei hjem til hans evige Paradis.
Jacob Paulli var ingen hvem som helst. Faren var prost i København, og der ble sønnen født 24 mars i 1844. Han var københavner, og ble kapellan og senere sogneprest i Vår Frue kirke. Sin lengste tjenestetid fikk han likevel i Domkirken, hvor han var åndelig leder i 39 år som kapellan og domprost. I denne tiden ble han omtalt som «hovedstadens ypperste predikant»! Og Jacob Paulli var ikke prest bare for hoffet og overklassen, men for ungdommen og hele folket. «Vi gikk aldri forgjeves for å høre ham,» sier en av  de vanlige kirkegjengerne om ham. Forkynnelsen var preget av kjærlighet og alvor. Som teologisk meget konservativ deltog han aktivt i den kirkelige indremisjon. Han var også kongelig konfessionarius, storkorsridder og medlem av en rekke komiteer og styrer.
Jeg har ofte hørt folk fortelle om at Jacob Paulli skrev denne sangen etter at han hadde vært på sykebesøk og fant prestegården nedbrent og med hustru og barn i asken. Men det er feil. Det var han selv som ble funnet i brannruinene den morgenen. Om morgenen den 4. september i 1915 ble han funnet brent i hjel i asken på sitt eget soverom i stiftsprestegården i København, vel sytti år gammel.


http://www.youtube.com/watch?v=ZbMD_zAqSr0

søndag 18. mars 2012

Et hjerte fullt av uro

  For om lag 150 år siden vandret en mann gjennom gatene i den kanadiske byen Ontario. Han hadde en vedsag og en hest som trakk vognen med sagen. En rik mann fikk øye på ham og sa til en venn: «Han ser ut til å være en edruelig mann. Jeg vil leie ham til å sage ved for meg.» Vennen sa: «Han der heter Joseph Scriven. Han vil nok ikke sage ved for deg. Han hjelper bare slike som trenger ved og ikke kan betale for den.» Denne replikkvekslingen ga et godt bilde av Joseph Medlicott Scriven, et ivrig medlem av den kristne retningen Plymouth Brethren, som tok Jesu bergpreken bokstavelig.
  Scriven ble født i Dublin i Irland i 1819. Han ble forelsket i en vakker, ung kvinne, men på selve bryllupskvelden druknet hun ved en ulykke.
  Scriven kom aldri over dette sjokket. Han la ut på vandring og håpte at han skulle glemme sin sorg. Da han var 25 år gammel, slo han seg ned i Canada.
  Han ville gjerne hjelpe mennesker rent praktisk, spesielt fattige enker og syke. Han arbeidet ofte uten å ta imot lønn, og de som kjente ham, vurderte ham som en vennlig mann, men samtidig noe original.
  Senere ble han forslsket igjen og la planer for å gifte seg med en godhjertet kanadisk kvinne. Men igjen ble han rammet av tragedie. Forloveden døde av lungebetennelse.

  Sangen blir sunget på mange språk. Her er et utdrag av 7 forskjellige språk:

   http://www.youtube.com/watch?v=ovDZGneacMo&feature=related
  I 1855 kom en venn på besøk til Scriven mens han var syk, og vennen oppdaget et dikt som den syke hadde skrevet til sin gamle mor i Irland, landet som lå så langt borte. Scriven hadde ikke penger til å besøke henne, men han hadde planer om å sende diktet som en oppmuntring. Han kalte det: «Be uavlatelig.» Da vennen spurte om hvordan diktet var blitt til, svarte vistnok Scriven : «Herren og jeg samarbeidet om å skrive det.»
  Scriven hadde aldri tenkt at diktet skulle offentliggjøres, men det ble kjent og spredt omkring. I 1868 satte Charles Converse melodi til, og ga diktet tittelen: «Hvilken venn vi har i Jesus.» Det er blitt en av de kristne sangene som synges mest i hele verden.

  Hvilken venn vi har i Jesus! Alt han vet og alt formår.
  Tyngste byrde han oss letter når i bønn til ham vi går.
  Akk, men titt vår fred forstyrres, sorg og uro blir vår lønn,
  alt fordi vi ikke bringer alle ting til ham i bønn.

  Og siste vers lyder slik:

  Er ditt hjerte fullt av uro? Tror du trengsler forestår?
  Jesus er den beste tilflukt når til ham i bønn du går.
  Bedre venn kan ingen finne enn Guds egen kjære Sønn.
  Bær i gleden som i sorgen alle ting til ham i bønn.

  Historien om Joseph Scriven er fortalt av Lindsey Terry, og han forteller at Scriven døde i 1886. På minnesmerket over ham står teksten: «Han kan hjelpe, han kan trøste, tal til ham om alt i bønn.»

mandag 16. januar 2012

Den forferdelige dagen ingen ønsker å snakke om

Av David Wilkerson
5. februar, 2007

”Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.

”Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte.

”Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Fordi dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.” (2 Pet 3,10-14).

En kjent TV-evangelist forskrekket nylig vår nasjon med en profetisk advarsel. Han sa at Gud har åpenbart for ham at et plutselig terroristangrep snart kommer til USA, og at masser av mennesker vil bli drept. En liknende profeti ble gitt til nasjonen av en annen respektert TV-evangelist.

I de seneste ukene har jeg mottatt profetier fra ukjente, men gudfryktige pastorer som roper ut det samme budskapet. Disse hyrdene advarer om at: ”en stor katastrofe kommer snart og plutselig. Den vil være så ødeleggende at verden kommer til å grøsse. Ting vil aldri bli det samme etterpå.”

Nyhetskommentatorer har nå slått seg sammen med dette koret.
Jeg hører stadig at nyhetsformidlere forutsier det samme: en forferdelig verdenskrise kommer til å skje. Jeg tror at disse forvarslene fra den sekulære verden er Guds Ånds måte å advare de ikke-troende på. Nå føler selv de ondeste mennesker på jorden en indre gnaging i sin sjel om at en forferdelig, fryktelig dag nærmer seg raskt og uunngåelig.

Akkurat nå er verden i en fryktelig uorden. Jeg tenker på den forferdelige grusomhet som skjer i Darfur i Sudan. Over 300.000 mennesker har dødd der, og 2 millioner andre har blitt flyktninger. Mens verden ser på i skrekk, ute av stand til å stoppe slakteriene, sitter et korrupt FN lammet og ser på. Mye av matvarehjelpen går til å støtte militære opprørsstyrker.

Terrorismen trappes opp, og verdens makter er forvirret. FN blir kalt ”Mission Impossible” (”det umulige oppdraget”), da Sikkerhetsrådet er håpløst splittet. I mellomtiden haster Nord-Korea og Iran med å bygge seg opp atomarsenaler, og Iran truer med å slette Israel av kartet. For disse frafalne nasjonene er en hvilken som helst trussel om sanksjoner fra FN er spøk. De spotter åpenlyst rådets høytidelige resolusjoner.

Imens stiger Kina raskt opp som en global stormakt, fast besluttet på å erstatte Amerika som verdens eneste supermakt. Den kinesiske regjering øser milliarder av dollar inn i Afrika, Sør-Amerika, det Fjerne Østen og Latin Amerika for å kjøpe seg innflytelse fra nasjonene. Nå ser det ut som om alt er laget i eller av Kina.

Hvem er det som lytter til disse profetiske advarslene og gir akt på dem?
Verdens nasjoner og deres ledere lytter ikke til alle alarmklokkene som ringer. Men de fleste vil sannsynligvis ikke engang høre advarslene. Lik de stivnakkede kongene i Bibelen som rev profetenes advarsler i stykker, og spottet alt som ble profetert til dem.

Det er sant at alle som hater Kristus spotter. Den sekulære verden spotter de predikantene som kommer med disse dystre advarslene, kaller dem dommedagsprofeter og sier at de er gått fra forstanden. Akkurat slik Skriften forutsier så hevder dagens spottere: ”Alt fortsetter slik det har vært fra tidenes begynnelse. Ingenting kommer til å stoppe utviklingen av verdens velstand. Alt er bare vel.”

Faktum er at alle som elsker denne verdens ting kommer til å trekke på skuldrene over alle slike advarsler og profetier. Dette er også sant om mange kristne. Dersom en troende overgir seg til velstand og suksess – dersom han ønsker en billig religion, billig nåde – så vil han vende øret bort fra et slikt hardt budskap.

Personlig er jeg sjokkert over de mange Guds tjenere som åpenlyst forakter dem som advarer om at det ligger vanskelige tider foran oss. Jeg forstår ikke hvordan de kan avvise ethvert profetisk budskap som lyder. Tenk over dette:

Akkurat nå sender våre nasjonale sikkerhetsleder ut advarsler i USA – gule, oransje og røde varsler, inkludert advarsler som gjelder luftfarten.
Fremstående sikkerhetsfolk advarer om at en mulig skitten bombe kan bli sprengt av terrorister, og mange menneskeliv vil være i fare.
I New York City har alle sikkerhetsfolk vært gjennom øvelser for å være rede når et angrep skjer. Nyhetsrapporter gjentar stadig at dette angrepet ikke er et spørsmål om ”hvis”, men om ”når”. Det er bare et spørsmål om tid før det skjer.
Eksperter på helse advarer om en verdensvid epidemi og forutsier at millioner vil dø. HIV/AIDS herjer allerede i verden, og har oppslukt nesten hele Afrika.
Hvordan reagerer Kristi legeme på disse advarslene? I mange kirker hører man ikke om uhyrlighetene, om terrorismen, om tragiske epidemier. I stedet består budskapene som fremføres fra disse talerstolene av motivasjonstaler, spøk og underholdning. Alt dette er åndelig babymat, uten at noen ord om den kommende dommen blir talt.

Men skriften er på veggen, erklært av Skriften og med ekko fra verden: en forferdelig dag står foran oss.

Hva er det for noe religiøse mennesker får høre i denne viktige advarslenes tid?
Flere og flere predikanter fremholder for sine tilhørere: ”Gud ønsker at du skal bli rik. Han vil at du skal reise på første klasse. Så kast deg på toget nå.” De faller i det samme pengedrevne evangelium som Jesus drev ut av tempelet på sin tid.

Jeg tror at Gud elsker å velsigne sitt folk, og det finnes løfter om økonomiske velsignelser til de som dekker behovene til de fattige, enkene og de farløse. Det er ingen synd å være velstående. Mange økonomisk velsignede troende støtter misjon og velgjørende arbeid rundt om i verden.

Men allikevel kaller den Hellige Ånd på verden, gjennom mange profetiske røster i tillegg til verdens egne røster. En forferdelig oppgjørets dag står for døren, men de fleste mennesker – inkludert de fleste kristne – ønsker ikke å snakke om eller tenke på den.

Dersom det er så få som lytter, hvem er så disse profetiene myntet på? Hvorfor vil Herren gi dem, dersom det er så få som gir akt på dem? Hvem i all verden er det som kommer til å høre disse advarslene?

Jeg tenker på Jeremia, Esekiel og andre gammeltestamentlige profeter som advarte om Babylons fall, den tidens verdensmakt. Profetene talte også om kommende ødeleggelser over kaldeerne, medeerne, perserne og over Tyrus. Men disse profetiene nådde aldri disse hedenske nasjonene eller deres ledere.

Selv det frafalne Israel spottet de røstene som ropte i ødemarken. Så hvorfor kom Gud med disse advarslene i det hele tatt? Hvem ville tro på et slikt budskap? Og hvem er det Gud taler til?

Gud taler alltid til sin trofaste rest.
Opp gjennom historien har Gud alltid sendt profeter med advarsler for å vekke opp den sovende bruden. Han åpenbarer hvor langt på natt vi er kommet i slike advarsler for å vekke opp en sovende tjeneste eller menighet.

