En sang som hjalp i døden

En sang som hjalp i døden

For en stund siden fikk jeg høre denne historien. Den er fortalt av Jørgen Høgetveit.

Det var året 2004 og førjulsvinter. Vi hadde møteuke på det lokale bedehus, og Kjetil Fredriksen talte og sang for oss. Samtidig lå en ung kvinne - kone og mor - for døden. Hun var svært musikalsk og dirigerte flere kor i bygda, så det berørte mange at hun nå var alvorlig syk. Vi ble oppfordret til å be for henne under møtet, og det ble gjort av en av møtelederne. For første gang hørte jeg sangen som Kjetil sang for oss:

Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.

Koret lyder med Jobs ord slik:

Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.

Tekst og melodi er av Jorunn Dubland Tendeland og grep oss sterkt. Kjetil ble bedt om å synge den mange ganger den møteuka.
Så døde den unge kvinna fra mann og barn, og mange fra bygdene møtte til begravelsen og minnestunda etterpå. Den ene av møtelederne ble bedt hjem til foreldrene som forestod begravelsen, og da fortalte mor hennes følgende:

Hun satt ved sykeleiet dag og natt, og den syke var urolig. Hun visste at hun var glad i sang og musikk. Hun fant fram noen kassetter, bl.a. med denne sangen. Da de ble spilt falt jenta til ro.
Møtelederen fra bedehuset som fikk høre dette under den forberedende samlingen i hjemmet, tenkte med en gang på møteuka og ble sterkt beveget. Da minnestunden kom, fortalte moren det for den tallrike forsamlingen, og da fikk jeg høre denne mektige og underlige minnelsen om noe som skjedde i åndens verden: En kveld med forbønn og sangen Jesus så alltid på synderen først. Det er to steder Herren vil bo: I det høye - og i det sønderbrudte hjerte, sier Skriften.
Så fikk vi alle synge sammen med en sjel på vei til himmelen. På tross av hvor vond og tragisk døden og atskillelsen her på jord var og er, — så var dødens brodd brutt. I og med at sangens betydning for kvinna i dødsskyggens dal ble fortalt offentlig, fikk troens barn være med å vitne for sambygdingene: Jeg vet min gjenløser lever!

Jeg vet min gjenløser lever
Tekst/mel.: Jorunn Dubland Tendeland

Jesus så alltid på synderen først.
Det ble meg min redning og fred.
Synden var stor,
men hans nåde var størst,
og jeg fant min frelse i det.
Men iblant tårer rant.
Jeg så forsakelsens drømmer forsvant,
Men ett fikk jeg møte det med:

Kor:
Jeg vet min gjenløser lever,
og når mitt livsverk til grunne går,
Han som den siste på støvet står,
og da skal jeg skue min Gud.

Dagen vil komme da alt svinner bort,
og ingen kan følge meg mer.
Alt blir til støv, det som før syntes stort,
vil smuldre og så falle ned.
Alt jeg fant, er et navn,
klynger meg til det og hvisker det fram,
og da vil han komme hit ned.

En gang skal gåtene finne sitt svar,
hver tåre skal Gud tørre bort.
Lovsang vil stige forunderlig klar
i takk for det Jesus har gjort.
Jeg ser ham, ser Guds Lam.
Jeg er i Sion og elsket an ham,
Fullkomment er det Han har gjort.

Kor:
Jeg ser min gjenløser lever,
merket av nagler og tornekrans,
ser Ham i seierens stråleglans
og vet at jeg skuer min Gud.

Jesus så alltid på synderen først