Mens Gud taler til menn som har prekestoler som når hele nasjonen, må Herren mange ganger finne ydmyke, ukjente, skjulte vaktmenn for å gi sine advarsler. Han har plukket predikanter som ikke har noen egne ambisjoner, menn som er innelukket med Gud i bønn. Disse pastorene er foraktet og latterliggjort og blir kalt uvitende og ulærde. Men de er ikke redde for å bære en slik skam. De er sannelig de ”svake” som blir sendt av Gud for å konfrontere de vise.

Og bare de som lytter og ikke er forelsket i verden vil høre de profetiske advarslene disse profetene kommer med. Bare de som lengter etter Herrens komme vil oppleve at dette budskapet virkelig ringer i deres hjerter.

Her er grunnen til at Gud advarer disse trofaste: det er slik at når den plutselige katastrofen rammer, så blir de ikke slått overende av frykt. Når denne forferdelig begivenheten skjer, så må Guds folk vite at det som har skjedd ikke er et uhell eller en tilfeldig handling fra hensynsløse nasjoner. De skal bevare Kristi fred i sine hjerter i full visshet om at Gud fremdeles er universets Herre.

På denne måten vil Herrens folk ha blitt advart. Og de får ikke panikk når andre menneskers hjerter svikter dem av frykt for alle de forferdelige ting de ser komme over verden.

Apostelen Peter forteller oss at ”Herrens dag skal komme som en tyv.” Med andre ord plutselig. (2 Pet 3,10).
Peter sier at Herrens dag ikke vil være en gledens dag, men en skrekkens dag. Den lover at plutselig og uventet ”skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte.”

I følge Peter skal denne dagen komme plutselig, ”som en tyv om natten.” Og den vil være ledsaget av en veldig støy. Forestill deg det: selveste elementene vil smelte og brenne med fortærende ild, som en stor brann som fortærer og oppløser alt i sin vei.

Hvordan skal vi utlede en slik begivenhet? En respektert teolog har skrevet: ”Dette høres ut som et kjernefysisk ragnarok.” Uansett om denne mannen har rett eller ikke så er det tydelig at Peter taler om en voldsom, global begivenhet.

Så hvem er det apostelen adresserer disse ordene til? Hvem profeterer han til? Peter har skrevet dette brevet til ”de kjære,” en trofast rest av troende: ”Mine kjære! Dette er nå det andre brevet jeg skriver til dere. Med disse brevene ville jeg vekke dere opp …” (2 Pet 3,1).

Kort fortalt så sier Peter til sine lesere at han skal profetere et budskap som ingen ønsker å høre – ingen, det vil si, ingen unntatt den kjære rest. Og, igjen ifølge Peter, så vil det være et ord som er så voldsomt at det i stor utstrekning vil bli spottet og ledd av. Han forteller kort og godt disse troende: ”Spottere vil komme. Og de vil spotte både profetiene fra de gammeltestamentlige profetene og våre dagers apostler.”

Legg så merke til hva Peter sier videre: ”Men de himler og den jord som nå er, har dette Guds ord spart til ilden; de holdes oppe inntil dommens dag da de ugudelige skal gå fortapt.” (2 Pet 3,7).

Her ser vi det samme ordet som Gud ga til Noas generasjon, som han dømte ved å sende en flom. Det er også det samme ordet Gud ga om Sodoma og Gomorra, et samfunn som ble dømt med ild. Nå, sier Peter, kommer det samme ordet fra Gud, som holder tilbake ”en stor altoppslukende ild for denne tid.” (3,7 min omskrivning).

Når vi hører et slikt budskap er det noe som reiser seg i oss og sier: ”Dette er for mye å tåle.”
Når vi hører ord som det fra Peter, så er vår første reaksjon å skyve det fra oss. Vi tenker: ”det er så mange dårlige nyheter i dag, så mye som fører stress inn i våre liv. Så mange tragedier som kommer mot oss fra hele verden. Hvorfor må vi høre dette budskapet nå?”

Det er helt sikker mange kristne som krymper seg over det budskapet Peter fremfører her. I sine tanker kan de undre seg: ”Hvorfor må vi bli minnet på dette? Hvorfor ikke bare la det skje?”

Men Peter gir oss grunnen til at dette budskapet må bli hørt: ”Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve.” (2 Pet 3,11).

Her er kjernen i Peters profeti. I lys av at alle ting plutselig går i oppløsning så bør Guds elskede undersøke sin egen fremferd. De som ser etter oppfyllelsen av Bibelens profetier burde bli forvandlet til Kristi bilde, i oppførsel, i tale og i tanker.

Peter sier at Herren ikke er sen med sitt løfte som noen holder det for senhet. Med andre ord så har ikke Gud sluppet løs ilden han har på lager, av en eneste grunn. Det er ikke bare for at syndens beger skal fylles opp. Nei, Herren holder dommen tilbake på grunn av sin evige tålmodighet mot syndige mennesker, ”for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.” (2 Pet 3,9).

Men ta ikke feil: ilden kommer. Og av den grunn skal vi ”legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.” (2 Pet 3,14).

Tragisk nok så er det mange som blir forvandlet til denne verdens bilde i stedet for til Kristus. Mange kirker ser mer og mer ut som den sekulære verden, og forkynner ingenting annet enn et budskap om ”hjelp deg selv”. Du kan ikke se forskjellen på slike kirker og de fleste sekulære motivasjonskurser.

Hvilken tragedie å gå feil vei i en tid som denne. Men på tross av alle disse tingene kaller Kristus sine kjære til å trekke seg nærmere ham, og til å granske sin vandring i lyset av Guds Ord.

Da Kristus vandret på jorden advarte også han om en stor katastrofe som ville komme over Jerusalem og Israel. Det var faktisk slik under aposteltiden – spesielt på Paulus’ tid – at det var mye forfølgelse på grunn av Jesu harde advarsler.

Da Paulus dukket opp på scenen feide kjødelige lærer fra djevelen gjennom kirken. Falske profeter hadde stått frem og fått tilhengere i de tidlige ”Pinse” kirkene. Ugudelige predikanter sto frem som lysets engler og forkynte læresetninger som var fra demoner.

Imens florerte homoseksualitet i verden utenfor. Gjennom det romerske keiserriket var seksuelle perversjoner og jakt på sensuelle opplevelser mer regelen enn unntaket. Jeg’et ble opphøyd, kjødet ble tilbedt og stoltheten satt i høysetet. Selv tempelet i Jerusalem hadde blitt en røverhule hvor hyrdene bare fokuserte på penger.

Paulus sa om dette samfunnet: ”Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, pengejag og ondskap, av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud og bruker vold, er overmodige og skryter og finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige.” (Rom 1,28-31).

Det høres ut for meg som om Paulus beskrev vår tid. Han var klar over Herrens profeti om at det ville komme en total ødeleggelse. Dagen skulle komme da Jerusalem ville stå i brann. Tempelet og byen ville bli jevnet med jorden.

Dette marerittet rammet dem i år 70 e.Kr., akkurat slik Paulus og Jesus hadde profetert. Det var en scene som var så forferdelig, en tragedie av slike episke dimensjoner, at ingen kunne ha forestilt seg det på forhånd.

Hva var apostlenes budskap på randen av den kommende forferdelige dagen som lå foran dem.
Her er budskapet Peter forkynte:

”Nå vet dere dette på forhånd, mine kjære. Vær derfor på vakt, så dere ikke faller ut av deres faste stand. La dere ikke rive med og bli ført vill av mennesker uten noe holdepunkt. Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.” (2 Pet 3,17-18).

Her er budskapet Paulus forkynte:

”Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som fullt ut er etter hans gode vilje. Da bærer dere frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud.” (Kol 1,10).

Når vi betrakter apostlenes budskap, hvilket ord skulle vi forvente å få til dagens samfunn på randen av dommen?

Vi finner at dette ordet kommer fra Paulus, og det er rettet mot dem som er elsket av Kristus: ”Mine bønner for dere er at dere jager etter felleskap med, vokser i åndelig kjennskap til og vandrer verdig for Kristus.” (Kol 1,9-10, min omskrivning).

Så hva er det som kreves for å vandre til Herrens behag? Paulus forteller oss: ”Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.” (Kol 3,12-13).

Paulus forteller oss rett ut: ”Her er mitt ord til dere i disse kritiske tider. I lys av de vanskelige tider dere vet vil komme, så skal dere prøve deres vandring med Herren.”

Med andre ord skal vi spørre oss selv: ”Blir jeg mer lik Kristus? Blir jeg mer og mer tålmodig, eller mer og mer hissig? Mer snill og mild, eller mer slem og kranglete? Mer mild og tilgivende, eller mer bitter og full av nag? Bærer jeg over med andre? Holder jeg ut med svakheter og feil hos dem som står meg nær, eller må jeg alltid ha rett?”

Paulus antyder at, i lys av en slik kommende dag, så spiller det ingen rolle hvilke oppgaver du fullfører eller hvilke barmhjertige gjerninger du gjør. Uansett hvor snill du er mot fremmede, uansett hvor mange sjeler du frelser, så gjenstår dette spørsmålet: Blir du mer kjærlig, tålmodig, tilgivende og overbærende?

Å granske din vandring med Kristus består ikke så mye i å se hva du gjør, som å se på hva du blir.

Hvordan kan vi tillempe oss denne Kristus-like vandringen?
En slik vanding kan ikke oppnås ene og alene ved menneskelige anstrengelser. Det skjer ikke gjennom egne beslutninger, ved å si: ”Jeg vil bli en slik kristen.” Tvert om skjer det gjennom den Hellige Ånds verk, gjennom troen på hans Ord.”

Først leser vi disse ordene og tror at de er Guds kall til oss, til å granske oss selv. Så ber vi Ånden vise oss hvem vi i sannhet er, og måle våre liv opp mot hans Ord. Så ber vi den Hellige Ånd om å hjelpe oss å til å forvandle oss.

Du skjønner, vi blir alle forvandlet, enten det er til Kristus eller det er til verden. Og jo eldre en kristen blir, jo mer skulle han og hun bli lik Kristus. Våre ekteskap skulle ikke være helvete på jord. Vi trenger å ta på oss våre ektefelles lidelser og sår, og bli tjenere for hverandre. Barn i kristne familier skulle se sine foreldre forvandle seg, bli mer forståelsesfull, kjærlig og mild. Det er dette som karakteriserer modenhet i Kristus.

Nå forstår jeg hva Peter og Paulus sier, som er:

”Ikke frykt det som ligger foran. Kom alltid i hu Guds Ord, gjennom alle ting. Og i mellomtiden kan du la den Hellige Ånd gjøre deg til en annerledes, mer Kristus-lik person.”

Gud har bestemt at alle våre lidelser, alle våre plager, alle våre alvorlige prøvelser skal dra oss nærmere til ham. Det er slik at smerte og lidelse vil enten forherde deg eller føre deg til en total avhengighet av Faderens kjærlighet. Du vil enten slutte med å be og stole på ham, eller du vil kaste alle dine bekymringer og din fremtid på ham.

mandag 9. januar 2012

Selvmordsterrorismens kronologi

Her er en liste over selvmordsangrepene mot Israel fra 1994 til 2002:

19. september 2002: Minst fem mennesker mister livet og over 50 skades når en selvmordsbombe utløses i Allenby Street i Tel Aviv. Både Islamsk Jihad og Hamas påtar seg skylden

18. september 2002: En politimann blir drept og tre andre skadet i en selvmordsaksjon ved knutepunktet Umm al-Fahm i Wadi Ara-regionen. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

4. august 2002: En selvmordsterrorist slår til mot buss nr. 361 fra Haifa til Safed og dreper ni mennesker. Om lag 50 blir skadet. Hamas påtar seg skylden.

31. juli 2002: Ni personer blir drept og 84 skadet, 14 av dem alvorlig, når en bombe går av i kantinen i på Hebrew University i Jerusalem. Hamas påtar seg ansvaret for bomben.

30. juli 2002:En selvmordsbomber blir drept og fem mennesker lettere skadd når en bombe smalt like ved en falaffel-kiosk på Hanevi'im Street i sentrum av Jerusalem.

17. juli 2002: Fem mennesker, i tillegg til to selvmordsbombere, blir drept i Tel Aviv i et dobbelt selvmordsangrep på Neve Shaanan Street nær den sentrale busstasjonen i Tel Aviv. Islamsk Jihad påtar seg ansvaret.

16. juli 2002: Ni mennesker blir drept og 20 skadet i når en bombe detoneres ved siden av buss nr. 189 på vei fra Bnei Berak til Emmanuel på Vestbredden. Etter eksplosjonen åpner menn kledd i den israleske hærens uniform ild mot bussen. Fire organisasjoner påtar seg skylden. Trolig står Hamas bak.

19. juni 2002: Åtte mennesker, inkludert bombemannen, blir drept og 35 ble skadd i en selvmordsaksjon på et busstopp i French Hill-området i Øst-Jerusalem. Al Aqsa-brigadene påtar seg skylden for angrepet.

18. juni 2002: 19 mennesker blir drept og 74 skadd når selvmordterrorist sprengte seg selv i luften om bord en buss i en forstad sør for Jerusalem. Hamas påtar seg ansvaret.

17. juni 2002: En palestinsk unggutt sprenger seg selv i luften når politiet forsøker å stoppe ham på grensen mellom Israel og Vestbredden nær Tulkarem. Ingen andre blir skadet.

11. juni 2002: En selvmordsbomber tar livet av en 14 år gammel jente og skader 15 andre når han sprenger en rørbombe i en shwarma-restaurant i Herzliya i Tel Aviv.

27. mai 2002:To personer blir drept, hvorav et lite barn, og 37 mennesker skadd når en selvmordsbomber sprenger seg i luften utenfor et handlesenter i Petah Tikva i Tel Aviv. Al Aqsa-brigadene påtar seg skylden.

24. mai 2002: En sikkerhetsvakt åpner ild og forhindrer en selvmordsaksjonist i å kjøre en bil fylt med eksplosiver inn i diskoteket Studio 49 i Tel Aviv. Selvmordsaksjonisten blir drept og fem mennesker lettere skadd.

22. mai 2002: To mennesker blir drept og rundt 40 skadd når en selvmordsterrorist sprenger seg selv i luften i et handlesenter i Rothschild Street i Tel Aviv.

20. mai 2002: En selvmordsbomber utløser en bombe når politiet vil kontrollere ham på et busstopp live ved grensen mellom Vestbredden og Israel. Ingen andre blir skadet.

7. mai 2002: 16 mennesker blir drept og 55 skadet når en selvmordsbomber detonerer en kraftig sprengladning i en full spillehall i Rishon Lezion, sørøst for Tel Aviv. Hamas påtar seg skylden for angrepet.

19. mai 2002: Tre personer blir drept og 59 skadd, ti av dem alvorlig, når en selvmordsbomber kledd i den israelske hærens uniform sprenger seg i luften på markedet i Netanya. Både Hamas og Palestinsk frigjøringsfront (PFLP) påtar seg skylden.

5. juni 2002: 17 mennesker dør og 38 blir skadet når en selvmordsaksjonist smeller en bil fylt med sprengstoff inn i bussen fra Tel Aviv til Tiberias. Terroraksjonen finner sted i nærheten av Afula. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

12. april 2002: En kvinnelig selvmordsbomber slår til mot Mahane Yehuda-markedet, Jerusalems største utendørsmarked. Seks mennesker blir drept og nesten 90 skadd. Al Aqsa-brigadene påtar seg skylden.

10. april 2002: Åtte mennesker blir drept og 22 skadet i en selvmordsaksjon ombord buss nr. 960 på ruten mellom Haifa og Jerusalem. Bomben detoneres nær Kibbutz Yagur, øst for Haifa. Hamas tar på seg skylden.

10. april 2002: En selvmordsbomber sprenger seg selv i luften om bord i en buss nær Haifa. Han tar med seg åtte andre i døden og skader tolv.

1. april 2002: Politiet stopper en bil på vei mot sentrum av Jerusalem. Bilføreren detonerer en bombe og dreper seg selv og en politimann. Al Aqsa-brigadene tar på seg skylden.

31. mars 2002: En person blir alvorlig skadet og tre andre påføres lettere skader i en selvmordsaksjon nær et medisinsk krisesenter i Efrat på Vestbredden.

31. mars 2002: En selvmordsaksjon koster 15 mennesker livet og skader 40 når en bombe går av i en restaurant i Haifa. Hamas påtar seg skylden.

30. mars 2002: 30 mennesker blir skadd og selvmordsbomberen drept når han sprenger seg i luften i en kafé i Tel Aviv. Al Aqsa-brigadene påtar seg skylden.

29. mars 2002:To personer blir drept og 28 skadd når en kvinnelig selvmordsbomber slår til mot supermarkedet Kiryat Yovel I Jerusalem. Al Aqsa-brigadene tar på seg skylden.

27. mars 2002: En selvmordsterrorist tar livet av 29 mennesker og skader 140 andre, hvorav 20 alvorlig, når han detonerer en bombe inne i Park Hotel i kystbyen Netanya. Hamas påtar seg skylden.

26. mars 2002: Tre mennesker blir skadd når en bilbombe sprenges nær et handlesenter i Jerusalem.

22. mars 2002: En selvmordbomber sprenger seg selv i luften ved en israelsk kontrollpost ved Salem på grensen mellom Israel og Vestbredden. En soldat blir skadet.

21. mars 2002: En selvmordsbomber tar livet av seg selv og tre andre i et terrorangrep på King George Street i sentrum av Jerusalem. 86 mennesker blir skadd. Al Aqsa-brigadene tar på seg skylden.

20. mars 2002: Syv mennesker blir drept og 27 skadet i et selvmordsangrep på en buss ved knutepunktet Musmus i nærheten av Umm el-Fahem i Wadi Ara-området. Islams Jihad påtar seg skylden.

17. mars 2002: Bare selvmordsbomberen mister livet i en aksjon i en buss på French Hill nord i Jerusalem. 25 mennesker blir lettere skadd.

9. mars 2002: Elleve mennesker blir drept og 54 skadet, ti av dem alvorlig, når en selvmordsterrorist setter av en bombe inne i en kafé i Rehavia-området i Jerusalem. Hamas tar på seg skylden.

7. mars 2002: En selvmordsbomber detonerer en bombe i en hotellobby i Ariel på Vestbredden. Ingen andre mister livet, men 15 mennesker blir skadet. Palestinsk frigjøringsfront tar på seg skylden.

5. mars 2002: En person blir drept og flere andre skadet i en selvmordsaksjon om bord i en buss på den sentral rutebilstasjonen i Afula. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

2. mars 2002: En selvmordsbomber tar med seg ni mennesker i døden og skader 57 andre i en aksjon i det ultraortodokse Beit Yisrael-områdte i Jerusalem. Al Aqsa-brigadene påtar seg skylden.

27. februar 2002: En kvinnelig selvmordsbomber skader tre politimenn når hun detonerer en bombe ved en veisperring i Maccabim ved Modi'in.

18. februar 2002: En selvmordsbomber dreper en politimann når han sprenger seg i luften under en kontroll på strekningen Ma'ale Adumim - Jerusalem. Al Aqsa-brigaden tar på seg skylden.

16. februar 2002: Tre mennesker mister livet og rundt 30 blir skadet når en selvmordsaksjonist utløser en bombe inne på en pizzaria i Karnei Shomron på Vestbredden. Palestinsk frigjøringsfront tar på seg skylden.

30. januar 2002: En selvmordsbomber tar livet av seg selv og skader to sikkerhetsvakter nær Taibeh.

27. januar 2002: 28 år gamle Wafa Idrees fra flyktningeleiren Al-Amari nær Ramallah detonerer sprengladningene hun har på kroppen på Jaffa Road i Jerusalem. Wafa Idrees blir den første kvinnelige selvmordsbomberen. Hun dreper to mennesker og skader 111 andre.

25. januar 2002: Selvmordsbomberen er den eneste som mister livet i en aksjon utenfor en kafé i nærheten av den gamle hovedbusstasjonen i Tel Aviv. 25 mennesker blir skadet.

12. desember 2001: Fire Mennesker blir lettere skadet i to selvmordsbombere ved bosetningen Neve Dekalim nær Gazastripen.

9. desember 2001: En selvmordsbomber sprenger seg selv i luften ved et busstopp i Haifa. Rundt 30 mennesker blir skadet. Ikke lenge etter finner politiet en annen sprengladning like ved.

5. desember 2001: En selvmordsbomber utløser en kraftig bombe på King David Street i Jerusalem. Flere mennesker som sto på et busstopp i nærheten blir skadet. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

2. desember 2201: 15 personer blir drept og 40 skadet i et selvmordsangrep på en buss i Haifa. Hamas påtar seg skylden.

1. desember 2001: Tolv mennesker ble drept og opp mot 180 skadet når to selvmordsaksjonister detonerer sprengladninger inne I et handlesenter i Ben Yehuda Street i Jerusalem. En bilbombe eksploderer like ved om lag 20 minutter senere. Hamas tar på seg skylden.

29. november 2001: Tre mennesker blir drept og ni skadet i et selvmordsangrep mot buss nr. 823 fra Nazereth til Tel Aviv i nærheten av Hadera. Både Islamsk Jihad og Fata påtar seg skylden.

26. november 2001: En selvmordsbomber utløser en bombe og tar livet av seg selv når politiet vil kontrollere ham ved Erez på Gazastripen. To politimenn blir skadet. Hamas påtar seg skylden.

7. oktober 2001: En selvmordsbomber tar livet av seg selv og én til når han sprenger seg selv i luften ved inngangen til kibbutzen Sheluhot i Beit She'an-dalen.

1. oktober 2001:En stor bilbombe detoneres i Talpiot-områdte i Jerusalem. Flere mennesker blir lettere skadet.

9. september 2001: En bilbombe eksploderer i trafikknutepunktet Beit Lid nær Netanya. 17 mennesker blir skadet og en person drept. Trolig var det et selvmordsangrep. Samme dag slår en selvmordsterrorist til like ved jernbanestasjonen i Netanya. Tre mennesker mister livet og rundt 90 personer blir skadet. Hamas påtar seg skylden.

4. september 2001: 20 mennesker blir skadet når en selvmordsbomber, forkledt som ultraortodoks jøde, sprenger seg selv i luften på Hanevi'im Street nær Bikur Holim-sykehuset i Jerusalem. Hamas tar på seg skylden.

21. august 2001: En bombe plassert under en bil eksploderer i nærheten av det russiske området i Jerusalem. Ingen drept eller skadet. En annen stor udetonert bombe finnes inne i bilen. Samme dag sprenger en selvmordsbomber seg selv i luften inne i en kafé i Kiryat Motzkin ved Haifa. 21 mennesker skades. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

12. august 2001: Et selvmordsangrep i en restaurant i Kiryat Motzkin nord I Israel, skader 15 mennesker.

9. august 2001: 15 mennesker blir drept og rundt 90 skadet i en selvmordsaksjon i en pizzaria i sentrum av Jerusalem. Både Hamas og Islamsk Jihad påtar seg skylden.

8. august 2001: En selvmordsbomber er den eneste som mister livet når han utløser en bilbombe ved en veisperring nær Moshav B'kaot i det nordlige Israel. En israelsk soldat blir lettere skadet.

16. juli 2001: To israelske offiserer blir drept og elleve andre skadet når en selvmordsbomber detonerer sin bombe på et busstopp i Binyamina. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

9. juli 2001: En selvmordsbomber utløser en bilbombe ved Kissufim sør på Gazastripen. Ingen andre blir drept eller skadet. Hamas påtar seg skylden.

2. juli 2002: To bilbomber utløses omlag samtidig i Yehud, en forstad til Tel Aviv. Seks mennesker påføres lettere skader. Palestinsk frigjøringsfront påtar seg ansvaret.

1. juni 2001: 21 mennesker blir drept og 120 skadet når en selvmordsterrorist sprenger seg selv i luften i køen utenfor et diskotek i Tel Aviv. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

30. mai 2001: En bilbombe eksploderer utenfor en skole i Netanya. Åtte mennesker skades. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

27. mai 2001: En bilbombe utløses i Jerusalem sentrum. Ingen skades. Palestinsk frigjrøingsfront påtar seg skylden. En annen bombe detoneres i Jerusalem i krysset mellom Jaffa Road og Heshin Street. 30 mennesker skades. Islamsk hellig krig påtar seg skylden.

25. mai 2001: 65 mennesker blir skadet når en bilbombe utløses på bussentralen i Hadera. To mennesker omkommer, trolig selvmordsaksjonister. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

18. mai 2001: En selvmordsbomber sprenger seg selv i luften utenfor et handlesenter i Netanya. Fem mennesker blir drept og 100 skadet. Hamas påtar seg skylden.

29. april 2001: I en selvmordsaksjon sprenges en bilbombe like ved en skolebuss som kjører i retning Nablus på Vestbredden. Selvmordsaksjonisten mister lviet. Ingen andre skades.

23. april 2001: Åtte mennesker ble letter skadet når en bilbombe sprenges i Or Yehuda, ikke langt fra Ben-Gurion-flyplassen.

22. april 2001: En selvmordsbomber tar sitt eget liv med en bombe som utløses i Kfar Saba. Ytterligere én person blir drept og rundt 60 skadet. Hamas påtar seg skylden.

28. mars 2001: Tre mennesker blir drept og en rekke andre alvorlig skadet når en bombe utløses ved en bensinstasjon nær Kfar Saba. Hamas påtar seg skylden. Samme dag slår en selvmordsbomber til i Neve Yamin, også det nær Kfar Saba. Han tar sitt eget liv og dreper to andre.

27. mars 2001: 28 mennesker blir skadet i en selvmordsaksjon i en buss i French Hill i Jerusalem. Hamas påtar seg skylden. Samme dag går en bilbombe i luften i industriområdet Talpiot i Jerusalem. Sju mennesker blir skadet. Islamsk hellig krig tar på seg skylden.

4. mars 2001: Tre mennesker blir drept og minst 60 skadet i en selvmordsaksjon i sentrum av Netanya.

1. mars 2001: Én person blir drept og ni skadet når en bombe detoneres i en taxi ved knutepunktet Mei Ami i Wadi Ara.

14. februar 2001: Åtte mennesker blir drept og 25 skadet når en palestinsk busssjåfør pløyer bussen inn i den ventende køen på holdeplassen nær Holon, sør for Tel Aviv.

8. februar 2001: To bilbomber detoneres i hjertet av det ultraortodokse området av Jerusalem. Ingen mister livet. Dette var det første bombeangrepet siden valget av Likuds Ariel Sharon som statsminister i Israel.

1. januar 2001: En bilbombe eksploderer i et ultraortodokst området i det vestlige Jerusalem. Én person skades. Samme dag detoneres en bilbombe like ved et busstopp i et shoppingområde i Netanya sentrum. Rundt 60 mennesker blir skadet, de fleste lettere. Én person, trolig selvmordsaksjonisten, dør av brannskader. Hamas tar på seg skylden.

28. desember 2000: Minst en bombe eksploderer på en buss I nærheten av Tel Aviv. 13 mennesker skades.

22. desember 2000: En selvmordsbomber sprenger seg selv i luften i på en veikro ved Mehola nord Jordan-dalen. Ingen andre mister livet i eksplosjonen, men tre soldater blir skadet.

22. november 2000: En bilbombe som utløses ved siden av en buss i Hadera, dreper to og skader 55. Samme dag eksploderer en bombe like ved en buss som frakter barn fra Kfar Darom til skolen i Gush Katif. To mennesker blir drept og ni skadet, inkludert fem barn.

2. november 2000: To personer blir drept og ti skadet når en kraftig bilbombe detoneres ved Mahane Yehuda-markedet i Jerusalem. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

26. oktober 2000: En israelsk soldat blir såret i et selvmordsangrep mot en militærpost på Gazastripen.

6. november 1998: To selvmordsaksjonister fra Islamsk Jihad blir drept når de utløser en bilbombe på Mahane Yehuda-markedet i Jerusalem. 21 andre mennesker blir skadet.

29. oktober 1998: En selvmordsaktivist kjører en bil lastet med sprengstoff inn i en militær-jeep som eskorterer en skolebuss fra bosetningen Kfar Darom på Gazastripen. En soldat blir drept.

4. september 1997: Tre selvmordsbombere tar livet av seg selv og dreper ytterligere fem i en aksjon i shoppingområdet Ben-Yehuda i Jerusalem. 181 mennesker blir skadet.

30. juli 1997: To selvmordsterrorister tar livet av 16 mennesker og skader 178 når de utløser sine sprengladninger på Mahane Yehuda-markedet i Jerusalem.

31. mars 1997: En selvmordsbomber tar livet av seg selv og tre andre når bomben detoneres inne på en kafé i Tel Aviv.

21. mars 1997: Tre mennesker blir drept når en selvmordsbomber sprenger seg selv i luften på en kafé i Tel Aviv. 48 mennesker skades.

4. mars 1996: En 20 kilos sprengladning detoneres utenfor Dizengoff Center i Tel Aviv. 13 mennesker mister livet.

3. mars 1996: Nitten mennesker blir drept når en selvmordsbomber slår til mot buss nr, 18 på Jaffa Road i Jerusalem.

25. februar 1996: Buss nr. 18 rammes igjen. Denne gang i nærheten av den sentrale bussterminalen i Jerusalem. 26 mennesker mister livet. Hamas påtar seg skylden. Samme dag blir en person drept utenfor Ashkelon. Hamas påtar seg skylden.

24. juli 1995: En selvmordsbomber sprenger seg selv I luften og dreper seks passasjerer ombord i en buss i Ramat, utenfor Tel Aviv.

21. september 1995: Fire mennesker blir drept og 69 andre blir skadet når en selvmordsbombe utløses om bord i en buss i Jerusalem.

9. april 1995: Åtte personer mister livet når en bil full av eksplosiver kjører inn i en buss nær Kfar Darom på Gazastripen. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

22. januar 1995: To påfølgende bomber utløses ved Beit Lid nær Netanya. 19 mennesker mister livet, hvorav 18 var soldater. Islamsk Jihad påtar seg skylden.

11. november 1994: En selvmordsaksjonist dreper seg selv og tre israelske soldater ved Netzarim Gazastripen. Islamsk Jihad tar på seg skylden.

19. oktober 1994: En bombe dreper 22 mennesker på en buss I Dizengoff Street I Tel Aviv. Hamas tar på seg skylden.

13. april 1994:En bombe utløses i Hadera. Fem mennesker blir drept og 30 skadet. Hamas påtar seg skylden.

torsdag 29. september 2011

En sang som hjalp i døden

En sang som hjalp i døden

For en stund siden fikk jeg høre denne historien. Den er fortalt av Jørgen Høgetveit.

Det var året 2004 og førjulsvinter. Vi hadde møteuke på det lokale bedehus, og Kjetil Fredriksen talte og sang for oss. Samtidig lå en ung kvinne - kone og mor - for døden. Hun var svært musikalsk og dirigerte flere kor i bygda, så det berørte mange at hun nå var alvorlig syk. Vi ble oppfordret til å be for henne under møtet, og det ble gjort av en av møtelederne. For første gang hørte jeg sangen som Kjetil sang for oss:

Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.

Koret lyder med Jobs ord slik:

Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.

Tekst og melodi er av Jorunn Dubland Tendeland og grep oss sterkt. Kjetil ble bedt om å synge den mange ganger den møteuka.
Så døde den unge kvinna fra mann og barn, og mange fra bygdene møtte til begravelsen og minnestunda etterpå. Den ene av møtelederne ble bedt hjem til foreldrene som forestod begravelsen, og da fortalte mor hennes følgende:

Hun satt ved sykeleiet dag og natt, og den syke var urolig. Hun visste at hun var glad i sang og musikk. Hun fant fram noen kassetter, bl.a. med denne sangen. Da de ble spilt falt jenta til ro.
Møtelederen fra bedehuset som fikk høre dette under den forberedende samlingen i hjemmet, tenkte med en gang på møteuka og ble sterkt beveget. Da minnestunden kom, fortalte moren det for den tallrike forsamlingen, og da fikk jeg høre denne mektige og underlige minnelsen om noe som skjedde i åndens verden: En kveld med forbønn og sangen Jesus så alltid på synderen først. Det er to steder Herren vil bo: I det høye - og i det sønderbrudte hjerte, sier Skriften.
Så fikk vi alle synge sammen med en sjel på vei til himmelen. På tross av hvor vond og tragisk døden og atskillelsen her på jord var og er, — så var dødens brodd brutt. I og med at sangens betydning for kvinna i dødsskyggens dal ble fortalt offentlig, fikk troens barn være med å vitne for sambygdingene: Jeg vet min gjenløser lever!

Jeg vet min gjenløser lever
Tekst/mel.: Jorunn Dubland Tendeland

Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.
Men iblant tårer rant.
Jeg så forsakelsens drømmer forsvant,
Men ett fikk jeg møte det med:

Kor:
Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.

Dagen vil komme da alt svinner bort,
og ingen kan følge meg mer.
Alt blir til støv, det som før syntes stort,
vil smuldre og så falle ned.
Alt jeg fant, er et navn,
klynger meg til det og hvisker det fram,
og da vil han komme hit ned.

En gang skal gåtene finne sitt svar,
hver tåre skal Gud tørre bort.
Lovsang vil stige forunderlig klar
i takk for det Jesus har gjort.
Jeg ser ham, ser Guds Lam.
Jeg er i Sion og elsket an ham,
Fullkomment er det Han har gjort.

Kor:
Jeg ser min gjenløser lever,
merket av nagler og tornekrans,
ser Ham i seierens stråleglans
og vet at jeg skuer min Gud.

Jesus så alltid på synderen først

mandag 26. september 2011

Ateistisk professor og kristen student: Gud er ond?

En universitets professor på en velkjent skole for høyere læring utfordra sine studenter med dette spørsmålet: “Skapte Gud alt som eksisterer?”

En student svarte modig, “Ja, det gjorde Han!”

“Gud skapte alt?” spurte professoren.

“Ja sir, det gjorde Han virkelig”, svarte studenten.

Professoren svarte, “Hvis Gud skapte alt; så skapte Gud ondskapen. Og, siden ondskap eksisterer, og ifølge prinsippene om at arbeidet definerer hvem vi er, så kan vi anta at Gud er ond.”

Studenten ble stille og svarte ikke på professorens hypotetiske definisjon. Professoren, ganske fornøyd med seg selv, skrøt til studentene at han nok en gang hadde bevist at den kristne troa var en myte.

En annen student rakk opp handa og sa, “Kan jeg spørre deg et spørsmål, professor?”

“Selvfølgelig”, svarte professoren.

Studenten reiste seg og spurte, “Professor, eksisterer kulde?”

“Hva slags spørsmål er det? Selvfølgelig eksisterer det. Har du aldri frysi?”

De andre elevene kniste av den unge mannens spørsmål.

Han svarte så, “Vel faktisk sir, kulde eksisterer ikke. I henhold til fysikkens lover, det vi ser på som kulde er i virkeligheten fraværet av varme. Hver kropp og objekt kan studeres når det har eller sender energi, og varme er det som en kropp eller materie har og sender energi. Det absolutte nullpunkt (-273 grader celsius) er det totale fraværet av varme; og all materie blir kraftløst og ute av stand til å reagere ved denne temperaturen. Kulde eksisterer ikke. Vi har skapt dette ordet til å beskrive hvordan vi føler det når det ikke er varme.”

Studenten fortsatte, “Professor, eksisterer mørke?”

Professoren responderte, “Selvfølgelig gjør det det”

Den unge mannen svarte, “Nok en gang tar du feil sir, for mørke eksisterer heller ikke. Mørke er i virkeligheten fraværet av lys. Lys kan vi studere, men ikke mørket. Faktisk kan vi bruke Newtons prisme til å skille hvitt lys inn i mange farger og studere de varierende bølgelengdene av hver farge.

Du kan ikke måle mørke. En enkel lysstråle kan bryte gjennom en verden av mørke og lyse den opp. Hvordan kan du vite hvor mørkt et spesielt område er? Du måler mengden av lys tilstede, gjør du ikke? Mørke er et begrep mennesket har laget for å beskrive hva som skjer når det ikke er noe lys til stede.”

Til slutt spurte den unge mannen, “Sir, eksisterer ondskap?”

Nå svarer professoren, “Selvfølgelig, som jeg allerede har sagt. Vi ser det hver eneste dag. Det er daglige eksempler av menneskers grusomhet mot hverandre. Den finnes i utallige kriminelle handlinger og vold overalt i verden. Disse manifestasjonene er ikke noe annet enn ondskap!”

Til dette svarte studenten, “Ondskap eksisterer ikke, sir, eller det eksisterer ihvertfall ikke i seg selv. Ondskap er ganske enkelt fraværet av Gud. Det er akkurat som mørke eller kulde, et ord som mennesker har laget for å beskrive Guds fravær. Gud skapte ikke ondskap. Ondskap er resultatet av hva som skjer når mennesker ikke har Guds kjærlighet til stede i hjertet. Det er som kulde som kommer når det ikke er varme, eller mørke som kommer når det ikke er lys.”

Netanyahus tale til FN

Her er Netanyahus tale til FN-forsamlingen den 23.09.2011:

http://www.youtube.com/watch?v=imJFnqi5rEs

Her er den skrevne talen:

http://www.pmo.gov.il/PMOEng/Communication/PMSpeaks/speechUm230911.htm

tirsdag 13. september 2011

Palestinerne må se selvkritisk på sitt nakba

Denne artikkelen fant jeg på Porten til Midtøsten. Meget interessant.

Publisert: Torsdag 25. august 2011
Av Conrad Myrland

Shlomo Avineri håper den arabiske våren fører til frigjøring, ikke bare fra undertrykkende regimer, men fra arabernes manglende evne til å se seg nøye i speilet. Skal det bli fred i Midtøsten, må palestinerne lære seg å være selvkritiske. Det var ikke etableringen av staten Israel som skapte flyktningproblemet, men det faktum at araberne gikk til krig mot etableringen av en jødisk stat i en del av Palestina, påpeker Avineri.
Shlomo Avineri er professor i statsvitenskap ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. 11. mai kommenterte han striden om Nabka-dagen i en artikkel i Ha'aretz.

Palestinerne, og deler av den arabiske befolkningen i Israel, markerer Israels opprettelse som en katastrofe, "nabka" på arabisk. På vårparten hvert år, oppstår det en debatt i Israel hvordan den jødiske majoritetsbefolkningen i Israel skal forholde seg til dette. Ytre høyre har prøvd å innføre forbud mot Nabka-markeringer. Ytre venstre har prøvd å gjøre det til en felles minnedag for alle innbyggere. Begge forslag er like dumme og feilslåtte, mener Avineri.

- Israel er ikke en binasjonal stat, og selv med stor dose liberalisme og humanisme, er det vanskelig å behandle seier og nederlag på samme måte, skriver Avineri. Jødene vant krigen i 1947-1948, og araberne tapte. Noen felles minnemarkering er utopisk, men det jødiske flertallet bør i det minste vise respekt for palestinernes sorg, mener Avineri.
Falsk historie
Men måten palestinerne forteller historien om sitt Nabka gjør det ikke lett å vise respekt.

For det første nevner Avineri selve ordvalget. Nabka betyr katastrofe eller ulykke, som om det som skjedde i 1948 var en naturkatastrofe i stedet for resultat av menneskelig handling. Nabka var ikke en naturkatastrofe, men resultatet av et militært og politisk nederlag for araberne. Nederlaget kom på bakgrunn av politiske valg som noen konkrete mennesker var ansvarlige for.

For det andre kan man noen ganger høre at palestinerne gjør sammenligninger mellom Holocaust og Nabka. Men sammenligningen i seg selv er moralsk forkastelig: Det som skjedde med palestinerne fra 1947 til 1948 var resultatet av en krig hvor de ble beseiret, mens Holocaust var et planlagt, metodisk massemord av sivile. De seks millioner europeiske jøder som ble drept under Holocaust hadde ikke gått til krig mot Tyskland. Tyske jøder var faktisk gode tyske patrioter, og mange av jødene i Øst-Europa så på tysk kultur som toppen på europeisk sivilisasjon.

Det tredje punktet mener Avineri er det viktigste. Den palestinske framstillingen av Nabka berører ikke det faktum at det var politiske beslutninger blant araberne som brakte den forferdelige ulykken over palestinerne. Det er skrevet hundrevis, kanskje tusenvis, av artikler og bøker på arabisk om krigen i 1948, og det er gitt mange ekspertforslag på hva som var årsaken til arabernes militære nederlag. Men til denne dag er det ikke vist vilje til å erkjenne at beslutningen om å gå til krig mot FNs delingsvedtak av mandatområdet Palestina var en forferdelig politisk og moralsk feil fra arabernes side.
Krigen skapte flyktningene
Dersom palestinerne og de arabiske land hadde godtatt delingsplanen, ville den arabiske staten Falastin blitt etablert i 1948, og det ville ikke blitt noe flyktningproblem. Det var ikke etableringen av staten Israel som skapte flyktningproblemet, men det faktum at araberne gikk til krig mot etableringen av en jødisk stat i en del av Palestina, skriver Avineri.

Etter 1945 ble minst 12 millioner etniske tyskere deportert fra Øst-Europa, og tvunget vestover til Tyskland. Det er umulig å se på dette isolert fra at Tyskland angrep Polen i 1939, og andre øst-europeiske land i årene som fulgte. På samme måte er det umulig å ignorere det moralske aspektet ved arabernes beslutning om å gå til krig mot delingstanken. Når du går til krig, og taper, vil det bli konsekvenser, selv om vinnerne må bli holdt ansvarlig for sine egne handlinger, skriver Avineri.

Dersom palestinerne kunne vært mer selvkritiske når de ser tilbake på 1948, kunne det blitt lettere for israelere å dele deres smerte, mener professoren.

mandag 29. august 2011

Gutten som møtte Gud

En liten gutt ønsket å møte Gud. Han visste at det kom til å bli en lang reise, så han pakket ned litt niste og noen bokser cola i sekken sin. Så ga han seg i vei.

Da han hadde gått to kvartaler, så han en gammel dame som satt i parken og bare stirret på duene. Gutten gikk bort og satte seg ved siden av henne på benken. Etter en stund, åpnet han sekken sin og fant fram nista. Da så han at damen også så litt sulten ut. Uten et ord, rakte han henne ei brødskive. Hun smilte varmt, tok imot brødskiva og begynte å spise.

Smilet hennes var så vakkert at gutten ønsket å se det igjen. Derfor tok han opp en colaboks og rakte mot henne, fortsatt uten et ord. Damen tok boksen med det vakreste smil til takk.

Slik ble de sittende ved siden av hverandre resten av dagen, mens de delte guttens niste og drakk opp brusen hans. De bare satt der, fortsatt uten å veksle ett ord.

Da solen begynte å gå ned, oppdaget gutten at han var trett og måtte gå hjem. Han pakket sakene sine, reiste seg og begynte å gå.

Da han hadde gått noen skritt, snudde han seg brått og løp tilbake til damen på benken. Uten et ord bøyde han seg ned og ga henne en varm klem.

Damen smilte sitt vakreste smil mot ham, og gutten smilte tilbake.

Da gutten straks etter kom hjem, ble moren overrasket over hvor smilende og glad han så ut.
- Hva har du gjort i dag, da, gutten min, siden du ser så glad ut? spurte hun.
- Jeg har spist lunch med Gud, sa gutten, og fortsatte med et stort smil, før hans forskrekkede mor rakk å si noe:
- Og du skulle sett, hun hadde verdens vakreste smil!

Samtidig kom den gamle damen hjem, full av glede og med et strålende smil.
- Hvor har du vært i dag, sa hennes sønn, forundret over hvor glad hun så ut.
- Jeg har spist lunch med Gud, sa den gamle damen, og fortsatte før sønnen rakk å kommentere utsagnet:
- Vet du, han er mye yngre enn jeg hadde trodd!

Alt for ofte underslår vi viktigheten av et smil, en berøring, et ord, et lyttende øre, en kompliment, eller den aller minste form for omsorg. Bare et lite smil, kan ha evnen til å endre en menneskets dag, ja, kanskje selv et helt liv. Mennesker kommer inn i våre liv for en grunn, enten de er der tilfeldig, en kort tid eller hele livet. Omfavn alle på lik linje.

fredag 17. juni 2011

Den humanitære krisen i Gaza?

Det er nok ikke så stor nød eller humanitær krise på Gaza-stripa som mediene og palestinakomiteen vil ha oss til å tro. Selv Petter Eide har avkreftet at det er noen humanitær krise. Han sa at folket på Gaza-stripa har nok penger og nok mat. Her er en del bilder fra Gaza-stripa:

http://sderotmedia.org.il/bin/content.cgi?ID=714&q=1&s=5
http://www.tomgrossmedia.com/mideastdispatches/archives/001127.html
http://www.tomgrossmedia.com/mideastdispatches/archives/001072.html
http://www.tomgrossmedia.com/mideastdispatches/archives/001114.html

Kanhende det er Norske skattebetaleres penger som har gått til all den luksusen? Kan ikke si at jeg ser noen humanitær krise der.
Det finnes enda mer bilder på nettet.

onsdag 15. juni 2011

Hvorfor var Libanonkrigen i 1982 nødvendig?

Dette skrev danske Hans Kristian Neerskov i 1988:

Staten Israel har nå eksistert i over førti år. I 1947 besluttet FN en deling av Palestina mellom arabere og jøder, og selv om den del jødene fikk var langt mindre enn det jødene hadde forventet, aksepterte de likevel forslaget. For det var bedre enn ingenting. I 1948 ble staten Israel grunnlagt, og i 1949 ble Israel medlem av De forente nasjoner.
I det tyvende århundre ble Israel påny en selvstendig stat, og selv om Israel ikke har tatt landet fra araberne (det er nærmest det motsatte som har skjedd), så har det lille Israel ikke hatt ro for araberne og andre muslimske land samt mange andre i verden, som vil det til livs. Israel selv arbeider stille og rolig med å oppfylle drømmen om et fredelig land for den jødiske nasjon, som gjennom tusener av år har opplevd forfølgelser, pogromer og masseutslettelser.
Israel tilbød ellers de arabere som bodde i den del av landet som jødene fikk tildelt, at de kunne bli boende i fredelig sameksistens med jøder og andre, og med samme rettigheter som alle borgere i det demokratiske Israel. Knapt var staten Israel en realitet, før store hærer overfalt det lille Israel, og en hel verden ventet i spenning på at den nye staten skulle bli knust og "jødene kastet på havet", som araberne hadde lovet. Det skjedde imidlertid ikke. Mot alle odds seiret Israel, selv om angriperne som tapte krigen, ikke bare forlangte å få de erobrede områder tilbake, men også at Israel skulle utslettes av kartet.
Siden har Israel befunnet seg i en lang krigstilstand, hvor det av og til har brutt ut kriger som Israel aldri har startet, unntatt en enkelt gang, da lang tids provokasjoner fikk Israel til å overfalle Libanon i 1982. Aldri har verdensopinionen vendt seg så sterkt mot Israel, men det man glemte å fortelle, var at det var over ti års provokasjon man nå ville gjøre opp med, og om mulig stoppe.
Allerede i 1967, etter "seksdagerskrigen", ble Libanon en base for bevæpnede terroristorganisasjoner. De fleste av disse samarbeidet med PLO, som vokste i styrke og innflytelse. Etter "Svart September" i Jordan i 1970 ble disse terroristgruppene den direkte årsak til borgerkrigen mellom kristne og muslimer i Libanon, som kostet 98.000 menneskeliv og 225.000 sårede. Denne krigen varte ikke bare 1975-76, men blusset opp med jevne mellomrom helt til 1982, da Israels aksjon la en demper på kampene.
Denne erfaring hadde man allerede fått fra "Litani-operasjonen" i 1978, da Israel ved flyangrep hadde knust noen terroristbaser inne i 'Libanon. FN hadde i lang tid lovet en forbedring av overvåkningen, uten de ønskede resultater, men "Litani-operasjonen" ga ro for en stund.
Selv om borgerkrigen i Libanon fortsatte, ga operasjonen for en tid ro i Israel, men i 1980-82 klarte FN's tropper ikke lenger å stoppe terroristenes angrep fra det sydlige Libanon inn i Israel. I denne perioden foretok PLO 248 terroristangrep mot israelske mål med raketter, landminer, bomber plassert blant befolkningen og angrep på turister. Bare i mai måned 1982, kort før Israel angrep Libanon, foretok de 26 overraskelsesangrep på Israel, hvor 29 ble drept og 260 mennesker ble såret, av disse var 170 turister. (John Laffin "The desperate War" side 4 spalte.)
  Israel kunne ikke lenger leve med denne trusselen. Man visste at store våpenarsenaler var lagret i Libanon, og turismen til Israel var sterkt truet. Derfor startet Israel overfallet, for disse terrorgruppers overfallsangrep, fortrinnsvis på sivile, kunne ikke kalles en ny krig. Derfor ble Israel kritisert for å ha startet krigen. Navnet som operasjonen fikk — "Operasjon Fred i Galilea", viser også den desperate reaksjon mot 15 års provo­kasjoner. Aksjonen viser at Israel handlet rett, for i Libanon fant man nå så store lagre av ammunisjon, våpen og tanks at det vil ta en lastebilsjåfør med vanlig åttetimers arbeidsdag 29 år å tømme våpenlagrene. Helt nøyaktig fant man:
4.000.000 kg ammunisjon
12.506 lette våpen
144 militære kjøretøyer
516 tunge våpen inkl. kanoner
359 kommunikasjonsutstyr
795 optiske utrustninger
Det er verd å legge merke til at nesten alt sammen er sovjetproduserte våpen. Blant annet var der 100 sovjetbygde tanks. Det svarer til hva verdens tredje største land, Canada, rår over.

mandag 6. juni 2011

Til ettertanke

En mann kom sent hjem fra job, trøtt og irritabel. Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn.
Sønn: Pappa, kan jeg spørre deg om noe? Far: Selvfølgelig. Hva lurer du på? svarte mannen. Sønn: Pappa, hvor mye tjener du i timen? Far: Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt? spurte mannen sint. Sønn: Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det? Far: Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen. Sønn: Åhh, sa sønnen og kikket ned i gulvet. Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg? Faren ble rasende. Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet! Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren. Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger? Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger. Mannen gikk til guttens soveromsdør, banket på og åpnet. Sover du, gutten min? spurte han.
Nei, pappa, jeg er våken, svarte gutten.
Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg, sa mannen. Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne. Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: Tusen takk, pappa! Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler. Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren. Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har? murret faren.

Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det! svarte sønnen. Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss? Faren var knust. Han la armene rundt sønnen og ba om forlatelse.
Dette er bare en kort påminnelse til alle som jobber for mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært. Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om. Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.

Fokus på Golgata

For noen år siden var jeg på et møte der Emanuel Minos talte. Jeg tok opp talen. Der kom han inn på noe jeg festet meg med:

"For noen år siden ble jeg intervjuet av en svensk avis. Av gammel vane har jeg alltid vært forsiktig med uttalelser til ikke-kristne journalister. Avisen det gjelder har gjennom tidene vært kjent for sin kritiske holdning til troende forkynnere. Journalisten var på alle måter vennlig og spurte om dagligdagse forhold som virket intetsigende og ufarlige. Men da han skulle gå, sa han plutselig: «Minos, är Ni högreorienterat eller är Ni vänsterorienterat?

Der kom det!

Overrumplet stod jeg stille en stund og visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ba en liten bønn inni meg. Nærmest barnslig og på alle måter naivt slapp det ut av meg: «Journalist, jag är Golgataorienterat.» Nå var det han som ble forbauset. Med åpen munn så han på meg og sa: «Va-va vad det Ni sa?»

Jeg svarte journalisten igjen: «Jag är Golgataorienterat.»

I forbindelse med at Jesus ble korsfestet har både Lukas og Johannes kommet med noen spesielle detaljer: «Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre.» (Luk 23,33) Og videre: «Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem.» (Joh 19,18) I tillegg bør vi merke oss hva som står på et annet sted: «Den dagen ble Herodes og Pilatus venner.» De hadde tidligere ligget i fiendskap med hverandre. Og de skulle begge være med på å korsfeste Jesus.

Med en tornekrone på hodet og en blodig og gjennomstungen hånd til høyre, og en like blodig gjennomstungen hånd til venstre skulle Jesus i smerte rope: «Det er fullbrakt!» Korset dannet en horisontal linje hvor Jesu hode var vendt mot en forsonende himmel og hans føtter mot en syndefull jord. Vertikalt strakte han hendene ut til høyre og venstre til nåde for alle uansett.

Som troende bør vi være varsomme med den polarisering som finner sted for tiden. Vår oppgave er å formidle evangeliet til alle uten forbehold. I misjonsbefalingen ber Jesus oss om å gjøre alle folkeslag til disipler. «Alle folkeslag» innebærer alle slags mennesker. Det er en utfordring samtidig som det er et privilegium.

Evangelisasjon og misjon er et være eller ikke være for oss som kristne. Og jeg ber ikke om unnskyldning for en slik uttalelse. For det er bare ett navn under himmelen som vi kan bli frelst ved. Og det er navnet Jesus. Derfor skal vi formidle evangeliet til fattig og rik, høy eller lav, kjent så vel som fremmed. En av apostlene sier: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet.» Derfor bør vi som troende være Golgataorientert i ordets dypeste mening."

EN LITEN PIKES BØNN

Helen Roseveare, en misjonærlege i Zaire, fra England, fortalte denne historien, som skjedde henne mens hun var i Afrika. LES det, du kommer til å kjenne gåsehuden og gråte av glede.


«En kveld hadde jeg arbeidet hardt for å hjelpe en mor som lå på fødestuen; men på tross av alt vi gjorde for henne, døde hun og forlot sin for tidlig fødte baby og en gråtende to år gammel datter. Vi visste at det ville bli vanskelig å redde babyen fra å dø, fordi vi ikke hadde noen kuvøse. (Vi hadde heller ingen elektrisitet som kunne holde kuvøsen i gang). Vi manglet også spesielt utstyr til å mate den lille med.
Selv om vi bodde på ekvator, var ofte nettene kjølige med en farlig trekk. En jordmor- student gikk for å finne kassen vi hadde til slike babyer og bomull, som vi kunne pakke den inn i. En annen gikk for å fyre opp ovnen og fylle en varmtvanns flaske. Hun kom raskt tilbake og var svært ulykkelig for hun kunne fortelle meg at mens hun fylte opp flasken, sprakk den. Gummi råtner svært raskt i tropisk klima. «Og det er den siste varmtvanns flasken vi har!» utbrøt hun.
På samme måte som hjemme, er det ikke lurt å gråte over spilt melk i Sentral Afrika heller. De synes ikke det var noe særlig å gråte over vannflasker. De vokser ikke på trær og det finnes ingen forretninger nede langs skogsstiene. «Ja, vel.» Sa jeg, «Legg babyen så nær ovnen du tror er trygt, så legger du deg ved siden av, mellom babyen og døren, for å holde den borte fra trekken. «Din jobb er å holde babyen varm.
Dagen etter, ved 12 tiden om formiddagen, gjorde jeg slik jeg pleier, jeg gikk for å ha en bønnestund sammen med de barnehjemsbarna som hadde lyst å være sammen med meg. Jeg pleide å gi barna forskjellige forslag om ting de kunne be om og fortalte dem om den bitte lille babyen. Jeg forklarte dem om problemet vi hadde med å holde babyen varm nok og nevnte varmtvanns flasken. Babyen kunne så lett dø hvis den ble avkjølt. Jeg fortalte dem også om den lille to år gamle søsteren som gråt slik fordi hun hadde mistet mammaen sin.
I løpet av bønnetimen, ba Ruth, en ti år gammel pike, med den vanlige likefremme kortfattethet, slik våre afrikanske barn gjør: «Gud, vær så snill«, ba hun, «send oss en vannflaske. Det nytter ikke å vente til i morgen, Gud, for da kommer babyen til å dø, derfor må Du sende den i ettermiddag.» Mens jeg gispet innvendig, over dristigheten i bønnen hennes, la hun til som en naturlig konsekvens. «Og mens Du er i gang, kan Du være så snill å sende en dukke til den lille piken, slik at hun forstår at Du virkelig er glad i henne?»
Slik det ofte er med barnas bønner, ble jeg satt på plass. Kunne jeg ærlig si «Amen?» Jeg trodde jo bare ikke at Gud kunne gjøre dette. Å jo, jeg visste at Han kan gjøre alt. Bibelen sier jo det. Men det får da være grenser, ikke sant? Den eneste måten Gud kunne svare denne spesielle bønnen på, måtte være å sende meg en pakke hjemmefra. Uansett, hvis noen skulle sende meg en pakke, hvem ville pakke ned en varmtvannsflaske?
Jeg bodde på ekvator! Halvveis gjennom ettermiddagen, mens jeg underviste i sykepleieskolen, fikk jeg beskjed om at det sto en bil utenfor døren min der jeg bodde. Når jeg nådde hjem, var bilen kjørt, men der, på verandaen, sto en stor 12 kilos kartong. Jeg kunne kjenne tårene kom i øynene mine. Jeg klarte ikke å åpne pakken på egen hånd, derfor sendte jeg bud på barnehjemsbarna.
Sammen fikk vi av hyssingen ved forsiktig å knytte opp hver knute. Vi brettet papiret sammen og passet på at vi ikke rev det i stykker mer enn nødvendig. Spenningen steg. Noen og tretti eller førti par øyne stirret på den store papp kartongen. Fra toppen av, tok jeg ut klare fargede, røde strikkejakker. Øynene tindret da jeg delte dem ut. Deretter var det strikket bandasjer til de pasientene som led av spedalskhet, og barna så ut til å kjede seg litt. Så kom det fram en eske med rosiner og sultana rosiner - det skulle bli en haug boller til helgen. Så, da jeg tok hånden ned i kartongen igjen, kunne jeg kjenne den …. kunne det være sant? Jeg grep den og dro den ut --- ja, en flunkende ny gummi, varmtvanns flaske! Jeg gråt. Jeg hadde ikke bedt Gud om å sende den; Jeg hadde ikke virkelig trodd at Han kunne!
Ruth sto i første rad av barna. Hun løp fram og ropte ut, «Hvis Gud har sendt flasken, må Han ha sendt dukken også!»
Hun gjennomsøkte esken helt til bunns og dro opp den lille dukken som var kledt i de skjønneste klær!
Øynene hennes skinte! Hun hadde aldri tvilt. Hun så opp på meg og spurte: «Kan jeg få være med deg mamma og gi denne dukken til den lille piken, slik at hun vet at Jesus virkelig er glad i henne?»
Den pakken hadde vært på reise i fem hele måneder. Pakket av min tidligere søndagsskole klasse. Lederen hadde hørt og adlydt Guds tilskyndelse om å sende en varmtvanns flaske, til og med til ekvator!! Og en av pikene hadde lagt en dukke ned i esken, som skulle til et afrikansk barn - fem måneder tidligere - som et bønnesvar på en troende ti år gammel pikes bønn, for at den skulle komme «i ettermiddag».
«Før de roper, skal jeg svare!» Jes 65:24.
Lev som om Kristus døde i går, sto opp i dag morges og kommer tilbake i morgen.
Gud er virkelig EN ÆREFRYKTINNGYTENDE GUD.

onsdag 1. juni 2011

Lammets brud

Frank Mangs er en av de store Guds menn som har lagt mye godt etter seg. Selv om jeg ikke har hørt så mye av Mangs taler, har jeg lest litt av det han har lagt etter seg. Her er en tale jeg fant på en nettside for noen år siden:


Halleluja! thi Herren, Gud, den almægtige, har tiltrådt Kongedømmet. Lader os glæde og fryde os og give ham Æren; thi Lammets Bryllup er kommet, og hans Brud har gjort sig rede. Og det blev givet hende at iføre sig skinnende, rent Linklæde; thi Linklædet er de helliges Retfærdshandlinger.
Joh. Aab. 19:6-8

Det er et profetisk Billede, som oprulles for os i denne Tekst. Seeren skuer fremad imod den Stund, da vor Herre Jesus skal komme igen.

Ja, Han skal komme igen. Lige saa virkelig som Han en Gang i Menneskeskikkelse vandrede omkring paa Jorden, lige saa virkelig skal Han en Gang i stor Magt og Herlighed komme tilbage i Himmelens Skyer.

Han har selv sagt det: "Thi ligesom Lynet, naar det lyner fra den ene Side af Himmelen, skinner til den anden Side af Himmelen, saaledes skal Menneskesønnen være paa sin Dag." "Men ved Midnat lød der et Raab: Se, Brudgommen kommer, gaar Ham i Møde!"

Vor Herre Jesus holder altid, hvad Han lover. Han holdt sit Løfte til sine Disciple, idet Han paa Pinsedagen udgød den Helligaand i deres Hjerter. Han holder sit Løfte til søgende Sjæle i Dag, idet Han forlader Synder og frelser Syndere. Lige saa trofast skal Han ogsaa holde sit store Løfte til sin Menighed: "Jeg skal komme igen og tage eder til mig; thi jeg vil, at der, hvor jeg er, skulle ogsaa I være".

Den Lære kendte og elskede Apostlene. "Thi Herren selv skal stige ned fra Himmelen med et Tilraab, med Overengels Røst og med Guds Basun, og de døde i Kristus skulle opstaa først; derefter skulle vi levende, som blive tilbage, bortrykkes tilligemed dem i Skyer til at møde Herren i Luften; og saa skulle vi altid være sammen med Herren. Saa trøster hverandre med disse Ord!" "Herren forhaler ikke Forjættelsen, men Han er langmodig for eders Skyld, idet Han ikke vil, at nogen skal fortabes, men at alle skulle komme til Omvendelse. Men Herrens Dag skal komme som en Tyv."

Om Paulus eller Peter levede i Dag og forkyndte Evangeliet paa vor Jord, vilde et af deres kæreste Emner være: Jesu Tilkommelse. Det maa blive et kært Emne ogsaa for os, thi Tegnene i vore Dage fortæller, at denne store Tildragelse er nær. Begivenhederne og Profetierne gaar Haand i Haand. Evangeliets Budskab er naaet ud til Verdens yderste Grænser. Guds Ejendomsfolk samles i dets Land igen. Freden er borttaget fra Jorden.

Alt dette og mange andre Begivenheder viser, at "Sommeren er nær". Broder, løft dit Blik, din Forløsning stunder til! Din Frelser skal komme igen!

Hvorfor skal Han komme?

Han skal komme for at hente sit Folk hjem og forløse sin ventende Brud. "Fader, jeg vil, at hvor jeg er, skulle ogsaa de, som du har givet mig, være hos mig, for at de maa skue min Herlighed."

Han skal komme for at hente den Skare hjem, som Han har købt med sit Blod, den Skare, som Han gennem Aartusinder har taget ud og skilt fra Verden. Han skal fremstille for sin Fader og for Himmelens Engle dette rensede og helligede Folk, som paa Jorden var Genstand for Haan og Foragt. "Han skal forherliges i sine hellige og beundres i dem, som tro."

Han skal hente den Skare hjem, som paa en særlig Maade er Genstand for Hans hellige, rene Kærlighed. Vor Herre Jesus elsker sin Brud. Han længes efter sine Venner. Og en Dag skal denne Længsel blive saa stærk, at Han ikke længere kan udholde at se dem vandre i Taaredalen. Han skal tage Himmelens Hærskare med sig, for at den kan være Vidne til den vidunderligste af alle Tildragelser - Brudeskarens Indtog gennem Bryllupssalens Port.

Der var Jubel, da vor Herre Jesus første Gang kom tilbage fra sin Vandring paa Jorden. Da kom Han med gennemstungne Hænder og med en Pande, der var saaret af Torne. Han kom som Sejershelten fra Golgatha. Men endnu mægtigere skal Jubelen være, naar Han næste Gang drager ind gennem den himmelske Port. Da kommer Han som Kongernes Konge i Spidsen for den Skare, som Han friede af denne Verdens Fyrstes Vold. Skal du være med i den Skare?

Inden denne vidunderlige Tildragelse maa Lammets Brud være rede. Hun skal ikke gøre sig rede paa den Dag; det maa ske forud.

Det var for sent at fylde Olie i de tomme Lamper, efter at Raabet havde lydt. Det var for sent at skaffe sig Bryllupsklæder, da Kongen kom for at se paa Bryllupsgæsterne (Math. 22,11). De daarlige Jomfruer stod uden for Bryllupssalens tillukkede Port, og Manden uden Bryllupsklæder blev grebet ved Hænder og Fødder og kastet uden for i Mørket.

Lammets Brud skal tages ud af Verden, inden Jesus kommer
.

Det forstaar du. Vor Herre Jesus var en fremmed paa Jorden, da Han vandrede hernede. Og Han vilde blive en fremmed i hvert Land, i hver By og i hvert Samfund, om Han vandrede paa Jorden i Dag. Ogsaa du bliver en fremmed for Verden og en fremmed for dine gamle Venner, om du følger Lammet, ihvor det gaar. "De er ikke af Verden, ligesom heller ikke jeg er af Verden." "Forundrer eder ikke, om Verden hader eder". ´"Naar Verden hader eder, da vider, at den har hadet mig før end eder. Vare I af Verden, da vilde Verden elske sit eget; men fordi I ikke ere af Verden, men jeg har valgt eder ud af Verden, derfor hader Verden eder."

Vil du være med, naar Herren kommer, sig da Farvel til Verdens Overfladiskhed og Forfængelighed. Sig Farvel til dit gudløse Selskab, thi Lammets Brud skal ikke hentes hjem fra Danselokaler og Teatersaloner. Nej, Jesu Venner har altid været at finde "uden for Lejren," og der vil de findes den Dag, Herren kommer.

Lammets Brud skal tages ud af den verdsliggjorte Kristenhed, inden Brudgommen kommer
.

Verdensaanden er draget ind i vore Kirker, Samfund og Foreninger. Og den aand bliver stærkere for hver Dag, der gaar. Det mærker vi. Grænsen mellem Guds Rige og Verden udjævnes mere og mere. Mange tror, at Verdensaanden ikke er farlig i dens religiøse Former. Ak, ved du, at Satan hellere optræder som en Lysets Engel end som en brølende Løve.

Verdensaanden bestemmer, hvorledes kristne Mennesker skal klæde sig. Den bestemmer deres Forretningsprincipper og driver deres Politik. Den angiver Tonen i Samtale, Sang og Prædiken. Den har indtaget den tornekronede Konges Plads i mangen en Guds Forsamling, og uden for den verdsliggjorte Forsamlings tillukkede Dør staar Herren selv og raaber: "Dersom nogen hører min Røst og aabner Døren, vil jeg gaa ind til ham og holde Nadvere med ham og han med mig". Ved du hvem denne "nogen" er? Jo, det er Brudesjælen, som hører sin Brudgoms Stemme, og som lukker op for Ham i alle Livets Forhold.

Naar vor Herre Jesus faar Bestemmelsesretten i et Menneskes Liv, da tager man Afstand fra Verden saa vel som fra den verdsliggjorte Kristenhed. Man tager afstand, ikke for at anklage og dømme, men for at hjælpe. Er du, min Broder, med i denne hellige Adskillelse, som ikke bestaar i et nyt Samfund eller i en ny Lære, men i et nyt Liv.

Nej, Brudeskaren kommer aldrig til at bestaa af en synlig Organisation eller en særlig Sammenslutning. Thi Herren skal ud af alle Samfund og Forsamlinger tage et Folk, som er rede, naar Han kommer. Og det er just dette, Han er i Færd med i disse Dage. Eller hvad er da Grunden til, at saa mangt et Guds Barn gribes af denne hellige Længsel efter at faa mere af Gud og blive Herren mere lig? Dette Suk af Længsel, som gennemsitrer den kristne Verden i Dag, er intet andet end, hvad der maa gaa forud for det Raab, som snart skal lyde: "Brudgommen kommer! Gaa Ham i Møde!"

Men koster det noget at blive taget ud af Verden, saa koster det endnu mere at blive taget ud af den verdsliggjorte Kristenhed. Det har du erfaret, og det kommer du til at erfare i endnu højere Grad, jo mere Guds Vilje faar Lov at ske i dit Liv. Det gaar ikke af uden Smerte at blive løst fra dine religiøse Venner. Det koster Taarestrømme, inden Jesus bliver dit Hjertes alt.

Men Brudesjælen er villig til at betale Prisen.

Herren skal rense og hellige sin Brud, inden Han kommer.

"Jeg har trolovet eder med Kristus og ingen anden for at kunne fremstille for Ham en ren Jomfru." "Og det blev givet hende at iføre sig skinnende, rent Linklæde; thi Linklædet er de helliges Retfærdighedshandlinger."

Verdensaanden besmitter og gør uren. I sig selv er Mennesket urent og fordærvet. Derfor maa Herren rense og hellige sin Brud, thi "en ren Brudgom behøver en ren Brud". De evige Boliger tindrer og straaler af fuldkommen Renhed, og "intet urent skal nogensinde komme derind".

Hvad du og jeg mest af alt behøver, er et rent Hjerte. Og maaske er det, du mest af alt længes efter i Dag, den Renhed og Hellighed, som gør dig velbehagelig for Ham, der har "Øjne som Ildsluer".
Jeg være vil saa ren, saa ren
som Duggens Draabe i Solens Skin.

Gud være lovet, du kan faa, hvad dit Hjerte begærer, thi "dersom vi vandre i Lyset, ligesom Han er i Lyset, have vi Samfund med hverandre, og Jesu, Hans Søns Blod renser os fra al Synd".

Brudeskaren skal forenes

med sin Brudgom
-

ikke naar Han kommer - men inden Han kommer. Guds Søn skal paa den store Dag ikke forenes med en Skare fremmede, men med et Folk, som har lært at kende og elske Ham.

Trods al den Synd og Overfladiskhed, som behersker Menneskene i vore Dage, findes der dog et Folk, som kender til dette dybe, fortrolige Samfund med Jesus Kristus. Og de trives saa godt i deres Herres Samfund, at de ikke vil miste det for alle Jordens Skatte og Rigdomme. Brudesjælen søger mere end Rigdom og jordisk Lykke, den søger mere end Fremgang, Navn og Ære. Den søger Guds Velbehag og den Helligaands stadige Vidnesbyrd om Samfundet med Frelseren.

Denne Længsel er dog kun en lille Gnist af den mægtige, rene Lue, som brænder i Jesu Hjerte. Han længes efter dig langt mere end du længes efter Ham. Og Han lider i sin Kærlighed, naar du bliver lunken og kold.

Lemmerne i Kristi Legeme skal ikke blot eje Samfundet med vor Herre Jesus, men de skal eje et vidunderligt Samfund med hverandre. De helliges Samfund er en salig Virkelighed endnu i Dag. De hellige spørger aldrig, hvad Navn du bærer, eller hvor du hører til paa Jorden. De spørger efter det indre Gudsliv. De spørger efter den Aand, som aldrig lader sig begrænse af menneskelige Skranker, og som aldrig er blevet og aldrig vil blive en slavebunden Partitjener. De er blevet frelst fra Partivæsenet i alle dets Former. De er saa helligt frigjorte, at de genkender og erkender Jesu Venner, hvorsomhelst de findes. De har faaet saa meget med Gud at gøre, at de ikke har Raad til at spilde Tid og Kraft paa menneskelige Partistridigheder. Jesu Bøn, at "de maa være eet" er ved at blive virkeliggjort hos disse Mennesker. Saadan maa det ogsaa være, thi

Lammets Brud er blevet delagtiggjort i Lammets Sindelag.

Og Lammets Sindelag er den hellige Kærligheds Sindelag. Det er Vilddyrssindelagets skarpeste Modsætning. Det har du erfaret.

Du har erfaret, hvor fuldstændig umuligt det er at være haard og ukærlig, naar Lammet sidder paa Tronen i dit Liv. Du kan ikke paa noget Vilkaar lade være at elske Gud over alt andet, og du kan ikke lade være at elske alle dem, som er født af Gud. Ja, du fyldes i den Grad med den guddommelige Kærlighed, at du kunde tage hele Verden i Favn og lægge den ned for Herrens Fødder. "Guds Kærlighed er udgydt i vore Hjerter ved den Helligaand, som er os givet."

Dette er Guds Kærlighed. Hvor uendelig meget skiller denne Kærlighed sig ikke fra vor egen, svage, begrænsede Evne til at elske Gud og Mennesker! Hvor hellig og ren er ikke denne Guddomsstrøm, som allerede i Tiden flyder igennem de helliges Liv! Tænk, hvilken vidunderlig Magt denne Kærlighed har til at løse os fra Selviskhed og Egoisme. Den løser vore Hjerter fra de jordiske Ting, og den vender vort Blik imod de evige Højder.

Den gør os til ventende Sjæle, som elsker Herrens Tilkommelse.

Naar Lammets Brud er rede, da kommer vor Herre Jesus i Himmelens Skyer.

Han kommer som Lynilden. Han kommer i Ære og Magt. Han kommer for at forløse sin længselsfulde Brud. Snart har Han taget den sidste Sjæl ud af Synden og Verden. Snart er Skaren fuldtallig, og da kommer Han.

Men ve dig, du Verden, og ve dig, du Menneskehed, naar den blodtvættede Skare forsvinder fra din Nærhed! Djævelen skal stige ned til dig i stor Vrede, og han skal bruge hele sin dæmoniske Magt til at ødelægge og fordærve. Din Latter skal forvandles til Klage og din Sang til Veraab. Du skal høste Frugten af dine Gerningers Sæd og erfare Følgerne af din Synd og din Vantro.

Og ve dig, du verdsliggjorte Kristenhed, du troløse Slægt, som vel gav din Konge Læbernes Hyldest, men aldrig frembar Ofret af et sønderknust Hjerte. Din Kulde og din Uaandelighed var Brudesjælens største Fare. Men nu er de for evigt løst ud af dit isnende Favntag og frigjort fra din dræbende Aande. Din Regnskabsdag er kommet Frelsens Klokke har lydt for sidste Gang. Bryllupssalens Port er stænget.

Men "salig og hellig er den, som har Del i den første Opstandelse". "Salige er de som to deres Klæder og faar Lov at gaa ind i Staden gennem dens Porte." - Ja salig er du, som lyttede til Jesu Stemme og lod dig tage ud af en dødsdømt Verden. Snart skal du fra Taaredalen løftes ind i den Verden, hvor ingen Sorg skal være mere.

Da er det Slut med din Sygdom og din Smerte. Den blindes øjne skal straale af himmelsk Klarhed, og den døves øren skal lytte til Englenes Sang. Martyrerne skal se Ham, for hvem de udgød deres Blod. Vi skal se Ham, hvis Hænder bærer Mærker af Naglerne, og hvis Pande en Gang saaredes af Torne. Vi skal se Ham Ansigt til Ansigt og en hel Evighed mættes i Beskuelsen af Ham.

mandag 30. mai 2011

Kristne og alkohol hører definitivt IKKE sammen

Jeg skal ikke legge skjul at jeg misliker kristne som sier at det er helt greit at kristne nyter LITT alkohol. Det er en nedbrytende trend som her fått fotfeste i våre menigheter. Det er skremmende at ikke menighetslederne TØR å stå opp og fordømme slikt. Det er med på å bryte menighetene ned, INNENIFRA. En som har talt imot slikt er David Wilkerson. Han skrev for en del år siden en bok som heter "Skålende kristne". Det er en bok ALLE kristne burde hatt i sin bokhylle. Den er utrolig lærerik. Han skriver blant annet dette:

Vitnesbyrdet i mitt indre

Det er noe dypt inne i mitt indre som roper ut en protest mot selve den tanken at Jesus Kristus noen gang drakk eller laget drikker med alkohol i. Selv om jeg ikke hadde noe bevis hverken fra Bibelen eller vitenskapen, så ville det være mer enn tilstrekkelig det som jeg har sett med mine egne øyne og det jeg føler i mitt hjerte.

Bli med inn på en sykestue på et hospital i Brooklyn for å besøke en femten år gammel gutt som ligger for døden på grunn av alkoholforgiftning. Der ser jeg en gutt som er på vei inn i den mørke evigheten, syk, nedbrutt og bevisstløs. Øynene hans er innsunkne, kinnbenene hans står ut, de indre organene er helt ødelagt, leveren er i full oppløsning, ansiktsfargen er blek og håret er tjafset.

Victor begynte å drikke billig vin før han var ti år gammel. Da han var i fjortenårsalderen trasket han rundt i gatene i Brooklyn akkurat som alle de andre utbrente alkoholikerne. Han sov på gaten, og la over seg aviser til teppe.

Victor døde på dette overfylte sykehuset uten en eneste venn. Og han er bare en av mange navnløse unge menn og kvinner som dør av alkoholisme på sykehusene i storbyene våre. Men jeg ser inn i deres døende ansikter, og jeg ser de forferdelige ødeleggelsene som alkoholen er skyld i, når jeg ber over deres uttærede legemer, da er det noe inne i meg som roper ut: "Å Gud, din Sønn Jesus kunne aldri ha vært med på å lage en drikk som gjør dette mot unge mennesker! Jesus kunne aldri ha gitt sine venner en drikk som kan ødelegge mennesker på denne måten!"

Prøv en gang! Gå inn på likhuset i hvilken som helst by og se på det som er igjen av ungdommer som er blitt drept i en bilulykke som et resultat av fyllekjøring. Se på de unge som ligger der på bårene, mens gråtende foreldre prøver å identifisere dem. Da vil du også bli sint som jeg. Da vil du også begynne å spørre hvordan en gudhengitt livselskende kristen noen gang kan røre en dråpe alkohol. Hvordan kan vi våge å forbinde Jesus og Paulus med slik elendighet og skrekk? Hvordan våger kristne å drikke noe som slik sprer død og gru omkring i vår nasjon?

Prøv å sitte i lobbyen i et motell sent en kveld og se på rekken med drikkende familiefedre som kommer og går til og fra klubber og barer. Du kan bli så nedslått av det. I dette røykfylte rommet som er tettpakket av mennesker, er det en hvileløs flokk som prøver å finne lykken i en flaske. I timevis sitter de og drikker. De som er skilt, er der og forsøker å drikke seg bort fra følelsen av å ha mislykkes. Der sitter det en handelsreisende som drikker for å glemme at han er ensom og ikke er så vellykket i sitt arbeid som han hadde drømt om å bli. Unge par og enslige danser og svinger seg, halvfulle og bedøvete, og tvinger seg til å nyte det de selv vet vil ende som en natt fylt av ensomhet og depresjon. For hver eneste drink blir de mer og mer høyrøstede og modige. De opplever noen få timer hvor de har mot til å møte et liv de er redde for. Jeg ser forbauset på da disse menneskene som prater så høylydt om "de glade timer", vakler og løper ut - for å kaste opp!

Jeg ser på mannfolkene med kulemager som raper høyt og raver ut, damer som vakler av gårde, og jeg føler det som om jeg vil gråte. Deres øyne er så triste, deres glede er så falsk, det er som om de roper om hjelp. De narrer seg selv så forferdelig. Så kommer de sjanglende ut fra toalettene igjen, tørker seg omkring munnen, og går rett tilbake til baren og begynner en ny runde.

Når så tiden kommer da baren skal stenge, får en se det verste av alt. Da sjangler familiefedrene ut gjennom lobbyen til bilene som står parkert utenfor. De er som redde små dyr som blir skremt vekk fra tryggheten ved matfatet. Tanken på disse fulle bilførerne langs våre gater og veier er skremmende. De kan jo nesten ikke gå, langt mindre kjøre en bil i de trafikerte gatene.

Jeg har sittet i lobbyene og sett på disse flokkene mange ganger. Og desto mer jeg ser på dem, desto sikrere blir jeg i mitt hjerte på at Guds syndfrie Sønn aldri ville ha tatt del i et slikt liv. Jesus ville aldri ha skjenket i en drink som kunne føre til drukkenskap. La oss nå tenke oss at Kristus hadde servert gjæret vin i bryllupet i Kana. Om nå bare èn av bryllupsgjestene hadde fått for mye og hadde reist seg fra bryllupsbordet og på veien hjem hadde blitt årsak til en ulykke - hva skulle han så si til dommeren? Ville han si: "Ja, men Jesus gjorde det! Det var han som laget denne fine vinen! Jeg fikk litt for mye av den og ble full. Det skjedde i hjemmet hos en venn av hans mor Maria."

Reis til Mardi Gras i New Orleans. Se på hordene av fulle festdeltagere som sjangler omkring i gatene. Se på alle de homoseksuelle som sprader omkring i filler med ølbokser i hendene: Se på de tusenvis av unge skoleelever og studenter som faller over ende i rus. Hør hvordan det utbringes skål for "alkoholguden". Tusener av mennesker fra alle kanter av verden er kommet sammen for å drikke og feste. Gatene koker av musikk, dans, drikk og fyll. Til tider er det som om selve helvetet har utflukt, og alle dyrker kvinner, vin og sang.

Hvis du er en seirende kristen, vil det gjøre deg kvalm bare å være vitne til alt dette som skjer. Synet av disse massene som skamløst står frem med sin drukkenskap, er umulig å fatte for et alminnelig menneske. Men en ting er sikkert: Jesus Kristus er enda mer forferdet. Jeg vet at Gud sørger over det, fordi jeg kjenner litt av hans sorg i mitt hjerte. Og jeg vet også, uten den minste skygge av tvil, at Jesus og alkohol ikke hører sammen. Han føler seg skjendet av hva alkoholen er, hva den gjør med mennesker og ved å bli koblet sammen med alkoholbruken.

Bibelen advarer mot drikking. Hitoriske fakta beviser at det er ytterst farlig. Og mitt hjerte sier meg at det er synd! Vitnesbyrdet i mitt indre forteller meg at Jesus kom for å fri oss ut fra den slags ondskap, og ikke fremkalle og oppmuntre til drikkevaner!

Jesus skulle ha laget alkoholholdig vin? Paulus brukte og anbefalte alkoholholdig vin? Aldri i livet! Den Hellige Ånd i meg bekrefter overbevisningen i mitt hjerte! Jeg har Guds Hellige Ords vitnesbyrd, vitenskapens bevis, og en full overbevisning i mitt indre menneske. Jeg trenger ikke noe annet bevis!